Hvordan være ansatt og kollega når man har en dårlig periode

[umakenverdt]

Hei

Jeg har vært inne i en dårlig periode med mye angst og depresjon, noe som har medført at jeg ikke har klart å gjøre jobben min. Det ble ganske tydelig for en del av mine kolleger at jeg ikke var helt med, og jeg har også vært både helt og gradert sykmeldt.

Jeg er nå i gradert arbeid og setter pris på å få være det innenfor de rammene jeg har nå. Arbeidsgiver/leder har tatt mye hensyn og krever mye mindre av meg nå enn til vanlig. Jeg har konkrete oppgaver som blir fordelt jevnlig, og min vanlige portefølje er tatt av meg for øyeblikket. Jeg kjenner på stor skam og skuffelse for dette, men det er slik det har vært nå. Og håper at jeg klarer å bidra mer etter hvert!

Jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal forholde meg til kolleger oppi alt dette. Jeg får behov for å konstant beklage og forsvare hvorfor jeg gjør så lite som jeg gjør for tiden og bidrar så lite. Men jeg skjønner at det også kan bli plagsomt for de rundt meg. Jeg vet heller ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dem sosialt, om jeg skal prøve å være med på lunsj-diskusjoner osv. 

Det hører med at arbeidsplassen har mange flere oppgaver enn det vi klarer å få unna og at mitt manglende bidrag jo går utover mine kolleger. 

Er det noen som har tanker om hvordan de ville likt å bli møtt av en kollega i en slik situasjon? Eller noen som selv har vært i en liknende situasjon som har noen råd?

 

[frosken]

umakenverdt skrev (1 minutt siden):

Hei

Jeg har vært inne i en dårlig periode med mye angst og depresjon, noe som har medført at jeg ikke har klart å gjøre jobben min. Det ble ganske tydelig for en del av mine kolleger at jeg ikke var helt med, og jeg har også vært både helt og gradert sykmeldt.

Jeg er nå i gradert arbeid og setter pris på å få være det innenfor de rammene jeg har nå. Arbeidsgiver/leder har tatt mye hensyn og krever mye mindre av meg nå enn til vanlig. Jeg har konkrete oppgaver som blir fordelt jevnlig, og min vanlige portefølje er tatt av meg for øyeblikket. Jeg kjenner på stor skam og skuffelse for dette, men det er slik det har vært nå. Og håper at jeg klarer å bidra mer etter hvert!

Jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal forholde meg til kolleger oppi alt dette. Jeg får behov for å konstant beklage og forsvare hvorfor jeg gjør så lite som jeg gjør for tiden og bidrar så lite. Men jeg skjønner at det også kan bli plagsomt for de rundt meg. Jeg vet heller ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dem sosialt, om jeg skal prøve å være med på lunsj-diskusjoner osv. 

Det hører med at arbeidsplassen har mange flere oppgaver enn det vi klarer å få unna og at mitt manglende bidrag jo går utover mine kolleger. 

Er det noen som har tanker om hvordan de ville likt å bli møtt av en kollega i en slik situasjon? Eller noen som selv har vært i en liknende situasjon som har noen råd?

 

Jeg tror alle rundt deg - inklusive kollegaene dine - vet at dette er noe du er lei deg for. Derfor tror jeg du bare skal prøve å være mest mulig "vanlig" når du er på jobb, dvs. prøve å utføre de oppgavene du får akkurat nå og prøve å delta sosialt akkurat som alle andre. 

Folk skjønner at du veldig gjerne vil klare å fungere bedre enn du har klart den siste tiden. Og som vanlig er jeg sikker på at folk er velvillig innstilt til deg og synes det er bra at du prøver å være noe på jobb. 

[Trinity80]

Jeg er noe uenig her, om at man behøver å ha fokus på underprestering på jobb. Å bli syk, enten fysisk eller psykisk skjer de aller fleste ila livet, så samtlige har en eller annen form for erfaring med det. Enten seg selv, familie, venner, bekjente - eller kollega.

