Setter du ord på hva behandler betyr for deg?

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (11 timer siden):

For at du i mest mulig grad skal være fri til å kunne si hva du føler, uten å ta hensyn til terapeutens behov. For å få til dette, er det også viktig at terapeuten sier lite om seg og sitt.

Men det er noen terapeuter som hevder de får bedre kontakt med pasientene sine gjennom å fortelle enkelte ting fra eget liv. Tormod Huseby er en terapeut som sier litt om seg selv - han har skrevet to bøker om terapi/oppvekst/relasjoner.

Jeg tror det er flere årsaker også, blant annet er jeg en type som lett blir avhengig av andre, og jeg tror at det at han holder tilbake forebygger til en viss grad at jeg blir (for) avhengig av han og hans tanker om meg. Dessuten hjelper det sikkert han til å forbli profesjonell og objektiv når han holder seg på følelsesmessig avstand.

Frem til nå har jeg opplevd at usikkerheten rundt hva han synes om meg, har virket mot sin hensikt, det har hemmet meg fra å tørre å være helt åpen. Jeg har ikke fått meg til å dele av mine mest sårbare og innerste tanker og følelser når jeg sitter og lurer på om han føler forakt og avsky for meg. 

Men en liten samtale jeg hadde med en psykolog på et annet forum i går kveld, har fått meg til å tenke på en annen måte – i hvert fall for øyeblikket – rundt dette behovet for at min psykolog absolutt må like meg. Jeg gjengir ikke nøyaktig det han sa, men en sammenfatning av det jeg fikk ut av det.

Denne psykologen mente at det er vanskelig å ikke føle mer medfølelse og få en sterkere tilknytning til en pasient når de er emosjonelt helt åpne, nakne, og sårbare. Selv om pasienten deler mørke og fæle sider av seg selv, blir de gjerne mer 'menneskelige' og dermed lettere å like. Han påpekte videre at det ofte er de psykologiske forsvarsmekanismene som kan være lite tiltalende og gjøre det vanskeligere for andre, inkludert terapeuter, å like en person. Jobben til terapeuten blir da å identifisere hva det er ved pasienten de ikke liker, prøve å forstå pasientens bakgrunn og motivasjon, og intervenere derfra. Han forklarte hvordan han tolker Carl Rogers' ideal om 'unconditional positive regard,' som jeg har opplevd som litt falskt og uærlig. Denne psykologen mente at det er urealistisk å like alt ved en pasient, men at ved å anta at pasienten har gode grunner for sin dårlige oppførsel, blir dette en antakelse som er både sann og respektfull.

Dette, sammen med jobben med å skrelle bort lagene av forsvar, mente han at gjør at både pasienten og terapeuten, ved slutten av terapien, liker pasienten bedre enn i starten.

For meg var dette egentlig veldig befriende å høre, for om dette stemmer for de fleste psykologer, betyr jo det at jeg både kan tåle at min psykolog ikke liker forsvarene mine og hvordan jeg presenterer meg selv nå, og samtidig jobbe hardere med å komme dit at jeg klarer å være helt gjennomsiktig både for meg selv og psykologen. Mye av jobben frem til nå har jo nettopp vært å prøve å lære meg å se forsvarene mine og hvordan jeg bruker dem, og samtidig å prøve å forstå at jeg ikke er forsvarene. Etter dette gleder jeg meg nesten til neste terapitime, og det har jeg aldri gjort før. 

(Jeg har forresten lest begge bøkene til Huseby, og har fått noe ut av det, uten at jeg egentlig helt har gjort meg opp en mening om hans måte å være på. Jeg tror jeg kommer til å se mye i ett nytt lys nå uansett.)

 

Anonymkode: ede1a...5f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg tror det er flere årsaker også, blant annet er jeg en type som lett blir avhengig av andre, og jeg tror at det at han holder tilbake forebygger til en viss grad at jeg blir (for) avhengig av han og hans tanker om meg. Dessuten hjelper det sikkert han til å forbli profesjonell og objektiv når han holder seg på følelsesmessig avstand.

Frem til nå har jeg opplevd at usikkerheten rundt hva han synes om meg, har virket mot sin hensikt, det har hemmet meg fra å tørre å være helt åpen. Jeg har ikke fått meg til å dele av mine mest sårbare og innerste tanker og følelser når jeg sitter og lurer på om han føler forakt og avsky for meg. 

