Jeg glemte at familien min ikke visste at jeg har vært på rehab.

[Kashmir]

Nå er det jo endel år siden, og det som skjedde sånn kort fortalt er at det var mye trøbbel med broren min, og så ble det for mye for meg etter noen år hvor jeg følte alt ansvar for han ble mitt. Jeg hadde da allerede begynt å misbruke alkohol, men så "rømte"/flyttet jeg ganske langt unna, men det tok seg jo opp med misbruk, så jeg endte på rehab og var også innlagt en periode med depresjon. Jeg hadde kontakt med familien, men det var mest på telefon og jeg var jo ikke påvirket 24/7 så jeg ringte som regel etter jobb, og på formiddager og sånne safe tidspunkt, og de få gangene vi møttes så klarte jeg jo å holde meg edru, eller det var sånn at alle drakk noe alkohol, så det var jo ikke noe oppsiktsvekkende med meg. Jeg hadde jo allerede da drukket over en så lang periode at jeg heller ikke ble noe full. Så det er bakgrunnen. 

Jeg har aldri fortalt dem det, og det er jo dels for at det var liksom nok med broren min ( rip ), så ville jo også spare dem for flere bekymringer. Dels var det fordi jeg ville fikse det selv uten "innblanding". 

Så i går begynte ene svogeren min å snakke om sitt familiemedlem som var på avrusning, og da klarte jeg å røpe meg. Jeg tenkte meg rett og slett ikke om, for det er ikke noe jeg akkurat tenker på daglig. Og dermed ble flere ganske sjokkerte, og noen ble skikkelig skuffet og også sinte fordi jeg ikke hadde sagt noe. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forsvare det, for jeg kan ikke "bruke" broren min her, og jeg skjønner jo at de ble overrasket. Jeg syns bare at de overdriver noe når de ikke kan akseptere at jeg sier jeg ville fikse det selv, og at siden jeg bodde såpass langt borte, så ble det litt meningsløst å involvere dem siden de likevel ikke hadde fått gjort noe. Ene svogeren min prøvde å forsvare meg, men det hjalp lite. Flere av de andre er fremdeles skuffet og vil absolutt snakke mer om det, men jeg har ikke særlig lyst til å begynne å sbakke om det. Hva er det mer å si liksom? 

Så.. er jeg urimelig og vanskelig nå? Eller kan de godta at jeg forklarte sånn greit men kort hva som skjedde? De vet heller ikke at jeg var innlagt for depresjon, så nå lurer jeg på om jeg må si det også? Herregud for et styr. 

[frosken]

Kashmir skrev (5 minutter siden):

Nå er det jo endel år siden, og det som skjedde sånn kort fortalt er at det var mye trøbbel med broren min, og så ble det for mye for meg etter noen år hvor jeg følte alt ansvar for han ble mitt. Jeg hadde da allerede begynt å misbruke alkohol, men så "rømte"/flyttet jeg ganske langt unna, men det tok seg jo opp med misbruk, så jeg endte på rehab og var også innlagt en periode med depresjon. Jeg hadde kontakt med familien, men det var mest på telefon og jeg var jo ikke påvirket 24/7 så jeg ringte som regel etter jobb, og på formiddager og sånne safe tidspunkt, og de få gangene vi møttes så klarte jeg jo å holde meg edru, eller det var sånn at alle drakk noe alkohol, så det var jo ikke noe oppsiktsvekkende med meg. Jeg hadde jo allerede da drukket over en så lang periode at jeg heller ikke ble noe full. Så det er bakgrunnen. 

Jeg har aldri fortalt dem det, og det er jo dels for at det var liksom nok med broren min ( rip ), så ville jo også spare dem for flere bekymringer. Dels var det fordi jeg ville fikse det selv uten "innblanding". 