Fokuser heller på aspekter i liv og jobb du mestrer selv med angst og depresjon. Sats på å ha en god og trygg relasjon til deg selv, og så skal du se at du også blir tryggere i det du står i. Vær tålmodig og god mot deg selv, hadde du for eksempel snakket om skam og skyldfølelse dersom dette hadde handlet om en kollega av deg?

Jeg har stått i ganske ille angst og depresjon, samtidig som 100% jobb. Jeg mener sterkt at jobben var med på å dra meg opp av gjørma, rutiner og det ordinære livet mitt var noe jeg savnet mens jeg sleit psykisk. Det var ille. Men dette handler om deg, og måten du møter deg selv på.

Jobb er ikke alt vi har i livet, selv om vi ofte tenker så. Det å ha det bra og være frisk både fysisk og psykisk står ganske høyt oppe hos de aller fleste. Konkret så kan du også forsøke å snakke med din leder/ kollegaer du stoler på om dette. Veldig ofte får vi gjennom samtaler med andre en bekreftelse på at vi tenker ofte oss selv veldig ned, og gir oss selv ikke klapp på skulderen for det vi faktisk klarer å stå i.

Håper du blir bedre, gjør heller alt i din makt for å sørge for at det går din vei. Du er viktig!

[umakenverdt]

frosken skrev (27 minutter siden):

Jeg tror alle rundt deg - inklusive kollegaene dine - vet at dette er noe du er lei deg for. Derfor tror jeg du bare skal prøve å være mest mulig "vanlig" når du er på jobb, dvs. prøve å utføre de oppgavene du får akkurat nå og prøve å delta sosialt akkurat som alle andre. 

Folk skjønner at du veldig gjerne vil klare å fungere bedre enn du har klart den siste tiden. Og som vanlig er jeg sikker på at folk er velvillig innstilt til deg og synes det er bra at du prøver å være noe på jobb. 

Ja, blir litt mye om jeg gjentar dette hver gang jeg snakker med noen og prøver å forklare. Er nok egne følelser som gjør at jeg føler så sterkt på det behovet. Prøver å tenke at det at jeg gjør noe er bedre enn ingenting. 

Takk for innspill  

[psykedeliker]

Dette tar du opp med lege/behandler. Eventuelt så lar du bare være å gå på jobb til du har fått mer kontroll på følelsene dine. Og tenk heller at noen ganger er ingenting bedre enn litt.

[umakenverdt]

Trinity80 skrev (23 minutter siden):

Jeg er noe uenig her, om at man behøver å ha fokus på underprestering på jobb. Å bli syk, enten fysisk eller psykisk skjer de aller fleste ila livet, så samtlige har en eller annen form for erfaring med det. Enten seg selv, familie, venner, bekjente - eller kollega.

Fokuser heller på aspekter i liv og jobb du mestrer selv med angst og depresjon. Sats på å ha en god og trygg relasjon til deg selv, og så skal du se at du også blir tryggere i det du står i. Vær tålmodig og god mot deg selv, hadde du for eksempel snakket om skam og skyldfølelse dersom dette hadde handlet om en kollega av deg?

Jeg har stått i ganske ille angst og depresjon, samtidig som 100% jobb. Jeg mener sterkt at jobben var med på å dra meg opp av gjørma, rutiner og det ordinære livet mitt var noe jeg savnet mens jeg sleit psykisk. Det var ille. Men dette handler om deg, og måten du møter deg selv på.

Jobb er ikke alt vi har i livet, selv om vi ofte tenker så. Det å ha det bra og være frisk både fysisk og psykisk står ganske høyt oppe hos de aller fleste. Konkret så kan du også forsøke å snakke med din leder/ kollegaer du stoler på om dette. Veldig ofte får vi gjennom samtaler med andre en bekreftelse på at vi tenker ofte oss selv veldig ned, og gir oss selv ikke klapp på skulderen for det vi faktisk klarer å stå i.

