Plutselig intense selvmordstanker

[AnonymBruker]

Hva gjør man da? Klarer å fungere ca i hverdagen så ingen som ser det på meg. Har BP. Lenge siden sist runde med sånn intenst dødsønske dag etter dag 

Anonymkode: de844...f13

[AnonymBruker]

Da sier man ifra om det til behandler eller til fastlegen. 

Anonymkode: e803b...a8f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Da sier man ifra om det til behandler eller til fastlegen. 

Anonymkode: e803b...a8f

Jeg har ikke behandler og det virker veldig rart å kontakte fastlegen midt i ferien for å si det. Hva skal han gjøre med det. 

Anonymkode: de844...f13

[AnonymBruker]

Det har vel ikke noe å si om det er rart eller ikke. Rart er det forresten ikke. Kontakt fastlegen så kan du få en samtale.

Anonymkode: fb01c...408

[AnonymBruker]

Eller akutt ambulant team.

Anonymkode: fb01c...408

[Eva Sofie]

Hva har du gjort tidligere når dette har skjedd? Og hvor mye kontroll tenker du at du selv har? Du trenger ikke svare i tråden, men viktig å selv vurdere. Det er bedre å be om hjelp enn å ikke gjøre det. Særlig om du nå lenge har hatt en godt fungerende periode.

 

Sykdommer tar dessverre ikke ferier, selv ikke i legens ferie, og det vet fastlegen...   Da settes det inn en vikar.

 

Jeg håper du klarer å ta gode valg for deg selv.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (8 minutter siden):

Hva har du gjort tidligere når dette har skjedd? Og hvor mye kontroll tenker du at du selv har? Du trenger ikke svare i tråden, men viktig å selv vurdere. Det er bedre å be om hjelp enn å ikke gjøre det. Særlig om du nå lenge har hatt en godt fungerende periode.

 

Sykdommer tar dessverre ikke ferier, selv ikke i legens ferie, og det vet fastlegen...   Da settes det inn en vikar.

 

Jeg håper du klarer å ta gode valg for deg selv.

Takk for svar til deg og den anonyme over. 
 

Jeg har diskutert det med behandler om jeg har hatt behandler i en sånn situasjon. Aldri med fastlege og det sitter så langt inne at jeg er redd jeg hadde valgt døden før fastlegen. Kontroll har jeg masse av. Problemer vel om dødsønsker blir påtrengende nok over tid så er ikke kontroll beskyttende for da ønsker man jo å dø og kan planlegge og gjennomføre det med kontrollen som hjelper. Akutteam kan være en mulighet men da må jeg innom fastlege og det blir vanskelig. Tidligere har jeg også bare stått i det og holdt ut, så har det letnet til slutt. Jeg er veldig redd for å ikke lykkes og ende som grønnsak og levende. Det hindrer meg i å gjennomføre tror jeg. Skal det skje må det være veldig sikkert at døden inntreffer 

Anonymkode: de844...f13

[Glitter]

Mitt beste verktøy i en slik situasjon å huske på at de verste selvmordstankene alltid har gått over før. Så de gjør nok det nå også. Men det er hardt å stå i. 

[Gjest Cybele]

Veldig kjipt at det er sånn at fastlege må kontaktes først og undersøke deg før eventuelt AAT kontaktes. Jeg har akutt team som en av strategiene fra min siste epikrise men bruker det aldri fordi jeg heller ikke er komfortabel med å gå innom fastlege og legge frem problemene først. Skulle vært sånn at vi kunne ringt inn og selv til vurdering på aap t 

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for svar til deg og den anonyme over. 
 

Jeg har diskutert det med behandler om jeg har hatt behandler i en sånn situasjon. Aldri med fastlege og det sitter så langt inne at jeg er redd jeg hadde valgt døden før fastlegen. Kontroll har jeg masse av. Problemer vel om dødsønsker blir påtrengende nok over tid så er ikke kontroll beskyttende for da ønsker man jo å dø og kan planlegge og gjennomføre det med kontrollen som hjelper. Akutteam kan være en mulighet men da må jeg innom fastlege og det blir vanskelig. Tidligere har jeg også bare stått i det og holdt ut, så har det letnet til slutt. Jeg er veldig redd for å ikke lykkes og ende som grønnsak og levende. Det hindrer meg i å gjennomføre tror jeg. Skal det skje må det være veldig sikkert at døden inntreffer 

Anonymkode: de844...f13

Problemet med mange dødsønsker, er at det blir egentlig blir mer riktig å si at en ønsker å unnslippe alt som hører med det å leve. Husker en tittel på en bok, tatt fra hukommelsen, "Jeg orker ikkedø, men jeg orker ikke å leve". Megetsigende tittel. En som hadde BP.

 

Men hold fast i livet. Vi vet hva vi har - aldri hva vi får. Det føles veldig banalt, men det er det eneste vi kan gjøre: Å skape oss en best mulig dag/dager.

 

Jeg hadde litt streif av tanker som deg for noen dager siden, og alt var virkelig dritt, men jeg innså etter hvert at mye hadde jeg selv bidratt til. Jeg hadde spist svært lite de to siste ukene og jeg hadde hatt en uregelmessig døgnrytme forårsaket av kraftig slitenhet. Slike ytre ting i livet kan vi gjøre noe med.