Så i går begynte ene svogeren min å snakke om sitt familiemedlem som var på avrusning, og da klarte jeg å røpe meg. Jeg tenkte meg rett og slett ikke om, for det er ikke noe jeg akkurat tenker på daglig. Og dermed ble flere ganske sjokkerte, og noen ble skikkelig skuffet og også sinte fordi jeg ikke hadde sagt noe. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forsvare det, for jeg kan ikke "bruke" broren min her, og jeg skjønner jo at de ble overrasket. Jeg syns bare at de overdriver noe når de ikke kan akseptere at jeg sier jeg ville fikse det selv, og at siden jeg bodde såpass langt borte, så ble det litt meningsløst å involvere dem siden de likevel ikke hadde fått gjort noe. Ene svogeren min prøvde å forsvare meg, men det hjalp lite. Flere av de andre er fremdeles skuffet og vil absolutt snakke mer om det, men jeg har ikke særlig lyst til å begynne å sbakke om det. Hva er det mer å si liksom? 

Så.. er jeg urimelig og vanskelig nå? Eller kan de godta at jeg forklarte sånn greit men kort hva som skjedde? De vet heller ikke at jeg var innlagt for depresjon, så nå lurer jeg på om jeg må si det også? Herregud for et styr. 

Hvordan oppfatter du reaksjonen deres? Er de såret over at du ikke hadde tillit til å involvere dem i en vanskelig periode i ditt liv - eller er de sjokkerte over at du hadde et alkoholproblem? Jeg tenker at hva som fungerer å si, avhenger litt av hva de egentlig reagerer på. 

Generelt mener jeg at det går an å "minne" dem på at du jo var en voksen person som selv tok ansvar for å få nødvendig hjelp, - og si noe om at dette er en del av å være en selvstendig voksen - eller lignende. 

[Kashmir]

frosken skrev (4 minutter siden):

Hvordan oppfatter du reaksjonen deres? Er de såret over at du ikke hadde tillit til å involvere dem i en vanskelig periode i ditt liv - eller er de sjokkerte over at du hadde et alkoholproblem? Jeg tenker at hva som fungerer å si, avhenger litt av hva de egentlig reagerer på. 

Generelt mener jeg at det går an å "minne" dem på at du jo var en voksen person som selv tok ansvar for å få nødvendig hjelp, - og si noe om at dette er en del av å være en selvstendig voksen - eller lignende. 

Ja, de sier både at de er såret fordi jeg har holdt det skjult, OG at de trodde jeg har hatt kontroll på livet mitt hele veien. Altså, jeg skjønner skuffelsen siden de deler absolutt alt i vår familie, men broren min og jeg var jo tvillinger og han tok så enormt mye fokus. Da trakk jeg meg mer tilbake sånn mht familie. Men jeg forstår dem. Jeg føler bare at de er litt urimelige mtå at de bebreider meg så tydelig, og ja.. Uff. Jeg HAR forklart hva og hvordan, men de skal jo i detelj vite. Det blir for mye for meg, og det er å rippe opp i det jeg jo har lagt bak meg. 

Ja, jeg er enig i det siste du skriver. Jeg bare blir den sære igjen, men ja.. Jeg vet jo ikke hva mer jeg skal si.

[frosken]

Kashmir skrev (4 minutter siden):

Ja, de sier både at de er såret fordi jeg har holdt det skjult, OG at de trodde jeg har hatt kontroll på livet mitt hele veien. Altså, jeg skjønner skuffelsen siden de deler absolutt alt i vår familie, men broren min og jeg var jo tvillinger og han tok så enormt mye fokus. Da trakk jeg meg mer tilbake sånn mht familie. Men jeg forstår dem. Jeg føler bare at de er litt urimelige mtå at de bebreider meg så tydelig, og ja.. Uff. Jeg HAR forklart hva og hvordan, men de skal jo i detelj vite. Det blir for mye for meg, og det er å rippe opp i det jeg jo har lagt bak meg. 

Ja, jeg er enig i det siste du skriver. Jeg bare blir den sære igjen, men ja.. Jeg vet jo ikke hva mer jeg skal si.

Kanskje du kan få dem til å legge dette bak seg ved å si ting som at akkurat nå vil du gjerne at de bare skal være glade for at du ikke lenger strever å denne måten, at du gjerne vil slippe at det fokuseres så mye på noe som er en tilbakelagt fase i ditt liv?

[Kashmir]

frosken skrev (Akkurat nå):

Kanskje du kan få dem til å legge dette bak seg ved å si ting som at akkurat nå vil du gjerne at de bare skal være glade for at du ikke lenger strever å denne måten, at du gjerne vil slippe at det fokuseres så mye på noe som er en tilbakelagt fase i ditt liv?