Håper du blir bedre, gjør heller alt i din makt for å sørge for at det går din vei. Du er viktig!

Takk for innspill  Jeg tror jeg har godt av å ha rutinen det innebærer å være i jobb, men samtidig trigger jobben mange negative følelser jeg har om meg selv når jeg ikke klarer å prestere fordi hodet ikke samarbeider. Så er et tveegget sverd denne jobben når jeg sliter. 

Jeg er enig i at jeg må minne meg på at jeg bør fokusere på å gjøre ting for å prøve å få det bedre generelt (søvn, mat og aktivitet), og at det er viktig også. 

Jeg har vært ganske åpen på jobb om utfordringer jeg har, men behovet for å forklare meg når det gjelder manglende prestasjoner nå er likevel konstant sterkt.

[Nicklusheletida]

Jeg kan svare på dette da det også gjelder en kollega av meg. 

Jeg synes oppriktig at det er så hyggelig å ha vedkommende tilbake Jeg har savnet vedkommende og det tror jeg ikke gjelder bare meg.  Vi alle så at vedkommende ikke hadde det bra før sykemelding. Det var ikke til å unngå, da vedkommende er veldig sprudlende til vanlig. Vi forestår alle sammen at vedkommende  må fritas for mye og ikke bli belastet med alt stresset, kanskje over lenger tid. At det må være gradert sykemelding i en god stund er også forståelig. Det er uansett bedre at det blir gjort noe enn at vedkommende ikke var der. 

Når det gjelder lunsjen, så ikke tenk på det i det hele tatt. Delta når du føler for det og la være når du føler for det.

[psykedeliker]

umakenverdt skrev (2 minutter siden):

Jeg tror jeg har godt av å ha rutinen det innebærer å være i jobb

Ja, rutiner er viktig, men du følger jo ikke din vanlige jobbrutine når du faktisk ikke gjør jobben. Da er det bedre å fokusere på rutiner på andre områder i livet.

[frosken]

psykedeliker skrev (5 minutter siden):

Ja, rutiner er viktig, men du følger jo ikke din vanlige jobbrutine når du faktisk ikke gjør jobben. Da er det bedre å fokusere på rutiner på andre områder i livet.

Jobbrutiner er mye mer enn kun det konkrete innholdet i de oppgaver man utfører. Det godt dokumentert i forskning at lengre fravær fra jobb øker risikoen for å falle ut av arbeidslivet - bli ufør - veldig fort. Så lenge ikke jobben gjør at man blir betydelig verre eller at man ødelegger for seg selv på lang sikt ved å være på jobb også når man er redusert, så bør man være på jobb i den grad det går. 

[psykedeliker]

frosken skrev (2 minutter siden):

Jobbrutiner er mye mer enn kun det konkrete innholdet i de oppgaver man utfører.

Ikke helt riktig, det avhenger både av jobben og individet. Og forskningen du refererer til gjelder bare på gruppenivå. F.eks. er noe av problemet med bl.a. NAV sine jobbtiltak at folk aldri får laget seg ordentlige rutiner - fordi det ikke stilles de samme (produksjons)kravene som i en ordinær jobb. Ihvertfall var det slik da jeg gikk i tiltak, men det er jo noen år siden.

[frosken]

psykedeliker skrev (14 timer siden):

Ikke helt riktig, det avhenger både av jobben og individet. Og forskningen du refererer til gjelder bare på gruppenivå. F.eks. er noe av problemet med bl.a. NAV sine jobbtiltak at folk aldri får laget seg ordentlige rutiner - fordi det ikke stilles de samme (produksjons)kravene som i en ordinær jobb. Ihvertfall var det slik da jeg gikk i tiltak, men det er jo noen år siden.

Jo, men dette er ikke et problem i denne situasjonen. At arbeidsgiver i en overgangsperiode gir mer avgrensede og litt mindre krevende oppgaver, kan ikke likestilles med alle de dårlige «NAV-løsningene» som finnes. 

