Hva er det som motiverer en med anoreksi?

[AnonymBruker]

Min nærmeste venninne har nylig fått diagnosen anoreksi etter å ha gått mye ned i vekt siste tiden. Og jeg spør her fordi jeg føler jeg ikke kan spørre min venninne: Hva er det som motiverer en med anoreksi? Da tenker jeg på hva som motiverer dem til å gå ned i vekt og til spise veldig lite? Starter det med at de ønsker å gå ned i vekt for å bli tynnere/penere/slankere også ser de ikke selv at de blir for tynne fordi de har ett forvridd kroppssyn? Eller er det frykten for mat som stopper dem og for å legge på seg? Eller er det helt andre ting kanskje? Noen som har kunnskap og kan dele så jeg kanskje kan få forståelse for mekanismene ved en spiseforstyrrelse som anoreksi?

Anonymkode: 69ea2...fc8

[AnonymBruker]

Som regel handler det om kontroll. Det er ofte mange ting og følelser de ikke har kontroll over, men hva de velger å spise og veie er noe de kan ha kontroll over. Så de føler stor mestring ved å gå ned i vekt og klare å spise minst mulig. 

Anonymkode: 98c1b...746

[AnonymBruker]

Kan bare snakke for meg selv og for meg så handlet det om å ønske omsorg og hjelp, noe jeg fikk ved å sulte meg selv og unngå å spise. Jeg ble bedre utover i 20åsalderen da jeg ikke følte et like stort behov for omsorg fra andre lenger.

Anonymkode: f1567...2fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Som regel handler det om kontroll. Det er ofte mange ting og følelser de ikke har kontroll over, men hva de velger å spise og veie er noe de kan ha kontroll over. Så de føler stor mestring ved å gå ned i vekt og klare å spise minst mulig. 

Anonymkode: 98c1b...746

Takk for svar. Har du erfaring med spiseforstyrrelse/anoreksi selv eller kjenner du noen? Siden du skriver "de" og ikke "jeg" eller "vi"? Jeg kan forstå den tankegangen du beskriver. 

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Kan bare snakke for meg selv og for meg så handlet det om å ønske omsorg og hjelp, noe jeg fikk ved å sulte meg selv og unngå å spise. Jeg ble bedre utover i 20åsalderen da jeg ikke følte et like stort behov for omsorg fra andre lenger.

Anonymkode: f1567...2fa

Takk for at du deler. Fikk du hjelp av en behandler til å komme deg ut av det til slutt eller gikk det litt over av seg selv på en måte? Tolket det litt slik ut i fra svaret ditt, men mulig jeg tar feil(?)

Anonymkode: 69ea2...fc8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Takk for svar. Har du erfaring med spiseforstyrrelse/anoreksi selv eller kjenner du noen? Siden du skriver "de" og ikke "jeg" eller "vi"? Jeg kan forstå den tankegangen du beskriver. 

Takk for at du deler. Fikk du hjelp av en behandler til å komme deg ut av det til slutt eller gikk det litt over av seg selv på en måte? Tolket det litt slik ut i fra svaret ditt, men mulig jeg tar feil(?)

Anonymkode: 69ea2...fc8

Jeg kom vel ut av det mest pga alderen. At jeg på en måte "fikk nok" av å holde på slik, fikk nok av å være syk osv. 

Hva med deg selv? 

Anonymkode: f1567...2fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg kom vel ut av det mest pga alderen. At jeg på en måte "fikk nok" av å holde på slik, fikk nok av å være syk osv. 

Hva med deg selv? 

Anonymkode: f1567...2fa

Skjønner. Det er bra du kom ut av det. Jeg har heldigvis aldri hatt spiseforstyrrelse selv, så grunnen til at jeg spurte var i ett forsøk på å forstå venninnen min bedre siden jeg foreløpig ikke tør spørre henne om dette da jeg er litt redd for å trå feil, om du skjønner.

Anonymkode: 69ea2...fc8