Ja.. Jeg er takknemlig for at du svarer og skjønner min side av dette. Det er noe vanskelig med en familie som skal ha oversikt og forventer at alle deler alt. Jeg har dratt avgårde med båten for å tenke meg om, så må reflektere over hva jeg skal si videre. Du kom med et godt forslag, så skal prøve å formidle det uten at de må føle at jeg ikke har tillit til dem. jeg har jo det, men nå har jeg faktisk hatt kontroll på ting i noen år. Så ja.. jeg får prøve å sette en grense uten at de tar det som en fornærmelse. Eller bli støtt da. 

[emilie321]

Vet ikke om jeg har noen gode råd, men jeg skjønner deg og hvorfor du ikke involverte de.  Nå var du sterk, du fikset dette på egenhånd.  Du beviste for deg selv at dette greide du. Det hadde vært litt annerledes hvis du innimellom fortsatt hadde måttet vært på rehabilitering. Da kunne det kanskje ha vært lurt å involvere familien.  Synes frosken kom med noen fine råd og jeg ville ha prøvd å følge de.

[stjernestøv]

Forstår jo at familien reagerte da de ikke visste noe om det men det er jo over nå, syns og frosken kom med gode råd. 

[Kashmir]

emilie321 skrev (8 minutter siden):

Vet ikke om jeg har noen gode råd, men jeg skjønner deg og hvorfor du ikke involverte de.  Nå var du sterk, du fikset dette på egenhånd.  Du beviste for deg selv at dette greide du. Det hadde vært litt annerledes hvis du innimellom fortsatt hadde måttet vært på rehabilitering. Da kunne det kanskje ha vært lurt å involvere familien.  Synes frosken kom med noen fine råd og jeg ville ha prøvd å følge de.

Takk! Jeg er nok en sta person. Det er heldigvis tilbakelagt, og aldri mer! Men jeg vet jeg er heldig mer enn at det kun handler om personlighet, og jeg er dessverre ikke så ydmyk jeg burde vært på mange områder, men her er jeg det faktisk. Jeg dømmer ikke en sjel for å misbruke ting når de ikke kommer seg ut av det. Det er så mye som spiller inn.

[Kashmir]

stjernestøv skrev (7 minutter siden):

Forstår jo at familien reagerte da de ikke visste noe om det men det er jo over nå, syns og frosken kom med gode råd. 

Ja, jeg forstår dem. jeg gjør det altså, og det er derfor dette ble så vanskelig. Ja, er enig. 

[emilie321]

Kashmir skrev (4 minutter siden):

Takk! Jeg er nok en sta person. Det er heldigvis tilbakelagt, og aldri mer! Men jeg vet jeg er heldig mer enn at det kun handler om personlighet, og jeg er dessverre ikke så ydmyk jeg burde vært på mange områder, men her er jeg det faktisk. Jeg dømmer ikke en sjel for å misbruke ting når de ikke kommer seg ut av det. Det er så mye som spiller inn.

Det å være sta er da positivt, hvis staheten blir brukt riktig.   

[Kashmir]

emilie321 skrev (Akkurat nå):

Det å være sta er da positivt, hvis staheten blir brukt riktig.   

Ja, du sier noe der.

[farløs]

Kashmir skrev (3 timer siden):

Så.. er jeg urimelig og vanskelig nå? Eller kan de godta at jeg forklarte sånn greit men kort hva som skjedde?  

Om du hadde synes det var greit og ikke reagert på samme vis om de lot være å fortelle noe lignende til deg(de som reagerte sånn) og du ikke har forventinger/"krav" til at de må fortelle og dele så synes jeg ikke at det/du er urimelig.

[Kashmir]

farløs skrev (Akkurat nå):

Om du hadde synes det var greit og ikke reagert på samme vis om de lot være å fortelle noe lignende til deg(de som reagerte sånn) og du ikke har forventinger/"krav" til at de må fortelle og dele så synes jeg ikke at det/du er urimelig.

Ja, vet du. Jeg respekterer at andre ikke forteller alt. Jeg gjør virkelig det. Jeg skiller mellom åpenhet og løgn, og jeg har faktisk ikke løyet for noen. Det hadde ikke gått. Men jeg ser et problem her, og at det kan forveksles. Ikke alltid uten grunn- det medgir jeg.