Men en liten samtale jeg hadde med en psykolog på et annet forum i går kveld, har fått meg til å tenke på en annen måte – i hvert fall for øyeblikket – rundt dette behovet for at min psykolog absolutt må like meg. Jeg gjengir ikke nøyaktig det han sa, men en sammenfatning av det jeg fikk ut av det.

Denne psykologen mente at det er vanskelig å ikke føle mer medfølelse og få en sterkere tilknytning til en pasient når de er emosjonelt helt åpne, nakne, og sårbare. Selv om pasienten deler mørke og fæle sider av seg selv, blir de gjerne mer 'menneskelige' og dermed lettere å like. Han påpekte videre at det ofte er de psykologiske forsvarsmekanismene som kan være lite tiltalende og gjøre det vanskeligere for andre, inkludert terapeuter, å like en person. Jobben til terapeuten blir da å identifisere hva det er ved pasienten de ikke liker, prøve å forstå pasientens bakgrunn og motivasjon, og intervenere derfra. Han forklarte hvordan han tolker Carl Rogers' ideal om 'unconditional positive regard,' som jeg har opplevd som litt falskt og uærlig. Denne psykologen mente at det er urealistisk å like alt ved en pasient, men at ved å anta at pasienten har gode grunner for sin dårlige oppførsel, blir dette en antakelse som er både sann og respektfull.

Dette, sammen med jobben med å skrelle bort lagene av forsvar, mente han at gjør at både pasienten og terapeuten, ved slutten av terapien, liker pasienten bedre enn i starten.

For meg var dette egentlig veldig befriende å høre, for om dette stemmer for de fleste psykologer, betyr jo det at jeg både kan tåle at min psykolog ikke liker forsvarene mine og hvordan jeg presenterer meg selv nå, og samtidig jobbe hardere med å komme dit at jeg klarer å være helt gjennomsiktig både for meg selv og psykologen. Mye av jobben frem til nå har jo nettopp vært å prøve å lære meg å se forsvarene mine og hvordan jeg bruker dem, og samtidig å prøve å forstå at jeg ikke er forsvarene. Etter dette gleder jeg meg nesten til neste terapitime, og det har jeg aldri gjort før. 

(Jeg har forresten lest begge bøkene til Huseby, og har fått noe ut av det, uten at jeg egentlig helt har gjort meg opp en mening om hans måte å være på. Jeg tror jeg kommer til å se mye i ett nytt lys nå uansett.)

 

Anonymkode: ede1a...5f1

Forstår innvendigene. Likevel er jeg skeptisk til disse perspektivene og tenker at psykologen som skal ha uttalt dette må være enten veldig ung eller uerfaren. Som lærer er det også i starten kjekkest å undervise de elevene som kan alt fra før og som elsker skolen. Etterhvert forstår man at yrket dreier seg om å favne alle. Skolevegrere, de som ikke trives, de med elendig ordforråd, de utakknemlige osv. Man liker definitivt ikke best de skoleflinke som knapt behøvde hjelp, når skoleløpet er over. Man liker de som prøvde og ikke fikk det til minst like mye. Sånn er det for behandlere også. Skam, forfengelighet, forsvar og vansker med å være åpen og finne gode ord er menneskelig og det er også ofte en del av sykdomsbildet. Man liker såklart disse som strever med alt dette like godt som de som åpner seg og legger sjelen i hendene på terapeutene etter 15 min. Denne psykologen virker fordomsfull mot svært mange pasienter og later til å ha forventninger til syke vedkommende ikke burde ha, fordi det er til hinder for gode terapeutiske allianser om en terapeut har slike favorittyper og forventninger om hvordan en pasient bør opptre for å bli likt. 

Anonymkode: 4b40b...a02

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Forstår innvendigene. Likevel er jeg skeptisk til disse perspektivene og tenker at psykologen som skal ha uttalt dette må være enten veldig ung eller uerfaren. Som lærer er det også i starten kjekkest å undervise de elevene som kan alt fra før og som elsker skolen. Etterhvert forstår man at yrket dreier seg om å favne alle. Skolevegrere, de som ikke trives, de med elendig ordforråd, de utakknemlige osv. Man liker definitivt ikke best de skoleflinke som knapt behøvde hjelp, når skoleløpet er over. Man liker de som prøvde og ikke fikk det til minst like mye. Sånn er det for behandlere også. Skam, forfengelighet, forsvar og vansker med å være åpen og finne gode ord er menneskelig og det er også ofte en del av sykdomsbildet. Man liker såklart disse som strever med alt dette like godt som de som åpner seg og legger sjelen i hendene på terapeutene etter 15 min. Denne psykologen virker fordomsfull mot svært mange pasienter og later til å ha forventninger til syke vedkommende ikke burde ha, fordi det er til hinder for gode terapeutiske allianser om en terapeut har slike favorittyper og forventninger om hvordan en pasient bør opptre for å bli likt. 