 

Det jeg skal frem til, kort og godt, er: Gi deg selv omsorg, selv om du føler du ikke fortjener det. Spis mat. Få nok søvn. Oppretthold døgnrytmen din. Forsøk å fyll dagen med noe du trives med. Vær sosial på en eller annen måte om det er mulig.

 

Jeg heier på den vitale delen av deg.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (2 timer siden):

Problemet med mange dødsønsker, er at det blir egentlig blir mer riktig å si at en ønsker å unnslippe alt som hører med det å leve. Husker en tittel på en bok, tatt fra hukommelsen, "Jeg orker ikkedø, men jeg orker ikke å leve". Megetsigende tittel. En som hadde BP.

 

Men hold fast i livet. Vi vet hva vi har - aldri hva vi får. Det føles veldig banalt, men det er det eneste vi kan gjøre: Å skape oss en best mulig dag/dager.

 

Jeg hadde litt streif av tanker som deg for noen dager siden, og alt var virkelig dritt, men jeg innså etter hvert at mye hadde jeg selv bidratt til. Jeg hadde spist svært lite de to siste ukene og jeg hadde hatt en uregelmessig døgnrytme forårsaket av kraftig slitenhet. Slike ytre ting i livet kan vi gjøre noe med.

 

Det jeg skal frem til, kort og godt, er: Gi deg selv omsorg, selv om du føler du ikke fortjener det. Spis mat. Få nok søvn. Oppretthold døgnrytmen din. Forsøk å fyll dagen med noe du trives med. Vær sosial på en eller annen måte om det er mulig.

 

Jeg heier på den vitale delen av deg.

Takk, jeg spiser og sover med sovemedisin osv. Mitt problem er at jeg har barn som godt kan leve uten meg men livet vårt er lagt opp til at de er praktisk avhengig av meg per i dag. Forsvinner jeg må partner bytte jobb til en med betydelig lavere lønn mht arbeidstider og da må de flytte, trolig bytte skole osv. dette er bøygen. 

Anonymkode: de844...f13

[AnonymBruker]

Håper det går bedre med deg i dag

Anonymkode: d4991...5f2

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (På 19.7.2024 den 22.55):

Mitt problem er at jeg har barn som godt kan leve uten meg men livet vårt er lagt opp til at de er praktisk avhengig av meg per i dag. Forsvinner jeg må partner bytte jobb til en med betydelig lavere lønn mht arbeidstider og da må de flytte, trolig bytte skole osv. dette er bøygen. 

Anonymkode: de844...f13

Jeg ønsker ikke å gå i diskusjon med den depressive delen av deg, men jeg forstår hvorfor du tenker som du gjør. Samtidig smerter det meg langt inn i hjertet at du tenker du bare har en praktisk betydning og verdi for dine barn og dine nærmeste. Jeg håper at du vet at det er de depressive tankene dine som gjør at du tenker slik? De hensynsfulle tankene om omgivelsene dine, vitner om at du har mye omsorg i deg. Jeg håper du kan klare å bruke den omsorgen på deg selv. Har du venner du kan snakke med?

 

Depresjon gjør at vi kan gå oss vill i en tåkeheim, begynne å tenke mer og mer på våre egne tanker om hvordan andre oppfatter og tenker om oss... At vi blir gående å tenke ødeleggende tanker som at jeg er bare til bry, jeg er ingenting verdt, alle har det bedre uten meg etc. Det er nesten som om hjernen leter etter tegn på at noen ikke liker oss. En middagsinvitasjon uten det depressive filteret over hjernen, kan bli tolket som hyggelig, men med depresjonsfilter kan man tenke at "hun gjør det sikkert bare for å være hyggelig eller vise at hun bryr seg".

 

Men om du har hatt noen depresjonsrunder, vet du også at depresjon kan føre til enorme tankefeil. Selv om en gjentar noe mange nok ganger, blir det ikke dermed sant. Det kan føles slik, men  det stemmer ikke om en samstemmer eget hode med virkeligheten.

 

- Og derfor har du mye mer verdi enn kun praktisk og økonomisk betydning for din familie.

 

Om noen i min familie skulle ha valgt å ta livet av seg, hadde jeg blitt enormt preget. Selv om jeg ikke har snakket med de på flere måneder. Og jeg vet at de ville ha bebreidet seg om jeg var den som tok livet av meg. Vi mennesker er alltid slik at vi vil tenke "kunne jeg ha gjort noe - skulle jeg ha sett...". Det er uunngåelig. Jeg nevner dette for å vise at uansett hvor nært eller fjernt man har kontakt med noen, setter en spor hos andre. Dypere spor enn det en selv tør tro.

 

Håper du har noen å dele tankene dine med.

[Gjest KatarinaV]

Håper du kontanter lege. Du kan skrive til legen og forklare kort problemet og be om henvisning til akutt team. Det du har er en sykdom og den trenger behandling. Si det til en venn eller noen om du ikke deler med lege.