[Kashmir]

Var i om ikke samme situasjon, så iallefall lignende. Var deprimert og mer på tur enn jeg skjønte, og jeg gjorde helt idiotiske tabber på jobb. Det var en kollega som reagerte og sa at jeg burde bli med til leder, og det var ekstremt ubehagelig selv om de bare var hyggelige og tolerante. Det endte med at jeg ble innlagt, og da jeg ble friskere så ble jeg utrolig takknemlig for at de hadde reagert og vært så ok. Men det var flaut å komme tilbake, men ingen sa noe særlig, og jeg måtte også ta mindre oppgaver til å starte med. Dette har nok mye med hva slags kolleger en har, men jeg tror ærlig talt og helt oppriktig at alle skjønner at man kan bli syk, både fysisk og psykisk, og at de godtar at ting blir tilrettelagt. Det fins sikkert de som er mer kål, men de trenger man jo ikke å bry seg om. 

Jeg har møtt minst tre av de kollegene jeg hadde dengang, og ikke en av dem har sagt noe om da jeg ble psyk. 

[umakenverdt]

Nicklusheletida skrev (20 timer siden):

Jeg kan svare på dette da det også gjelder en kollega av meg. 

Jeg synes oppriktig at det er så hyggelig å ha vedkommende tilbake Jeg har savnet vedkommende og det tror jeg ikke gjelder bare meg.  Vi alle så at vedkommende ikke hadde det bra før sykemelding. Det var ikke til å unngå, da vedkommende er veldig sprudlende til vanlig. Vi forestår alle sammen at vedkommende  må fritas for mye og ikke bli belastet med alt stresset, kanskje over lenger tid. At det må være gradert sykemelding i en god stund er også forståelig. Det er uansett bedre at det blir gjort noe enn at vedkommende ikke var der. 

Når det gjelder lunsjen, så ikke tenk på det i det hele tatt. Delta når du føler for det og la være når du føler for det.

Det var fint å høre at det kan være slik  

Hvordan tenker du om dette med beklagelser og vanlige samtaler du har med kollegaen? Føler på en måte at jeg "spiller" hvis jeg later som om ting er normalt, sånn i den daglige kommunikasjonen med kolleger. Samtidig er det jo det jeg ønsker på sikt, selv om jeg ikke får det til nå. Jeg er således usikker på om jeg kan prøve å forholde meg vanlig sosialt i den grad jeg får det til, når arbeidssituasjonen er annerledes og jeg ikke bidrar slik jeg ønsker. 

[Kashmir]

umakenverdt skrev (3 minutter siden):

Det var fint å høre at det kan være slik  

Hvordan tenker du om dette med beklagelser og vanlige samtaler du har med kollegaen? Føler på en måte at jeg "spiller" hvis jeg later som om ting er normalt, sånn i den daglige kommunikasjonen med kolleger. Samtidig er det jo det jeg ønsker på sikt, selv om jeg ikke får det til nå. Jeg er således usikker på om jeg kan prøve å forholde meg vanlig sosialt i den grad jeg får det til, når arbeidssituasjonen er annerledes og jeg ikke bidrar slik jeg ønsker. 

Ikke overtenk. Det er derfor tanker som at man "spiller" kommer inn, OG at du distanserer deg. 

[umakenverdt]

psykedeliker skrev (20 timer siden):

Ja, rutiner er viktig, men du følger jo ikke din vanlige jobbrutine når du faktisk ikke gjør jobben. Da er det bedre å fokusere på rutiner på andre områder i livet.

Nei, jeg skjønner hva du mener. Da ting var på det verste ble jeg hjulpet til å se at da var det slik du beskrev her. Jeg fikk ikke til å gjøre noe selv om jeg var på jobb og da måtte jeg fokusere på rutiner på andre områder for å prøve å få det litt bedre. Da var ikke forsøket på jobbrutine noe som hjalp, men gjorde ting verre istedenfor. Men nå er det noe bedre og jeg klarer å gjøre enklere oppgaver, når jeg gjør en ting ad gangen, så prøver å finne en løsning hvor jeg kan gjøre noe og bidra litt. Men sliter med tanken på at jeg ikke får til å bidra mer. 

