Hvordan vet man om man har empati?

[Rosemarin]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

depresjon henger sammen med angst, vanskelig å ha det ene uten det andre. Og så kommer egne tanker og tuller ting til enda mer ofte . Men medisiner og terapi og masse masse egeninnsats på egne tanker gjør underverker.

Anonymkode: 880a7...344

Ja… får håpe noe kan hjelpe snart. Har så ekstem kognitive vansker og ingen energi også- og det kompliserer den jobben litt. 
Men men

[AnonymBruker]

Empati vises i ulike settinger. Både i arbeidsliv, sosialt liv osv.  at man ser andres behov. Tar hensyn til andres behov. 
man tar ikke siste brødskiva om barna ikke har fått mat f eks. 
da har man ikke empati 

Anonymkode: d85b3...f61

[Gjest Krøll47]

Sokk skrev (2 timer siden):

Jeg tenker du er veldig empatisk i denne situasjonen. Det blir rart om man skal føle andres følelser sterkere enn sine egne. 

Jeg tenker man også kan være empatisk, anerkjenne og forstå vennens skuffelse, også dra ut og feste og feire (men diskret, ikke gni det inn). Igjen, man kan være empatisk uten å være selvutslettende. 

Jeg tenker også at man opptrer empatisk, men i så fall er det en sosial greie. At man gjør det man vet er rett. Medfølelsen er jo egentlig ikke der. For å si det rett ut så bryr man seg ikke en døyt innvendig, ifølge egne følelser. Så vet ikke hva jeg tenker. Hvis det holder å anerkjenne og ta riktig hensyn/reagere adekvat,så har man jo ikke innlevelse slik den en siterte definisjonen lenger opp lister opp som kriterium.  

[Gjest Krøll47]

Rosemarin skrev (2 timer siden):

Åja. Trodde deperesjon var å være bare lei seg og ha negative tanker. Men at man fortsatt var seg selv og følte tilknytning til livet sitt og andre.  Jeg har vel forsåvidt negative tanker og, men mest av alt bare blokkert sånn der. I forhold til meg selv også egentlig. 
Syns det er så innmari vondt å være slik fjern.

Kjenner godt til den tilstanden der, slik jeg tolker det du skriver. Mister gjerne empati, interesse og følelsen av tilknytning til andre og til dels eget liv. Ting blir fremmed. Det er en ganske heftig smerte, eller hva jeg skal kalle det.

Allikevel klarer jeg å reagere riktig fordi jeg fortsatt har moralsk kompass, erfaring med følelser som pleier å være der og sosialt innlærte regler for hvordan jeg skal og bør opptre. Derfor er jeg opptatt av at det er forskjell på å opptre empatisk og det å kjenne faktisk empati og medfølelse.

[Rosemarin]

Krøll47 skrev (5 minutter siden):

Kjenner godt til den tilstanden der, slik jeg tolker det du skriver. Mister gjerne empati, interesse og følelsen av tilknytning til andre og til dels eget liv. Ting blir fremmed. Det er en ganske heftig smerte, eller hva jeg skal kalle det.

Allikevel klarer jeg å reagere riktig fordi jeg fortsatt har moralsk kompass, erfaring med følelser som pleier å være der og sosialt innlærte regler for hvordan jeg skal og bør opptre. Derfor er jeg opptatt av at det er forskjell på å opptre empatisk og det å kjenne faktisk empati og medfølelse.

Det er sant. Samtidig så merker jeg at jeg ikke klarer bry meg om andre nå- evner ikke å sette meg inn i, visualisere eller tenke over hvordan de har det. Det er på en måte helt borte(og fremmed som du sier) og jeg er bare innelåst i meg selv- som at både evner og kapasitet er borte. Opplever at en del av det som kom naturlig for meg ikke gjør det lenger- og hodet er fjernt - så vanskelig å tenke og huske seg frem til ting og. Mine behov og smerte og panikk trumfer alt nesten. Personlighetsendring omtrent. Og det er sykt grusomt å kjenne på, at systemet har tatt over og satt meg ut av spill.
Det er en god beskrivelse du gir- kjenner meg veldig igjen i den. Er det ved depresjon du har følt det slik?

[Gjest Krøll47]

Rosemarin skrev (23 minutter siden):

Det er sant. Samtidig så merker jeg at jeg ikke klarer bry meg om andre nå- evner ikke å sette meg inn i, visualisere eller tenke over hvordan de har det. Det er på en måte helt borte(og fremmed som du sier) og jeg er bare innelåst i meg selv- som at både evner og kapasitet er borte. Opplever at en del av det som kom naturlig for meg ikke gjør det lenger- og hodet er fjernt - så vanskelig å tenke og huske seg frem til ting og. Mine behov og smerte og panikk trumfer alt nesten. Personlighetsendring omtrent. Og det er sykt grusomt å kjenne på, at systemet har tatt over og satt meg ut av spill.
Det er en god beskrivelse du gir- kjenner meg veldig igjen i den. Er det ved depresjon du har følt det slik?