Anonymkode: 4b40b...a02

Hvordan i all verden klarte du å dra dette ut av innlegget jeg skrev?

Anonymkode: ede1a...5f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Forstår innvendigene. Likevel er jeg skeptisk til disse perspektivene og tenker at psykologen som skal ha uttalt dette må være enten veldig ung eller uerfaren. Som lærer er det også i starten kjekkest å undervise de elevene som kan alt fra før og som elsker skolen. Etterhvert forstår man at yrket dreier seg om å favne alle. Skolevegrere, de som ikke trives, de med elendig ordforråd, de utakknemlige osv. Man liker definitivt ikke best de skoleflinke som knapt behøvde hjelp, når skoleløpet er over. Man liker de som prøvde og ikke fikk det til minst like mye. Sånn er det for behandlere også. Skam, forfengelighet, forsvar og vansker med å være åpen og finne gode ord er menneskelig og det er også ofte en del av sykdomsbildet. Man liker såklart disse som strever med alt dette like godt som de som åpner seg og legger sjelen i hendene på terapeutene etter 15 min. Denne psykologen virker fordomsfull mot svært mange pasienter og later til å ha forventninger til syke vedkommende ikke burde ha, fordi det er til hinder for gode terapeutiske allianser om en terapeut har slike favorittyper og forventninger om hvordan en pasient bør opptre for å bli likt. 

Anonymkode: 4b40b...a02

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvordan i all verden klarte du å dra dette ut av innlegget jeg skrev?

Anonymkode: ede1a...5f1

Jeg tror det har oppstått en misforståelse. Det jeg mente, var ikke at terapeuter bare liker pasienter som er åpne og 'enkle.' Poenget med det jeg delte, var å belyse hvordan en terapeut kan jobbe med egne følelser når pasientens forsvarsmekanismer er i spill. Det handler om å forstå og jobbe gjennom de følelsene, ikke å ha forventninger om at pasientene alltid skal være åpne fra starten. Jeg synes denne innsikten var befriende, fordi den hjalp meg å se at det ikke er mine forsvar som definerer meg, og at både jeg og psykologen kan jobbe mot større åpenhet sammen.

Anonymkode: ede1a...5f1

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Frem til nå har jeg opplevd at usikkerheten rundt hva han synes om meg, har virket mot sin hensikt, det har hemmet meg fra å tørre å være helt åpen. Jeg har ikke fått meg til å dele av mine mest sårbare og innerste tanker og følelser når jeg sitter og lurer på om han føler forakt og avsky for meg.

Anonymkode: ede1a...5f1

Kan du klare å gjøre det så enkelt, og så vanskelig, som å spørre ham i timen?

 

Min erfaring er at det ut ifra et slikt utgangspunkt blir en fin samtale med et slikt tema. Å gå i terapi handler om at terapeuten vil tåle den andre uansett hva en kommer med, om det sies med respekt for den andre.

[Kayia]

AnonymBruker skrev (På 10.8.2024 den 13.43):

En gang sa behandler om noe jeg har gjort som jeg føler meg grusom for: "jeg tror mange andre også kunne ha gjort det samme som deg". Det virket som han ville at jeg skulle tenke at da var det ikke så ille som jeg tenker det var, mens det han egentlig sier er at det er mange som gjør grusomme ting. Resultat: jeg får tanker om at han personlig synes det er grusomt, men han lyver ikke om det når han sier det på den måten. 

Et lite pst: Jeg tror kanskje du mistolket behandleren din her. Jeg syns det høres ut som at han forsøkte å normalisere noe du syns er grusomt ved å si at «selv om du føler at dette var grusomt gjort er det ikke det. Dette er så vanlig og greit at dette kunne mange andre gjort også». 

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (1 time siden):

Kan du klare å gjøre det så enkelt, og så vanskelig, som å spørre ham i timen?

Min erfaring er at det ut ifra et slikt utgangspunkt blir en fin samtale med et slikt tema. Å gå i terapi handler om at terapeuten vil tåle den andre uansett hva en kommer med, om det sies med respekt for den andre.