[umakenverdt]

Kashmir skrev (5 timer siden):

Var i om ikke samme situasjon, så iallefall lignende. Var deprimert og mer på tur enn jeg skjønte, og jeg gjorde helt idiotiske tabber på jobb. Det var en kollega som reagerte og sa at jeg burde bli med til leder, og det var ekstremt ubehagelig selv om de bare var hyggelige og tolerante. Det endte med at jeg ble innlagt, og da jeg ble friskere så ble jeg utrolig takknemlig for at de hadde reagert og vært så ok. Men det var flaut å komme tilbake, men ingen sa noe særlig, og jeg måtte også ta mindre oppgaver til å starte med. Dette har nok mye med hva slags kolleger en har, men jeg tror ærlig talt og helt oppriktig at alle skjønner at man kan bli syk, både fysisk og psykisk, og at de godtar at ting blir tilrettelagt. Det fins sikkert de som er mer kål, men de trenger man jo ikke å bry seg om. 

Jeg har møtt minst tre av de kollegene jeg hadde dengang, og ikke en av dem har sagt noe om da jeg ble psyk. 

Takk for svar  Ja, håper jo at det finnes forståelse for det blant kolleger, det går kanskje like mye på at jeg sliter med å akseptere situasjonen selv og føler meg skuffet over meg selv. 

Kashmir skrev (11 minutter siden):

Ikke overtenk. Det er derfor tanker som at man "spiller" kommer inn, OG at du distanserer deg. 

Du har nok rett, jeg må nok jobbe med å ikke overtenke. Henger nok sammen med at jeg sliter med å akseptere situasjonen.

[Nicklusheletida]

umakenverdt skrev (På 26.7.2024 den 18.46):

Det var fint å høre at det kan være slik  

Hvordan tenker du om dette med beklagelser og vanlige samtaler du har med kollegaen? Føler på en måte at jeg "spiller" hvis jeg later som om ting er normalt, sånn i den daglige kommunikasjonen med kolleger. Samtidig er det jo det jeg ønsker på sikt, selv om jeg ikke får det til nå. Jeg er således usikker på om jeg kan prøve å forholde meg vanlig sosialt i den grad jeg får det til, når arbeidssituasjonen er annerledes og jeg ikke bidrar slik jeg ønsker. 

Jeg måtte tenke litt på det og så glemte jeg å svare deg. 

Jeg tenker at vi alle innimellom spiller litt på arbeidsplassen. Men jeg synes ikke det gjør noe om du ikke alltid klarer det og jeg synes ikke du trenger å beklage. Du må ikke sprudlende på arbeidsplassen hele tiden. Så lenge du oppfører deg ok mot kollegaene, så er det nok og det er jeg sikker på at du gjør. 

At du ikke bidrar slik du ønsker, tenker jeg er en sak mellom deg og din sjef. Ingen andre har noe med det å gjøre. Det er du og din sjef som skal diskutere tempoet i fremdriften. 

[umakenverdt]

Nicklusheletida skrev (21 timer siden):

Jeg måtte tenke litt på det og så glemte jeg å svare deg. 

Jeg tenker at vi alle innimellom spiller litt på arbeidsplassen. Men jeg synes ikke det gjør noe om du ikke alltid klarer det og jeg synes ikke du trenger å beklage. Du må ikke sprudlende på arbeidsplassen hele tiden. Så lenge du oppfører deg ok mot kollegaene, så er det nok og det er jeg sikker på at du gjør. 

At du ikke bidrar slik du ønsker, tenker jeg er en sak mellom deg og din sjef. Ingen andre har noe med det å gjøre. Det er du og din sjef som skal diskutere tempoet i fremdriften. 

Takk for innspill  Jeg får prøve å tenke litt slik som du beskriver.