Den følelsen når...

[AnonymBruker]

... psykiater sier "men jeg trodde vi var enige om at du har bipolar 2 [...] da er det stemningsstabiliserende som gjelder [...] Hvis du tenker å fortsette med SSRI, så er det kanskje mer unipolar depresjon som gjelder (?)"

Jeg stusser bare på at det er den veien diagnose avgjøres, ut fra foretrukket medikament?! 😆😆😆

Forstår jeg vedkommende rett at hen vil jeg skal bytte diagnose til unipolar depresjon fordi det ser bedre ut på papiret? I og med at jeg ikke ønsker å ta stemningsstabiliserende. Det er ikke det at jeg ikke kjenner til den teoretiske hypomanifaktoren, neida..Men endre diagnose på papiret får å få det til å stemme med medikament?? 

En skal høre mye... 

Anonymkode: 930c1...56d

[nachnoo]

Du har ikke lagt godviljen til i tolkningen 😀

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (4 minutter siden):

Du har ikke lagt godviljen til i tolkningen 😀

Jamen åssen skal jeg tolke dette annerledes? 

Behandler ønsker helt klart at jeg ikke skal stå på ssri alene. Hvis, så i kombinasjon med stemningsstabiliserende. Dette er vedkommende ganske klar på. Det er også det som er anbefalt behandling. Ikke ssri alene i alle fall. Everybody knows. 

Men så er jeg også klar på at det er depresjoner som er mitt problem, ikke eventuelle små oppturer som kan ha forekommet underveis. Ikke det at jeg ikke skjønner når jeg kan ha hatt hypomani, men dette har vært helt greit - faktisk positivt. 

Jeg vurderer behandler til å ikke ønske å sette foten ned, antageligvis av hensyn til å ikke bryte relasjon, ødelegge "allianse" blablabla. Og det faktum at jeg ikke blir manisk er et argument som ikke gjør det hele komplett uforsvarlig. Man risikerer i verste fall hypomani (eller blandet episode da, sånn i verste fall). Applauderer jo det at behandler ikke vil sette hardt mot hardt og "kreve" at jeg bytter medikament. Kudos for det velviljen der. Men nå skal jeg altså "bli enig om" at jeg har unipolar depresjon og ikke bipolar... Svaret på det vet jeg ikke med sikkerhet. Klart dette diagnosegreiene ikke er ren og treffsikker vitenskap alltid, men at jeg liksom nå skal si meg enig i noe, fremfor noe annet... skjønner du ikke hva jeg mener? Om jeg hadde tvil til diagnosen før, så har jeg det senest nå... 

Anonymkode: 930c1...56d

[nachnoo]

Jeg ville uansett satt diagnosen BP2 om jeg var sikker på det. Så ville jeg skrevet i journalen at pasienten insisterer på å bruke SSRI som monoterapi. Han/hun er informert om farene og at dette er mot min anbefaling. Så ville jeg bedt deg underskrive på at du er informert og kjent med evt komplikasjoner.

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (1 time siden):

Jeg ville uansett satt diagnosen BP2 om jeg var sikker på det. Så ville jeg skrevet i journalen at pasienten insisterer på å bruke SSRI som monoterapi. Han/hun er informert om farene og at dette er mot min anbefaling. Så ville jeg bedt deg underskrive på at du er informert og kjent med evt komplikasjoner.

Får tanker om at man ikke er sikker på det hvis det er så bagatellmessig å bare bytte frem og tilbake på diagnoser. Men her tenker jeg at grunnen bak er at behandler prøver sikre seg om noe skulle skje. Har en viss forståelse for det perspektivet men når personen ikke sier rett ut åssen det ligger an og heller prøve å lirke det til ved manipulasjon av samtalen, så føler jeg meg undervurdert, jeg mister tillit og jeg lurer på om diagnosen som er satt virkelig er litt sånn tilfeldig. Ofte kjenner jeg at jeg har mer kunnskap selv enn fagpersoner jeg er i kontakt med. Hvordan skal liksom noen hjelpe meg hvis jeg vet bedre selv og er best informert og mest erfaren. Akkurat som min egen profesjonelle rolle, så føler jeg at jeg alltid ser personen og dens intensjoner, som ofte spiller mer sikre enn de er i den rollen, skimrende gjennom den konstruerte settingen der jeg i dette tilfellet har klientrollen og den andre er eksperten. Jeg høres sikkert super arrogant og manipulativ ut selv når jeg sier sånt, men jeg skulle virkelig ønske at jeg traff en person som kunne gi meg ekte råd og en slags fasit på hva jeg burde gjøre og hva som er greia. Foreløpig har jeg nok møtt masse folk som har åååresvis av lenger utdanning enn det jeg har, og herregud, mener ikke at jeg liksom vet like mye som en lege på noen som helst måte. Men med psykologer og sånne diverse, så føler jeg ofte at vi har lest samme utdrag fra samme kapitel om tema XY, bare at jeg sammenfatter der litt mer effektivt og presist enn de gjør... de er så klønete liksom. Og da kan jeg like godt bare hjelpe meg selv. Sett bort fra at noen må gå god for diverse resepter osv. En sånn samtale som i dag, en sånn filleting,.minner meg fort på de utfordringene jeg har meg å kunne motta behandling: Har rett og slett ikke troa på at de har noe mer svar enn hva jeg har selv, så da er man dømt til å tråkke rundt i gjørma for alltid... 

Anonymkode: 930c1...56d