Hvis man ikke absolutt må, så er det nok mest naturlig å ikke gjøre det, ja. 

Ved depresjon er det mer hovedregel enn unntak at jeg er i den tilstanden men har også hatt tider med opplevelse av at det har vært sånn uten at jeg har ansett meg selv som deprimert. Men det blir så subjektivt når en skal prøve å sette fingeren på det selv. Det er mulig jeg kun tenker på meg selv som deprimert når jeg ville scoret på moderat eller alvorlig depresjon i en eventuell test. Det som beskrives som mild depresjon er egentlig mer sånn standard modus nesten. 

Har du muligheter eller utsikter til å kunne gjøre noe for å forbedre helsa di? 

[Sokk]

Krøll47 skrev (56 minutter siden):

Jeg tenker også at man opptrer empatisk, men i så fall er det en sosial greie. At man gjør det man vet er rett. Medfølelsen er jo egentlig ikke der. For å si det rett ut så bryr man seg ikke en døyt innvendig, ifølge egne følelser. Så vet ikke hva jeg tenker. Hvis det holder å anerkjenne og ta riktig hensyn/reagere adekvat,så har man jo ikke innlevelse slik den en siterte definisjonen lenger opp lister opp som kriterium.  

Man har jo innlevelse i den forstand at man kan gjenkjenne følelsen. Man vet hvordan den andre personen føler. Også er det kanskje et lite skår i gleden at man ikke kan feire sammen. Men jeg synes det blir rart å kreve at man skal ta andres følelser som sine egne. Skal liksom psykologen gråte sammen med deg? En psykolog kan vel vise empati uten å føle de samme følelsene som deg? 

[Rosemarin]

Krøll47 skrev (51 minutter siden):

Hvis man ikke absolutt må, så er det nok mest naturlig å ikke gjøre det, ja. 

Ved depresjon er det mer hovedregel enn unntak at jeg er i den tilstanden men har også hatt tider med opplevelse av at det har vært sånn uten at jeg har ansett meg selv som deprimert. Men det blir så subjektivt når en skal prøve å sette fingeren på det selv. Det er mulig jeg kun tenker på meg selv som deprimert når jeg ville scoret på moderat eller alvorlig depresjon i en eventuell test. Det som beskrives som mild depresjon er egentlig mer sånn standard modus nesten. 

Har du muligheter eller utsikter til å kunne gjøre noe for å forbedre helsa di? 

Det får vi håpe. Jeg har forsøkt litt ulike medisiner - men uten effekt foreløpig. Så er litt motløs. Men vurderer prøve enda en type. 

[AnonymBruker]

Rosemarin skrev (1 time siden):

Det får vi håpe. Jeg har forsøkt litt ulike medisiner - men uten effekt foreløpig. Så er litt motløs. Men vurderer prøve enda en type. 

Får du terapi også? Jeg har prøvd ulike medisiner i 3 år uten å lande på en som virkelig hjelper. Håper det blir lettere for deg!

Anonymkode: eb804...68b

[psykedeliker]

Sokk skrev (2 timer siden):

En psykolog kan vel vise empati uten å føle de samme følelsene som deg? 

Det heter å vise sympati, ikke empati.

[Rosemarin]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Får du terapi også? Jeg har prøvd ulike medisiner i 3 år uten å lande på en som virkelig hjelper. Håper det blir lettere for deg!

Anonymkode: eb804...68b

Huff… Det virker ikke slik. Når jeg hører slike historier mister man hvertfall motet. Det er jo merkelig at det skal være så vanskelig 

[Gjest Krøll47]

Rosemarin skrev (4 timer siden):

Det får vi håpe. Jeg har forsøkt litt ulike medisiner - men uten effekt foreløpig. Så er litt motløs. Men vurderer prøve enda en type. 

Men er det ting i livet ditt generelt også som trekker deg ned, eller er det kun kjemisk? 

[Gjest Krøll47]

Sokk skrev (5 timer siden):

Man har jo innlevelse i den forstand at man kan gjenkjenne følelsen. Man vet hvordan den andre personen føler. Også er det kanskje et lite skår i gleden at man ikke kan feire sammen. Men jeg synes det blir rart å kreve at man skal ta andres følelser som sine egne. Skal liksom psykologen gråte sammen med deg? En psykolog kan vel vise empati uten å føle de samme følelsene som deg? 

Lurer i alle fall på hvor grensen går. Jeg vil anta at TS er en slik som føler at hen kanskje gjør empatiske handlinger heller enn har empati (?). 

