Åpenbaring! Eller er jeg psyk?

[AnonymBruker]

De siste dagene er det mye som har gått opp for meg. Jeg har slitt lenge med depresjon og angst, spesielt de siste årene. Jeg har konkludert med at jeg har vært utbrent, men likevel ikke fått fred med at det ikke er noe annet og har utviklet en slags helseangst. Eller en følelse av at det er noe feil, så jeg har googlet alle symptomer og håper å finne svaret på hva som er feil slik at jeg kan få hjelp. Jeg har lurt på mange ganger om jeg er psykotisk eller er bipolar, men det er kanskje bare en sterk angst for å miste kontrollen.

Forleden dag var jeg i samling med familie og venner, og for en gangs skyld koste jeg meg veldig, til tross for at var en stor sosial setting. Da jeg kom hjem satt jeg meg i sofaen og begynte å reflektere over dagen. Dette var første dagen på lenge hvor jeg hadde hatt en følelse av tilhørighet og anerkjennelse. Jeg var en del av noe igjen! Det virket på meg som om dette var svaret på alt som har vært feil i disse årene.

Jeg har alltid hatt vansker for å se hva jeg skal gjøre i livet og har ikke hatt noen sterke følelser av hva jeg skal bli, eller om jeg skal ha barn, gifte meg eller hatt lignende mål. Det har gjort det vanskelig å navigere i livet. 

I natt våknet jeg etter en drøm som føltes veldig virkelig. I korte trekk så bodde hele familien min sammen igjen. Jeg, mine søsken som har flyttet for seg selv og startet familie, far til noen av søsknene mine, og mor bodde der. Det var også en del venner i samme huset. Da jeg våknet tenkte jeg at det er jo dette jeg savner og trenger i livet. Jeg hadde det ordentlig fint i den drømmen! Kanskje er det dette jeg ønsker meg i livet? Men det kan bli vanskelig å samle sammen alle i et hus igjen, så da må jeg vel lage min egen familie. På dette tidspunktet ga alt mening. Jeg klarer ikke velge riktig studie fordi jeg ikke klarer å se for meg at jeg skal bli lykkelig av å ha en bachelor, eller å se for meg at jeg blir lykkelig av å jobbe som sykepleier for eksempel. Hvis jeg så for meg meg selv som familiemann, klarte jeg lettere å se for meg hva jeg kunne trivdes å jobbe med. Dette var en utrolig god følelse! Jeg hadde endelig funnet ut av hva som var feil, og jeg kunne endelig ha et mål å navigere etter i livet.

Etter å ha ligget våken å tenkt og visualisert dette noen timer sovnet jeg igjen. Jeg våknet opp og følte meg tilbake i min noe tyngre normale følelse, og klarer ikke å la være å lure på om det jeg opplevde i natt er tegn på psykisk sykdom.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette, men hvis noen har orket å lese alt sammen blir jeg glad hvis noen vil dele noen tanker. Jeg vil også gjerne høre om noen føler det på samme måte eller har tilsvarende opplevelser.

Anonymkode: 3e583...f8e

[nachnoo]

Hvis absolutt alle andre psykiske diagnoser er utelukket kan en evt konkludere med utbrenthet. Men det krever at en virkelig har gjort en stor innsats overfor andre over meget lang tid.

En kjenning sa det godt: "Mange av de som påstår seg utbrent, har aldri vært i nærheten av å være påtent."

[Sokk]

Jeg har hatt tilsvarende opplevelser og åpenbaringer med litt varierende innhold. Aner ikke hvordan jeg skal karakterisere dem.

Jeg synes det høres fint ut at du har hatt det bra og at du klarer å se for deg et fint liv. Det er ingenting psykt i innholdet i åpenbaringen din (om du plutselig fant ut at du var Gud eller hadde blitt bortført av romvesener ville det vært psykt).

Hvis du faktisk tror du er bipolar (eller har en sterk mistanke om det) ville jeg brukt litt god tid på å føle på dette og ta beslutningene litt langsomt (altså ikke gjøre noen gravid umiddelbart, men kanskje begynne å date seriøst om du ikke er i et forhold allerede). Så du ikke snur fullstendig opp ned på livet ditt på impuls og angrer etterpå.

Jeg synes du skal nyte at du klarer å se for deg et fint liv som gir deg håp og gode følelser 😊 Det er vanskelig å ta store beslutninger i livet og det er deilig når magefølelsen gir såpass tydelige signaler.

[Trinity80]

En kommentar fra meg er at man bør ha det litt bra selv på sikt, før i det hele tatt å tenke på å stifte familie. Ser nok ofte at man tror at familieforøkelse bedrer livskvaliteten, noe det sjeldent gjør. Man belaster heller andre med sine utfordringer.

Som @Sokk sier, ikke ta beslutninger på impuls. Forsøk heller å fokusere på deg selv, og finne ut av ting. Bruk energien innover enn utover. Impuls handler ofte pm dette, og man vør ha knekt koden før man skaffer seg barn.