Dette er egentlig ikke så viktig for meg lenger ref. de to siste innleggene mine over her  

 

Anonymkode: ede1a...5f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Forstår innvendigene. Likevel er jeg skeptisk til disse perspektivene og tenker at psykologen som skal ha uttalt dette må være enten veldig ung eller uerfaren. Som lærer er det også i starten kjekkest å undervise de elevene som kan alt fra før og som elsker skolen. Etterhvert forstår man at yrket dreier seg om å favne alle. Skolevegrere, de som ikke trives, de med elendig ordforråd, de utakknemlige osv. Man liker definitivt ikke best de skoleflinke som knapt behøvde hjelp, når skoleløpet er over. Man liker de som prøvde og ikke fikk det til minst like mye. Sånn er det for behandlere også. Skam, forfengelighet, forsvar og vansker med å være åpen og finne gode ord er menneskelig og det er også ofte en del av sykdomsbildet. Man liker såklart disse som strever med alt dette like godt som de som åpner seg og legger sjelen i hendene på terapeutene etter 15 min. Denne psykologen virker fordomsfull mot svært mange pasienter og later til å ha forventninger til syke vedkommende ikke burde ha, fordi det er til hinder for gode terapeutiske allianser om en terapeut har slike favorittyper og forventninger om hvordan en pasient bør opptre for å bli likt. 

Anonymkode: 4b40b...a02

Jeg må bare spørre igjen for det plager meg litt at jeg kan ha uttrykt noe som er veldig motstridende til det du skriver her. Hva er det jeg skriver som gjør at du tenker at denne psykologen er fordomsfull, og at han har visse forventninger til syke mennesker, eller at han har favoritttyper? Jeg oppfattet han overhodet ikke slik. Jeg forsto det helt enkelt som at han liker de fleste, noen har forsvar som ikke er særlig lett å like med en gang (da tenker jeg narssissister, psykopater, meg osv.), men at han ikke klarer å la være å like disse også når han forstår hvor de kommer fra og de klarer å åpne seg. Dette har ikke noe med hvordan han behandler pasientene å gjøre, men hans indre følelsesliv. Er du uenig i denne måten å tenke på, eller forklarte jeg det dårlig over her?

 

Anonymkode: ede1a...5f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg må bare spørre igjen for det plager meg litt at jeg kan ha uttrykt noe som er veldig motstridende til det du skriver her. Hva er det jeg skriver som gjør at du tenker at denne psykologen er fordomsfull, og at han har visse forventninger til syke mennesker, eller at han har favoritttyper? Jeg oppfattet han overhodet ikke slik. Jeg forsto det helt enkelt som at han liker de fleste, noen har forsvar som ikke er særlig lett å like med en gang (da tenker jeg narssissister, psykopater, meg osv.), men at han ikke klarer å la være å like disse også når han forstår hvor de kommer fra og de klarer å åpne seg. Dette har ikke noe med hvordan han behandler pasientene å gjøre, men hans indre følelsesliv. Er du uenig i denne måten å tenke på, eller forklarte jeg det dårlig over her?

 

Anonymkode: ede1a...5f1

Jeg mener at behandlere skal være profesjonelle og at deres indre følelsesliv ikke skal påvirke behandlingen. Jeg mener at psykologer må klare å like de som lett åpner seg og de som har vanskelig for å åpne seg like godt og like kjapt. I ditt første innlegg poengterte du ikke t det var sosiopater han ikke likte, det er noe helt annet enn å ikke like mennesker med et forsvar som vanskeliggjør det å åpne seg og dele. Jeg ønsker ikke å utdype dette ytterligere eller å forklare hva jeg mente en gang til. Jeg har lest over mitt svar og jeg tenker det er enkelt å forstå. 

Anonymkode: 4b40b...a02

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Jeg mener at behandlere skal være profesjonelle og at deres indre følelsesliv ikke skal påvirke behandlingen. Jeg mener at psykologer må klare å like de som lett åpner seg og de som har vanskelig for å åpne seg like godt og like kjapt. I ditt første innlegg poengterte du ikke t det var sosiopater han ikke likte, det er noe helt annet enn å ikke like mennesker med et forsvar som vanskeliggjør det å åpne seg og dele. Jeg ønsker ikke å utdype dette ytterligere eller å forklare hva jeg mente en gang til. Jeg har lest over mitt svar og jeg tenker det er enkelt å forstå. 

Anonymkode: 4b40b...a02

Ok. Takk for forklaring. Jeg forstår at jeg overhodet ikke har klart å frem hva jeg mente og tenkte, og tar det på min kappe. Lar det ligge med det. 

Anonymkode: ede1a...5f1