Uvanlig å få spiseforstyrrelse i voksen alder? + Hva kan jeg gjøre nå?

[AnonymBruker]

Jeg bare lurer på om det virkelig er uvanlig å få spiseforstyrrelse i voksen alder eller om det bare virker sånn siden man som oftest hører om jenter som ble syk tidlig? Noen som har kunnskap om dette og kan si litt om det? 

Jeg er godt voksen (altså i 30-årene) og jeg har alltid hatt ett ganske normalt forhold til mat helt til siste halvåret egentlig. Jeg har alltid hatt god matlyst og vært glad  i god mat, men spiste alltid normale porsjoner og var normalvektig MEN nå føler jeg at jeg nærmer meg mer og mer en potensiell spiseforstyrrelse...

Jeg tror ikke det er ille nok enda til at jeg hadde fått noen diagnose på det, og jeg har heller ikke snakket med min behandler om dette. Men jeg tenker at hvis det fortsetter å utvikle seg på denne måten så vil jeg tippe at jeg til slutt kan ende opp med en spiseforstyrrelse-diagnose. Forhåpentligvis klarer jeg å snu dette før det blir virkelig ille da, det er i alle fall det jeg håper på. Men jeg har blitt helt opphengt i alt med mat og vekt å gjøre i alle fall. Kan registrere hver minste kalori jeg spiser, må veie meg minst en gang om dagen, tar centimeter mål og bilder av kroppen for "å ha kontrollen" som jeg så fint kaller det på om kroppen endrer seg (og jeg går ned eller opp i vekt)...

Også lurer jeg jo også på hva jeg kan gjøre nå? Sånn hvis jeg skal forsøke å snu dette på egenhånd?

Anonymkode: b5a41...609

[AnonymBruker]

Alle kan få sf uavhengig av alder.
 

Du tar det opp med behandler. 

Anonymkode: 8cb90...cdf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Alle kan få sf uavhengig av alder.
 

Du tar det opp med behandler. 

Anonymkode: 8cb90...cdf

Ja, det er vel sånn det er, at man kan få det uansett alder. Men jeg tror faktisk ikke jeg har lest en eneste artikkel o.l der personen fikk sf i godt voksen alder.

Ja, jeg burde det? Selv om det ikke er sånn skikkelig alvorlig enda? Jeg føler også at de andre tingene som jeg opprinnelig går i behandling for er på en måte viktigere og verre og at jeg burde prioritere de tingene fremfor en kanskje mulig  spiseforstyrrelse? Eller hva tenker du om det?

Anonymkode: b5a41...609

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Ja, det er vel sånn det er, at man kan få det uansett alder. Men jeg tror faktisk ikke jeg har lest en eneste artikkel o.l der personen fikk sf i godt voksen alder.

Ja, jeg burde det? Selv om det ikke er sånn skikkelig alvorlig enda? Jeg føler også at de andre tingene som jeg opprinnelig går i behandling for er på en måte viktigere og verre og at jeg burde prioritere de tingene fremfor en kanskje mulig  spiseforstyrrelse? Eller hva tenker du om det?

Anonymkode: b5a41...609

hva er poenget med å gå i terapi om ikke du tar opp ting som berører deg?

Anonymkode: 8cb90...cdf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

hva er poenget med å gå i terapi om ikke du tar opp ting som berører deg?

Anonymkode: 8cb90...cdf

Det er ett veldig godt poeng! Som jeg skrev i mitt siste svar så er vel unnskyldningen jeg bruker for å ikke snakke om mitt problematiske forhold til mat (blir vel mer rett å kalle det for det enn for spiseforstyrrelse siden jeg ikke har diagnosen?). At jeg føler at de andre tingene som jeg begynte å gå i behandling for er mer alvorlig og dermed viktigere enn å ha fokus på de tingene enn på mitt forhold til mat og vekt som slik jeg ser det ikke har blitt ett viktig og reelt problem enda? Om du skjønner hva jeg mener?