Jeg skal dra tilbake om ikke så lenge. Beklage at jeg ikke var åpen nok, men jeg har jo hatt kontroll i en del år nå, og jeg orker ikke flashbacks. Det er liksom ikke meg lenger, og det blir sånn unødvendig tragedie... Å rippe opp. 

[farløs]

Kashmir skrev (10 minutter siden):

Ja, vet du. Jeg respekterer at andre ikke forteller alt. Jeg gjør virkelig det. Jeg skiller mellom åpenhet og løgn, og jeg har faktisk ikke løyet for noen. Det hadde ikke gått. Men jeg ser et problem her, og at det kan forveksles. Ikke alltid uten grunn- det medgir jeg.

Jeg skal dra tilbake om ikke så lenge. Beklage at jeg ikke var åpen nok, men jeg har jo hatt kontroll i en del år nå, og jeg orker ikke flashbacks. Det er liksom ikke meg lenger, og det blir sånn unødvendig tragedie... Å rippe opp. 

Da er du ikke urimelig synes jeg. Kanskje du kan si at du synes det er leit at de opplevde det som de gjorde og at du aldri mente det slik, at du ikke skjulte det med noe grunn mot dem? At du trengte å holde det for deg selv og kun involvere de som jobber med sånt, og at det var det som var natulig å gjøre for deg da, pga avstand også osvosv. Også går tiden, mye annet skjer, folk snakker om mye forskjellig osv, også det du skrev om å rippe opp.. også kanskje spør de, og si at de kan spørre deg om det er noe(og hvis det er greit for deg da). Det er ikke lett men jeg synes du virker så dyktig. Hvis dere er veldig nære så er det jo fint😊 håper det går bra med deg og at dere kan få det fint på ferie sammen videre💐💛🥰 

[Kashmir]

farløs skrev (7 minutter siden):

Da er du ikke urimelig synes jeg. Kanskje du kan si at du synes det er leit at de opplevde det som de gjorde og at du aldri mente det slik, at du ikke skjulte det med noe grunn mot dem? At du trengte å holde det for deg selv og kun involvere de som jobber med sånt, og at det var det som var natulig å gjøre for deg da, pga avstand også osvosv. Også går tiden, mye annet skjer, folk snakker om mye forskjellig osv, også det du skrev om å rippe opp.. også kanskje spør de, og si at de kan spørre deg om det er noe(og hvis det er greit for deg da). Det er ikke lett men jeg synes du virker så dyktig. Hvis dere er veldig nære så er det jo fint😊 håper det går bra med deg og at dere kan få det fint på ferie sammen videre💐💛🥰 

Takk!

[Eva Sofie]

Kashmir skrev (8 timer siden):

Det er noe vanskelig med en familie som skal ha oversikt og forventer at alle deler alt. Jeg har dratt avgårde med båten for å tenke meg om, så må reflektere over hva jeg skal si videre.

Veldig bra at du valgte å dra ut for å få litt ro og fred helt for deg selv, når det ble som det ble. En veldig moden reaksjon, tenker jeg.

Kashmir skrev (8 timer siden):

jeg har jo det, men nå har jeg faktisk hatt kontroll på ting i noen år. Så ja.. jeg får prøve å sette en grense uten at de tar det som en fornærmelse. Eller bli støtt da. 

Selv hadde jeg blitt oppgitt av å leve i en familie med mye åpenhet, men jeg er vant til det totalt motsatte. Jeg tenker at selv om det er mye åpenhet i familie, er det valgfritt hva og hvor mye man ønsker å dele. Det å unnlate å dele et rehabiliteringsopphold, har jeg full forståelse for. Som du selv sier, er det alltid komplekse årsakssammenhenger til hvorfor noen begynner å drikke ofte/mer. Disse er ikke nødvendigvis enkelt å dele med sine nærmeste.

 

Jeg ville nok ha fokusert på at dette var noe jeg følte meg helt ferdig med. At du føler for å se deg fremover i livet fremfor bakover. Det er noe som er ordnet opp i - du sørget for å få deg hjelp og det går greit med deg nå.

 

Stormen vil nok legge seg...