Jeg er mye mindre empatisk ovenfor mennesker i livet mitt enn det jeg gir uttrykk for. Men jeg tror de fleste er det. Jeg er god til å ta hensyn og vite hva jeg skal SI og hva jeg skal GJØRE. Men ofte kjenner jeg ikke så mye medfølelse i hverdagen 🤦‍♀️ Ser jeg på nyheter derimot, der noen bærer rundt på et gråtende barn som er skadet, eller det gråter ikke og er dødt... da kjenner jeg det I MEG. Bare det er ekstremt nok, kjenner jeg ekte følelser og sånn sett ekte empati/medfølelse... Men kan ikke si jeg bryr meg nevneverdig om folks mindre ned- eller oppturer sånn i hverdagen 🤐 Men jeg SIER jo at jeg gjør det og VISER DET. Er tross alt ikke helt sosialt tilbakestående

Merkelig nok har jeg ikke donert alle sparepenger og sendt alt jeg ellers kan avse nedover til hverken Gaza eller Ukraina... Så hva betyr egentlig den medfølelse jeg kjenner på i praksis? Den betyr jo slikt sett nada. Hvis vi alle er så medfølende, hvorfor har vi ikke alle gjort nettopp det??? Noen ganger mangler det på ekte innlevelse. Andre ganger kan man kjenne det på ekte, men failer i det man IKKE HANDLER og faktisk tar hensyn og reagerer på empatisk måte 🫣🫣🫣 

Vi er bare så dømt. Denne menneskeheten. 

Endret 11. april av Krøll47

[psykedeliker]

Krøll47 skrev (5 minutter siden):

Lurer i alle fall på hvor grensen går.

Dette skal fagfolkene svare oss på. Det er jo derfor vi har dem.

[Gjest Krøll47]

psykedeliker skrev (14 minutter siden):

Dette skal fagfolkene svare oss på. Det er jo derfor vi har dem.

Jeg tror det finnes ulike oppfatninger av hva det vil si å ha empati, innenfor noen felles kjennetegn.  Det er nok ulikt hvor strenge vi er med oss selv . Vi trenger ikke fagfolk til 0 besvare det. De blir bare relevante der man er totalt selvutslettende, eller motsatt ikke besitter empati i særlig grad i det hele tatt, retning dysssosial pf osv. Det gjelder vel de færreste. 

[psykedeliker]

Krøll47 skrev (13 minutter siden):

Jeg tror det finnes ulike oppfatninger av hva det vil si å ha empati, innenfor noen felles kjennetegn.

Men hvis diagnoseverktøyene skal være gyldige og troverdige, må de ta hensyn til at dette og tilliggende begreper har flere betydninger i sivilsamfunnet. Det gjør de ikke idag, tvert imot legges det til grunn at spesifikke begreper bare har én betydning. Ett eksempel er ordet "medfølende". Ikke alle vil bruke det om seg selv, ut fra hvordan begrepet forstås og brukes i deres (sub)kultur.

[Gjest Krøll47]

psykedeliker skrev (5 minutter siden):

Men hvis diagnoseverktøyene skal være gyldige og troverdige, må de ta hensyn til at dette og tilliggende begreper har flere betydninger i sivilsamfunnet. Det gjør de ikke idag, tvert imot legges det til grunn at spesifikke begreper bare har én betydning. Ett eksempel er ordet "medfølende". Ikke alle vil bruke det om seg selv, ut fra hvordan begrepet forstås og brukes i deres (sub)kultur.

Ja. Man trenger jo også en eller annen standard. Men det var også en slik definisjon vi begynte å diskutere ut fra i denne tråden nå. Ikke random oppfatning av hva det betyr for den ene eller andre. Vi har fått en oversikt over nettopp hvordan empati defineres og hvilke kjennetegn den har, men hvor mange kriteriene av kjennetegnene som må være tilstede for å kalle det empati blir noe annet. Hvis du finner en eller annen uttalelse fra fagfolk om nettopp det, så takk. Jeg synes i hvertfall det er interessant å lese om hvorvidt folk skiller mellom handlinger som uttrykker empati og følelsestilstanden.  Trenger ikke være fagfolk for å reflektere litt rundt det 

Og vi bør for all del ikke forsøke stille noen diagnose her 😆😆😆 

Endret 11. april av Krøll47

[psykedeliker]

Krøll47 skrev (3 minutter siden):

Hvis du finner en eller annen uttalelse fra fagfolk om nettopp det, så takk.

Går du gjennom samtlige diagnoseverktøy og ser på hva som regnes som "normativt", har du svaret.

Men det henger jo ikke helt sammen at behandlere lar det være opp til pasienten hvilken betydning ord og begreper skal tillegges, og ikke følger definisjonene til de som har laget verktøyene.

[Gjest Krøll47]

psykedeliker skrev (12 minutter siden):

Går du gjennom samtlige diagnoseverktøy og ser på hva som regnes som "normativt", har du svaret.

Men det henger jo ikke helt sammen at behandlere lar det være opp til pasienten hvilken betydning ord og begreper skal tillegges, og ikke følger definisjonene til de som har laget verktøyene.

Ja. Ok. Den kunnskapen besitter jeg ikke. Så da blir det refleksjon for egen maskin. Tenker at det går an å gjøre uten at diagnoseverktøy i helsevesenet blir påvirket.

Hvem sier at behandlere gjør det? 

[psykedeliker]

Krøll47 skrev (3 minutter siden):

Hvem sier at behandlere gjør det? 

Det sier jeg. Min behandler gjorde det.