Altså, hvis jeg selv tenkte at det var alvorlig nok til at jeg kunne få en spiseforstyrrelse diagnose så hadde jeg tenkt at det var greit av meg å ta det opp med behandler og bruke tid på å snakke om det i terapi. Men siden jeg tenker at det ikke er alvorlig nok enda, så vegrer jeg meg for å ta det opp med min behandler. Jeg er f.eks ikke undervektig og jeg kjenner heller ikke behandler så godt enda. Også er jeg litt redd for hva som kan skje dersom min behandler bare hadde avfeid meg når jeg tok det opp. For det hadde nok trigget meg til å gå all-in nå og virkelig spise minimalt og gå ned i vekt f.eks og spise supersunt og minst mulig kalorier fordi jeg da hadde følt at jeg på en måte hadde måttet bevist at jeg virkelig mente alvor? Det høres kanskje rart ut, men det er i alle fall det jeg ser for meg hadde skjedd dersom jeg skulle være så uheldig å ikke bli tatt på alvor med en gang.

Anonymkode: b5a41...609

[AnonymBruker]

så du skal vente til du helt sikkert er fullstendig spiseforstyrra og må bruke måneder og år på å bli bra, hvis du i et hele tatt blir det, fremfor å angripe problemet umiddelbart.

Anonymkode: 8cb90...cdf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

så du skal vente til du helt sikkert er fullstendig spiseforstyrra og må bruke måneder og år på å bli bra, hvis du i et hele tatt blir det, fremfor å angripe problemet umiddelbart.

Anonymkode: 8cb90...cdf

Jeg skjønner godt poenget ditt her altså. Og jeg vet vel egentlig godt innerst inne at jeg burde ta tak i problemet nå med en gang fremfor å vente. Det er bare så ufattelig skummelt. Nummer 1 fordi jeg er redd for å ikke bli tatt på alvor av min behandler slik ting er nå siden jeg er redd det skal trigge meg til å bli enda mer ekstrem i mine fremgangsmåter og problemer med mat og vekt for å på en måte bevise for behandler at jeg virkelig er syk og mener alvor osv. Vet ikke om dette gir mening for utenforstående? Men jeg føler at det gir veldig mening for meg da... Også nummer 2 fordi jeg er redd for hva det innebærer å jobbe med mitt problematiske forhold til vekt og mat i terapien da og igjen er jeg også redd for at dersom jeg er ærlig om dette så vil det også kanskje kunne trigge meg til å bli enda verre siden jeg er veldig ambivalent til det hele (det gjør meg ikke noe å slite med maten hvis det kan gjøre meg tynn nok samtidig er jeg redd det skal gå alt for langt). Vet ikke om jeg har klart å forklare meg godt nok? Men jeg forsøker i alle fall å forklare meg på en måte som kanskje kan gi mening for flere enn bare meg?

Anonymkode: b5a41...609

[AnonymBruker]

Det er litt uvanlig å få det senere enn 30års alderen ja. De fleste får det i tenårene. 

Men så er det heller ikke uvanlig å ha noen perioder i livet sitt der man driver med slanking og holder diett osv. Er jo mange som gjør det og man må prøve å ikke sykeligjøre alt. Men når det tar over veldig mye av hverdagen slik at du ikke fungerer i samfunnet da er det et problem. En viktig ting å finne ut er jo hvorfor du gjør dette? Er du overvektig og trenger slanking så vil jeg si det er bra å ha litt kontroll over maten og følge med på vekten. 

Anonymkode: 131b6...ba7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er litt uvanlig å få det senere enn 30års alderen ja. De fleste får det i tenårene. 

Men så er det heller ikke uvanlig å ha noen perioder i livet sitt der man driver med slanking og holder diett osv. Er jo mange som gjør det og man må prøve å ikke sykeligjøre alt. Men når det tar over veldig mye av hverdagen slik at du ikke fungerer i samfunnet da er det et problem. En viktig ting å finne ut er jo hvorfor du gjør dette? Er du overvektig og trenger slanking så vil jeg si det er bra å ha litt kontroll over maten og følge med på vekten. 

Anonymkode: 131b6...ba7

Du har gode poenger i det du skriver. Kan du skrive litt mer om hva du mener med "Men når det tar over veldig mye av hverdagen slik at du ikke fungerer i samfunnet da er det et problem". Hvordan definerer du det å ikke fungere i samfunnet? Vil det si at man f.eks sliter med å gå på restaurant og kafeer fordi det da blir vanskelig å telle kalorier i mat og drikke? Eller at man er så redusert så mye både fysisk og mentalt at man ikke klarer å stå i jobb?