[Kashmir]

Eva Sofie skrev (13 timer siden):

Veldig bra at du valgte å dra ut for å få litt ro og fred helt for deg selv, når det ble som det ble. En veldig moden reaksjon, tenker jeg.

Selv hadde jeg blitt oppgitt av å leve i en familie med mye åpenhet, men jeg er vant til det totalt motsatte. Jeg tenker at selv om det er mye åpenhet i familie, er det valgfritt hva og hvor mye man ønsker å dele. Det å unnlate å dele et rehabiliteringsopphold, har jeg full forståelse for. Som du selv sier, er det alltid komplekse årsakssammenhenger til hvorfor noen begynner å drikke ofte/mer. Disse er ikke nødvendigvis enkelt å dele med sine nærmeste.

 

Jeg ville nok ha fokusert på at dette var noe jeg følte meg helt ferdig med. At du føler for å se deg fremover i livet fremfor bakover. Det er noe som er ordnet opp i - du sørget for å få deg hjelp og det går greit med deg nå.

 

Stormen vil nok legge seg...

Jeg blir ærlig talt lettet over å bli forstått, for det blir nesten oppfattet som naturstridig å ikke være åpen og dele alt i familien her, og de har litt lett for å uttrykke det også. Jeg dro for å slippe å si noe jeg ville angre på, for jeg kjente det litt vel mye når flere måtte ytre hvor merkelig og "spesiell" jeg "alltid" må være ( de var bare skuffet og overrasket da, men jeg kjente det begynte å bli nok ) Men det ordnet seg da jeg kom tilbake. Jeg sa at jeg hadde delt om jeg virkelig trengte hjelp eller støtte, og at hvis jeg måtte begynne å legge ut om alt så ble det vanskelig mtp å rippe opp etter flere år, og at jeg jo ikke hadde noe problem lengre. Fikk faktisk støtte på det av den søsteren som alltid er uenig med meg, og det var også fint. Så selv om de framdeles nok syns dette er rart, så ble det ikke mer snakk om. Tror muligens de hadde snakket litt sammen mens jeg var ute. Uansett så var det godt at det ikke ble mer snakk om. Jeg får sikkert spørsmål fra en og annen en eller annen gang, men får se.. 

Ja, jeg er ikke spesielt glad i å snakke om tilbakelagt ting, men det kan være lett å uttrykke forståelse når jeg hører noen sliter med det samme, og det var jo det som gjorde at jeg forsnakket meg også. Jaja. Det gikk bra... Heldigvis.

[frosken]

Kashmir skrev (3 timer siden):

Jeg blir ærlig talt lettet over å bli forstått, for det blir nesten oppfattet som naturstridig å ikke være åpen og dele alt i familien her, og de har litt lett for å uttrykke det også. Jeg dro for å slippe å si noe jeg ville angre på, for jeg kjente det litt vel mye når flere måtte ytre hvor merkelig og "spesiell" jeg "alltid" må være ( de var bare skuffet og overrasket da, men jeg kjente det begynte å bli nok ) Men det ordnet seg da jeg kom tilbake. Jeg sa at jeg hadde delt om jeg virkelig trengte hjelp eller støtte, og at hvis jeg måtte begynne å legge ut om alt så ble det vanskelig mtp å rippe opp etter flere år, og at jeg jo ikke hadde noe problem lengre. Fikk faktisk støtte på det av den søsteren som alltid er uenig med meg, og det var også fint. Så selv om de framdeles nok syns dette er rart, så ble det ikke mer snakk om. Tror muligens de hadde snakket litt sammen mens jeg var ute. Uansett så var det godt at det ikke ble mer snakk om. Jeg får sikkert spørsmål fra en og annen en eller annen gang, men får se.. 

Ja, jeg er ikke spesielt glad i å snakke om tilbakelagt ting, men det kan være lett å uttrykke forståelse når jeg hører noen sliter med det samme, og det var jo det som gjorde at jeg forsnakket meg også. Jaja. Det gikk bra... Heldigvis.

Så bra det har løst seg. 

[Kashmir]

frosken skrev (1 time siden):

Så bra det har løst seg. 

Ja. Takk. Alt er som normalt her ihvertfall. Det er en lettelse.