Hva er noen sårende ting andre har sagt til deg fordi du er psykisk syk?

[AnonymBruker]

Noen som har fått sårende kommentarer fra folk med liten kunnskap eller som ikke vet bedre?

Anonymkode: 11232...f06

[snusmumeriken96]

AnonymBruker skrev (På 11.7.2024 den 21.54):

Noen som har fått sårende kommentarer fra folk med liten kunnskap eller som ikke vet bedre?

Anonymkode: 11232...f06

At jeg er en naver, da jeg egentlig står på utsiden av samfunnet nå.

[aa-k-j]

snusmumeriken96 skrev (42 minutter siden):

At jeg er en naver, da jeg egentlig står på utsiden av samfunnet nå.

Ordet "naver" liker jeg ikke. Verken å bruke det selv eller høre andre si det om noen. 

[Everybody]

snusmumeriken96 skrev (1 time siden):

At jeg er en naver, da jeg egentlig står på utsiden av samfunnet nå.

Man er ikke naver når man er syk. En naver er en som går frivillig på sosialen fordi man ikke vil jobbe.

[Trinity80]

Everybody skrev (4 timer siden):

Man er ikke naver når man er syk. En naver er en som går frivillig på sosialen fordi man ikke vil jobbe.

Enig. Man er uføretrygdet eller får sykepenger om man er syk og mottar bistand. Naver er for meg noen som ikke gidder å jobbe. 

[AnonymBruker]

2 hours ago, Trinity80 said:

Enig. Man er uføretrygdet eller får sykepenger om man er syk og mottar bistand. Naver er for meg noen som ikke gidder å jobbe. 

Det finnes nyanser her. Kjenner personlig noen som ble uføretrygdet i ung alder (mellom 20 og 25), som er rundt 40 nå. H*n sier selv han var langt psykere på den tiden trygden ble innvilget, men at h*n er blitt endel bedre siste 10 årene. Såpass at noe jobbing ville gått fint. Men nå har h*n laget seg en hverdag hvor jobb ikke får plass og tanken på å omstille hele livet sitt for å begynne å jobbe gjør at h*n velger å fortsette på trygd, siden det er det enkleste. Så hva er hva her, er det sykdom eller latskap? Eller litt av begge? Vil tro at vi har en del slike tilfeller her i landet, spesielt med de som ble uføretrygdet i begynnelsen av 20-åra. Mange vil nok ikke være så syke at de ikke er i stand til å jobbe noe ila de kommende 40-45 årene. 

Anonymkode: 8148b...81a

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det finnes nyanser her. Kjenner personlig noen som ble uføretrygdet i ung alder (mellom 20 og 25), som er rundt 40 nå. H*n sier selv han var langt psykere på den tiden trygden ble innvilget, men at h*n er blitt endel bedre siste 10 årene. Såpass at noe jobbing ville gått fint. Men nå har h*n laget seg en hverdag hvor jobb ikke får plass og tanken på å omstille hele livet sitt for å begynne å jobbe gjør at h*n velger å fortsette på trygd, siden det er det enkleste. Så hva er hva her, er det sykdom eller latskap? Eller litt av begge? Vil tro at vi har en del slike tilfeller her i landet, spesielt med de som ble uføretrygdet i begynnelsen av 20-åra. Mange vil nok ikke være så syke at de ikke er i stand til å jobbe noe ila de kommende 40-45 årene. 

Anonymkode: 8148b...81a

Ja helt enig med deg der. Som med alt annet i livet finnes det nyanser.

Har selv en tante med schizofreni. Hun er mye bedre og velfungerende i dag med nye typer medikamenter, men hun har vært på institusjon siden hun var ca 30 år. Nå som 60 åring har hun jo ikke noe å bidra til samfunnet med, selv om hun per definisjon er velfungerende. Så i slike tilfeller er det jo klart vanskelig. Man klarer rett og slett ikke å fungere i ett samfunn når man har vært for lenge utenfor. 

[AnonymBruker]

Everybody skrev (19 timer siden):

Man er ikke naver når man er syk. En naver er en som går frivillig på sosialen fordi man ikke vil jobbe.

En naver er en som går på nav selvom hen egentlig klarer å jobbe. Og som regel så bruker de nesten all fritiden sin på å henge med venner, trene, dra på konserter, ferie, uteliv og ja. 

Anonymkode: 949e5...2b2

[Trinity80]

Jeg vil ikke kalle det sårende akkurat, men om jeg hadde vært sensitiv så hadde jeg sikkert blitt lei meg av følgende:

Mange her på DOL tror ikke jeg sliter med noe, at jeg har hatt perfekt oppvekt og aldri opplevd noe traumatisk.

Jeg synes det er leit, men fordi jeg er ferdig med min fortid og har prosessert den, betyr ikke at jeg har det så forferdelig flott og tror jeg er bedre enn alle andre. Livet mitt har til tider (for det meste frem til jeg ble voksen) ganske så brutalt. Med en far som var glad i å denge barn, en mor som bare stod og så på, krig, flukt, sykdom som nesten tok livet av meg flere ganger  og alvorlig psykisk sykdom i familien.

Selv traff jeg veggen med heftig depresjon og angst. Men i dag har jeg det helt fint, lever livet og prøver å fortelle folk at det KAN bli bra om man har de riktige forutsetningene for det. Føler meg absolutt ikke overlegen noen. 

Dette sårer meg veldig. Nei da, men bakgrunnen min kort oppsummert. 

[Marye]

Skrev på DOL da jeg var 15 eller 16 eller noe.. slet med bulimi.. skrev om at jeg hadde overspist noe enormt og ble sittende på en trapp lenge.. før jeg dro til togstasjonen og kastet opp.

så skrev et krek av et menneske på DOL at jeg slett ikke skrev sant. Jeg kunne slettes ikke ha bulimi. Jeg hadde erfart det i nær omkrets, skrev hun, men slett ikke beskrev sannheten. Jeg ble faktisk sykt såret. Her var jeg en ung jente med et enormt stort problem og så ble jeg avskrevet 

[Den forsvunne diamanten]

Marye skrev (1 minutt siden):

Skrev på DOL da jeg var 15 eller 16 eller noe.. slet med bulimi.. skrev om at jeg hadde overspist noe enormt og ble sittende på en trapp lenge.. før jeg dro til togstasjonen og kastet opp.

så skrev et krek av et menneske på DOL at jeg slett ikke skrev sant. Jeg kunne slettes ikke ha bulimi. Jeg hadde erfart det i nær omkrets, skrev hun, men slett ikke beskrev sannheten. Jeg ble faktisk sykt såret. Her var jeg en ung jente med et enormt stort problem og så ble jeg avskrevet 

Uff så trist❤️ Noen ord gjør sikkelig vondt❤️