I så fall så er det heldigvis ikke så ille for meg enda. Jeg foretrekker helt klart å være hjemme hos meg selv for da kan jeg veie alt jeg spiser i gram og registrere hver minste kalori jeg da spiser i løpet av en dag. Så noen ganger kan jeg unngå å reise på besøk til mine foreldre f.eks fordi det da blir vanskelig å telle kalorier (kan ikke akkurat begynne å ta frem kjøkkenvekta til moren min for å veie brødskiva jeg skal spise f.eks for da hadde hun nok reagert). Men jeg får ikke helt sammenbrudd hvis jeg ender opp med å spise en middag laget av andre som jeg ikke aner kalorinnhold eller ingredienser i da, heldigvis. Og jeg blir ikke noe negativt påvirket av det de dagene jeg spiser lite da heldigvis, så sånn sett går det ganske geit med meg sett bort fra at det er strevsomt og tar opp mye tankevirksomhet... 

Jeg er jo overvektig, men er ikke sånn kjempeovervektig. Så det stemmer jo at jeg bare har godt av å gå ned litt i vekt så det er jo det som er hovedmotivasjonen min. Det også at jeg håper at jeg kan like meg selv og kroppen min bare jeg blir tynnere. Samtidig føler jeg at det kanskje er litt sykelig mitt forhold til å veie meg og ta såpass mange bilder og mål av kroppen som det jeg gjør. Jeg ville jo kanskje sagt at en gang i  uken kan bli sett på som normalt mens hver dag er litt voldsomt? Men det er jo bare min mening da, kanskje du (og andre) ikke ser problemer med det så da kan det jo bare være meg som er litt redd for å virkelig tippe over og bli ordentlig syk av spiseforstyrrelse? 

Anonymkode: b5a41...609

[AnonymBruker]

Hjelpes, så mye tanker som du har rundt dette er jo et problem i seg selv. Ikke gå den veien, det virker som et spennende prosjekt for nå, men du er hekta før du aner ordet av det. Slutt mens leken er god. 

Anonymkode: 52899...622

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hjelpes, så mye tanker som du har rundt dette er jo et problem i seg selv. Ikke gå den veien, det virker som et spennende prosjekt for nå, men du er hekta før du aner ordet av det. Slutt mens leken er god. 

Anonymkode: 52899...622

Er det ikke vanlig å ha mye tanker rundt ting som man er veldig opptatt av da? Og som man også oppfatter som ett problem? Eller er det uvanlig? Siden du tenker at alle disse tankene som jeg har "er ett problem i seg selv" som du sier? Hva mener du med virker som ett spennende prosjekt? Det med å 'være opptatt av mat og vekt' og ha som mål å gå ned i vekt? 

Du skriver at jeg skal slutte mens leken er god, men jeg har forsøkt å slutte flere ganger. Altså da mener jeg da å slutte å telle kalorier i mat og veie meg og ta bilder og alt det der, men det klarer jeg faktisk ikke... Jeg kunne sikkert gått litt mer hardhendt til verks da og kastet kjøkkenvekten og badevekten og slikt da, men det er jo ikke akkurat vanskelig å kjøpe nytt heller da. Så jeg har ikke helt skjønt hvordan jeg kan klare å bare slutte? Har du erfaring med det selv kanskje? Hvordan slutter jeg og får tilbake ett normalt forhold til kropp og vekt og mat og alt det der?

Anonymkode: b5a41...609

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvordan slutter jeg og får tilbake ett normalt forhold til kropp og vekt og mat og alt det der?

Anonymkode: b5a41...609

du tar det opp med behandleren din! 

Anonymkode: 8cb90...cdf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Er det ikke vanlig å ha mye tanker rundt ting som man er veldig opptatt av da? Og som man også oppfatter som ett problem? Eller er det uvanlig? Siden du tenker at alle disse tankene som jeg har "er ett problem i seg selv" som du sier? Hva mener du med virker som ett spennende prosjekt? Det med å 'være opptatt av mat og vekt' og ha som mål å gå ned i vekt? 

Du skriver at jeg skal slutte mens leken er god, men jeg har forsøkt å slutte flere ganger. Altså da mener jeg da å slutte å telle kalorier i mat og veie meg og ta bilder og alt det der, men det klarer jeg faktisk ikke... Jeg kunne sikkert gått litt mer hardhendt til verks da og kastet kjøkkenvekten og badevekten og slikt da, men det er jo ikke akkurat vanskelig å kjøpe nytt heller da. Så jeg har ikke helt skjønt hvordan jeg kan klare å bare slutte? Har du erfaring med det selv kanskje? Hvordan slutter jeg og får tilbake ett normalt forhold til kropp og vekt og mat og alt det der?

