Hvor lenge har du/noen du har hørt om vært deprimert?

[Den forsvunne diamanten]

Har heldigvis bare hatt depresjoner som varer Max 3-5 mnd. Men det er jævlig nok synes jeg, jeg unner ingen det. 

[Emoji]

Flere år. 

[AnonymBruker]

Emoji skrev (7 timer siden):

Flere år. 

Fikk du medisiner? Og hvis du fikk var du fremdeles deprimert etter at du fikk medisiner, eller ble du helt bra av medisiner?

Anonymkode: 93a95...cf2

[Glitter]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Hvorfor var depresjonen atypisk? Utrolig bra at medisinene har hjulpet deg mye! Hva med samtale-terapien? Hjalp den deg noe?

Anonymkode: 327d4...9a5

Vet ikke hvorfor den var atypisk egentlig. 

Ja samtale-terapi har også stort sett vært bra. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (7 timer siden):

Vet ikke hvorfor den var atypisk egentlig. 

Ja samtale-terapi har også stort sett vært bra. 

Bra at samtaler også har hjulpet deg. Klarer du å være glad nå? Over hvordan livet du er snudd mot riktig/god/bedre retning?

Anonymkode: 327d4...9a5

[nachnoo]

Husker godt ei med >25 år.

[Glitter]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Bra at samtaler også har hjulpet deg. Klarer du å være glad nå? Over hvordan livet du er snudd mot riktig/god/bedre retning?

Anonymkode: 327d4...9a5

Er glad innimellom hvis det skjer noe bra. Men går ikke rundt og er glad hele tiden. Har en del problemer. 

[skogbrann]

Utenom mani og noen få svært korte perioder har jeg vært deprimert i årevis. Husker knapt hvordan det er å ikke være enten deprimert eller manisk. Kan ikke huske sist jeg følte på noe form for glede som ikke var et symptom på mani. Nå nærmer det seg et år siden sist mani, og har vært deprimert siden det. Mesteparten av tiden de siste årene har jeg hatt moderat depresjon som ofte har grenset mot alvorlig. Har også opplevd perioder med alvorlig og mild depresjon, men mild depresjon er den mest sjeldne graden for mitt vedkommende. Tviler sterkt på at jeg noen sinne kommer til å bli kvitt depresjonen, men jeg har lært meg å fungere til en viss grad på tross av det.
 

Heldigvis er ikke å føle glede eller andre positive følelser en forutsetning for å kunne gjøre noe. Man kan opprettholde rutiner, studere, være sosial, trene, spise sunt osv selv om man er utelukkende trist. Det er ikke som om man er mindre trist hjemme alene enn sammen med venner, på trening, på universitetslabratoriet eller hvilken som helst annen plass egentlig. 

[AnonymBruker]

skogbrann skrev (1 time siden):

Utenom mani og noen få svært korte perioder har jeg vært deprimert i årevis. Husker knapt hvordan det er å ikke være enten deprimert eller manisk. Kan ikke huske sist jeg følte på noe form for glede som ikke var et symptom på mani. Nå nærmer det seg et år siden sist mani, og har vært deprimert siden det. Mesteparten av tiden de siste årene har jeg hatt moderat depresjon som ofte har grenset mot alvorlig. Har også opplevd perioder med alvorlig og mild depresjon, men mild depresjon er den mest sjeldne graden for mitt vedkommende. Tviler sterkt på at jeg noen sinne kommer til å bli kvitt depresjonen, men jeg har lært meg å fungere til en viss grad på tross av det.
 

Heldigvis er ikke å føle glede eller andre positive følelser en forutsetning for å kunne gjøre noe. Man kan opprettholde rutiner, studere, være sosial, trene, spise sunt osv selv om man er utelukkende trist. Det er ikke som om man er mindre trist hjemme alene enn sammen med venner, på trening, på universitetslabratoriet eller hvilken som helst annen plass egentlig. 

Til tross for medisiner?

Anonymkode: 93a95...cf2

[skogbrann]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Til tross for medisiner?

Anonymkode: 93a95...cf2

Korrekt. Så da må man bare leve med det så godt man kan selv om det innebærer et liv uten håp og mening. Jeg har egentlig bare akseptert meningsløsheten, det finnes uansett ingen handling som forutsetter mening for å kunne utføres. Ser frem til å slippe og leve, men sånn er det. 

[AnonymBruker]

skogbrann skrev (Akkurat nå):

Korrekt. Så da må man bare leve med det så godt man kan selv om det innebærer et liv uten håp og mening. Jeg har egentlig bare akseptert meningsløsheten, det finnes uansett ingen handling som forutsetter mening for å kunne utføres. Ser frem til å slippe og leve, men sånn er det. 

Hvor mange medisiner forsøkte du før du fikk beskjed om at du "bare må leve med det"?

Anonymkode: fee26...74b

[skogbrann]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvor mange medisiner forsøkte du før du fikk beskjed om at du "bare må leve med det"?

Anonymkode: fee26...74b

Har prøvd det meste av medisiner. Ingen vet om noe annet jeg kunne prøvd på dette punktet. Skal sies at psykiatrien ikke har «gitt meg opp», og de «har håp». Det blir dog for irrasjonelt for meg. 

[AnonymBruker]

skogbrann skrev (9 minutter siden):

Korrekt. Så da må man bare leve med det så godt man kan selv om det innebærer et liv uten håp og mening. Jeg har egentlig bare akseptert meningsløsheten, det finnes uansett ingen handling som forutsetter mening for å kunne utføres. Ser frem til å slippe og leve, men sånn er det. 

Hvilke medisiner tar du da, om jeg kan spørre 

Anonymkode: 93a95...cf2