Relasjonelle vansker

[AnonymBruker]

Relasjonelle vansker, hvor vanlig er det for pasienter i psykiatrien? Selv er nok relasjonelle et av kjerneproblemene mine og kommer til uttrykk ved ganske unnvikende atferd. Nærhet skremmer meg, både med nye og med nære venner/familie jeg har kjent hele livet. Holder alltid en emosjonell avstand. Med venner og andre ikke-familiære relasjoner er selvhevdelse (slik at det aller meste foregår på den andres premisser,  mens  jeg legger vekk egne behov, interesser og ideer), dårlig selvfølelse og ambivalens i å på en side ha et sterkt ønske om gode, fortrolige relasjoner  og på den andre ikke tørre/vite hvordan man tar skrittet dit. Denne kombinasjonen gjør at frustrasjon hoper deg opp over tid før jeg tilsynelatende ganske plutselig trekker meg fra vennskap og ikke gir lyd fra meg igjen. Det har ikke skjedd med familie ennå, der er ikke problemene de samme, men merker en økende distanse. Noen som kjenner seg igjen? 

Anonymkode: c1328...26a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Relasjonelle vansker, hvor vanlig er det for pasienter i psykiatrien? Selv er nok relasjonelle et av kjerneproblemene mine og kommer til uttrykk ved ganske unnvikende atferd. Nærhet skremmer meg, både med nye og med nære venner/familie jeg har kjent hele livet. Holder alltid en emosjonell avstand. Med venner og andre ikke-familiære relasjoner er selvhevdelse (slik at det aller meste foregår på den andres premisser,  mens  jeg legger vekk egne behov, interesser og ideer), dårlig selvfølelse og ambivalens i å på en side ha et sterkt ønske om gode, fortrolige relasjoner  og på den andre ikke tørre/vite hvordan man tar skrittet dit. Denne kombinasjonen gjør at frustrasjon hoper deg opp over tid før jeg tilsynelatende ganske plutselig trekker meg fra vennskap og ikke gir lyd fra meg igjen. Det har ikke skjedd med familie ennå, der er ikke problemene de samme, men merker en økende distanse. Noen som kjenner seg igjen? 

Anonymkode: c1328...26a

Ja dette er svært vanlig men få som snakker om det. Har du opplevd noe som gjør at du føler det sånn? 

Anonymkode: 4e5f1...92f

[AnonymBruker]

14 minutes ago, AnonymBruker said:

Ja dette er svært vanlig men få som snakker om det. Har du opplevd noe som gjør at du føler det sånn? 

Anonymkode: 4e5f1...92f

Tenkte meg kanskje det i psykiatrien. Har et medfødt fysisk handikap som har gitt meg endel utfordringer også på det sosiale. Aldri hatt kjæreste og aldri vært i nærheten av det for eksempel. Det påvirker selvfølelsen å merke at du skiller deg merkbart ut og få negativ oppmerksomhet, gjennom hele livet. Har vært heldig med venner og familie, mine problemer med å forholde meg til dem er kun på grunn av meg. 

Anonymkode: c1328...26a

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har vært heldig med venner og familie, mine problemer med å forholde meg til dem er kun på grunn av meg. 

Anonymkode: c1328...26a

Jeg vet at det kan være lett å trekke den slutningen der, om en selv føler seg annerledes blant de andre, men er du sikker på at det forholder seg slik?  Om du har en terapeut, kan dere kanskje utfordre tanken sammen. Jeg har i likhet med deg en fysisk funksjonsnedsettelse, og tenkte samme tanker - inntil de ble satt spørsmålstegn ved. Når man er vant til at mye annet er/gjøres pga. seg selv, er det lett å lempe over skylden/ansvaret for ytterligere litt mer.

 

Kompetansen på relasjonelle vansker og hvor livsødeleggende det kan være, er etter min erfaring varierende hos terapeuter. Jo mer kunnskap de har om traumer, jo mer innsikt har de selvsagt om hvordan relasjoner påvirker hverandre. Kontakten innad i familien kan ha vært fin, men det kan være mangler i hvordan en familie fungerer likevel.