Anonymkode: b5a41...609

Jeg tenker at du allerede er godt inne i en spiseforstyrrelse allerede. En spiseforstyrrelse synes ikke nødvendigvis på vekta. Men ja, jeg har vært der, var tilslutt på bmi 17,2 og syntes det føltes helt fantastisk. Helt til kroppen ikke orket mer og jeg måtte gi slipp på det som jeg trodde var godt for meg. Sier som de andre: snakk med behandleren din! 

Anonymkode: 52899...622

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Er det ikke vanlig å ha mye tanker rundt ting som man er veldig opptatt av da? Og som man også oppfatter som ett problem? Eller er det uvanlig? Siden du tenker at alle disse tankene som jeg har "er ett problem i seg selv" som du sier? Hva mener du med virker som ett spennende prosjekt? Det med å 'være opptatt av mat og vekt' og ha som mål å gå ned i vekt? 

Du skriver at jeg skal slutte mens leken er god, men jeg har forsøkt å slutte flere ganger. Altså da mener jeg da å slutte å telle kalorier i mat og veie meg og ta bilder og alt det der, men det klarer jeg faktisk ikke... Jeg kunne sikkert gått litt mer hardhendt til verks da og kastet kjøkkenvekten og badevekten og slikt da, men det er jo ikke akkurat vanskelig å kjøpe nytt heller da. Så jeg har ikke helt skjønt hvordan jeg kan klare å bare slutte? Har du erfaring med det selv kanskje? Hvordan slutter jeg og får tilbake ett normalt forhold til kropp og vekt og mat og alt det der?

Anonymkode: b5a41...609

Du må jo bare bestemme deg for det. Dette er ikke noe en behandler kan fikse for deg det er DU som må gjøre det. Altså slutte å måle og veie brødskiver og middager. Vei deg max 1 gang i uken osv. Er mange som vil i behandling å gå der og snakke og snakke uke ut og uke inn om de samme problemene, men til syvende og sist så er det bare du som kan ta valget om å slutte. 

Anonymkode: 131b6...ba7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

du tar det opp med behandleren din! 

Anonymkode: 8cb90...cdf

Ja, men hvordan klarer jeg å samle mot nok til det? Og hva gjør jeg hvis jeg blir avvist og/eller avfeid. For jeg er jo redd det kan forverre alt for meg.... Som jeg har skrevet litt vel langt om i mine tidligere svar her i tråden... Så skal ikke gjenta meg enda en gang tenker jeg.

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg tenker at du allerede er godt inne i en spiseforstyrrelse allerede. En spiseforstyrrelse synes ikke nødvendigvis på vekta. Men ja, jeg har vært der, var tilslutt på bmi 17,2 og syntes det føltes helt fantastisk. Helt til kroppen ikke orket mer og jeg måtte gi slipp på det som jeg trodde var godt for meg. Sier som de andre: snakk med behandleren din! 

Anonymkode: 52899...622

Oj, dette overrasket meg faktisk. At du tenker jeg allerede er godt inne i en spiseforstyrrelse, for det er ikke helt det inntrykket jeg selv har da. Men jeg er åpen for at du kan ha rett altså. Hvordan ble du frisk fra spiseforstyrrelse? Fikk du profesjonell hjelp av en behandler? Så fall hvordan foregikk behandlingen og hva måtte du gjøre sånn helt konkret? Brukte du kosholdsplan f.eks?

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du må jo bare bestemme deg for det. Dette er ikke noe en behandler kan fikse for deg det er DU som må gjøre det. Altså slutte å måle og veie brødskiver og middager. Vei deg max 1 gang i uken osv. Er mange som vil i behandling å gå der og snakke og snakke uke ut og uke inn om de samme problemene, men til syvende og sist så er det bare du som kan ta valget om å slutte. 

Anonymkode: 131b6...ba7

Ja, du har jo rett i at det er jeg som må fikse det og at ikke behandler kan gjøre det for meg, men jeg har jo tro på at en behandler kan hjelpe meg gjennom det da. Bare jeg blir tatt på alvor når jeg åpner meg om det. Tenker du at jeg bare kan ta valget selv og slutte uten hjelp fra noen andre og at jeg da ikke trenger å få ordentlig hjelp for det av en behandler?

Anonymkode: b5a41...609

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Du må jo bare bestemme deg for det. Dette er ikke noe en behandler kan fikse for deg det er DU som må gjøre det. Altså slutte å måle og veie brødskiver og middager. Vei deg max 1 gang i uken osv. Er mange som vil i behandling å gå der og snakke og snakke uke ut og uke inn om de samme problemene, men til syvende og sist så er det bare du som kan ta valget om å slutte. 

Anonymkode: 131b6...ba7

WORD 👍

Anonymkode: 52899...622

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

WORD 👍

Anonymkode: 52899...622

Jeg må bare spørre deg om det samme siden du er enig i dette innlegget:  Tenker du at jeg bare kan ta valget selv og slutte uten hjelp fra noen andre og at jeg da ikke trenger å få ordentlig hjelp for det av en behandler?

Anonymkode: b5a41...609

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg må bare spørre deg om det samme siden du er enig i dette innlegget:  Tenker du at jeg bare kan ta valget selv og slutte uten hjelp fra noen andre og at jeg da ikke trenger å få ordentlig hjelp for det av en behandler?

Anonymkode: b5a41...609

For min del handlet spiseforstyrrelsen om å føle at jeg hadde kontroll i en kaotisk tilværelse, at noen skulle se hvor vanskelig jeg hadde det, og for å få hjelp og omsorg. Det kan hende det handler om helt andre ting for deg. Du bør snakke med noen, men til syvende og sist er det ditt valg. Men det kommer jo an på hva du har av bagasje, for meg var det traumer, og jeg har nå, etter mange år, fått diagnosen ptsd. 

Anonymkode: 52899...622

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

For min del handlet spiseforstyrrelsen om å føle at jeg hadde kontroll i en kaotisk tilværelse, at noen skulle se hvor vanskelig jeg hadde det, og for å få hjelp og omsorg. Det kan hende det handler om helt andre ting for deg. Du bør snakke med noen, men til syvende og sist er det ditt valg. Men det kommer jo an på hva du har av bagasje, for meg var det traumer, og jeg har nå, etter mange år, fått diagnosen ptsd. 

Anonymkode: 52899...622

Jeg kan kjenne meg igjen i det du nevner med kontroll, men jeg har ikke noe ønske om at noen skal se på meg eller å få hjelp og omsorg (for det får jeg jo allerede mtp de andre psykiske problemene som jeg har). Jeg har aldri opplevd traumer heldigvis, leit å høre at du har måttet gjennomgå slikt. Men jeg tenker at jeg skal ta sjansen og forsøke ta det opp med behandler da, for jeg tenker jo at det beste er å ta tak i det nå med en gang i stedet for å bare la ting få utvikle seg helt fritt i skjul fordi jeg er redd for å bli avvist osv. Det er vel som en nevnte her tidligere, at til lengre man sliter med det til vanskeligere blir det nok å komme seg ut av vil jeg tro...

Anonymkode: b5a41...609

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg kan kjenne meg igjen i det du nevner med kontroll, men jeg har ikke noe ønske om at noen skal se på meg eller å få hjelp og omsorg (for det får jeg jo allerede mtp de andre psykiske problemene som jeg har). Jeg har aldri opplevd traumer heldigvis, leit å høre at du har måttet gjennomgå slikt. Men jeg tenker at jeg skal ta sjansen og forsøke ta det opp med behandler da, for jeg tenker jo at det beste er å ta tak i det nå med en gang i stedet for å bare la ting få utvikle seg helt fritt i skjul fordi jeg er redd for å bli avvist osv. Det er vel som en nevnte her tidligere, at til lengre man sliter med det til vanskeligere blir det nok å komme seg ut av vil jeg tro...

Anonymkode: b5a41...609

Jeg hadde en lege da jeg var syk, som var veldig spesiell og sa mye rart. En gang sa hun "livet er kort, du vet ikke om du lever i morgen, ta deg et kakestykke". Jeg ble så sjokkert da hun sa det, men i ettertid ser jeg at det er mye sant i det ... 

Anonymkode: 52899...622