Tanker...

[jenngirl]

Jeg sitter her og er litt lei meg. OK, jeg sitter her og er veldig lei meg... Denne sommeren har jeg bestemt meg for at jeg vil gjøre noe jeg har tenkt på en stund--nemmelig søke voldsoffererstatning.

Jeg har tatt kontakt med JURK, og pratet med de på SMI, har bedt om vedlegg fra min tidligere terapaut, mine foreldres arbeidsgiver (voldtekten hendte i utlandet), og mine foreldre (heldigvis tror mine foreldre meg, og prøver å støtte meg i dette...). Jeg skal også be om noen andre vedlegg, pluss at jeg skal forsøke å politianmelde saken...selv om jeg vet at den blir henlagt...

Jeg har med vilje ventet til sommeren, slik at denne anmeldelsen ikke påvirker jobben, men nå synes jeg det har blitt så vanskelig...

Jeg har akkurat blitt ferdig med å skrive ned detaljene rundt voldtekten, og jeg synes det er så vanskelig å skrive... Jeg går ikke lenger i terapi, men gjorde det i 4 år, og da snakket jeg mye om overgrepet og jobbet MASSE med det. Men nå, når jeg ser detaljene foran meg i svart på hvitt, bare griner jeg. Jeg følte at det var bearbeidet, i allefall i denne omgang, men det gjør så vondt å se det på dataskjermen... Å se hva de gjorde, hvordan jeg følte det, og hvilke skader det medførte... Jeg var så liten...

Jeg begynner også å lure på om jeg virkelig er klar for dette. Er jeg klar til å fortelle om de groteske detaljene i voldtekten? For to år siden klarte jeg å fortelle terapauten min detaljene rundt det som skjedde uten å felle en tåre... Nå går det virkelig innpå meg...det gjør så vondt å vite at jeg var så liten...og at dette forferdelige hendte...

Jeg vet at jeg vil det, men jeg føler meg så sårbar. Tenk at noen skal lese dette...lese hva jeg har skrevet...vite hva de gjorde mot meg... En terapaut er en ting...politiet og folk i rettslig sammenheng er noe helt annet... Det gjør så vondt...

Allikevel er det dette jeg vil. Jeg vil få det fram i lyset. Jeg vil legge skylden der den hører hjemme. Det som hendte er ikke noe å skamme seg over, men allikevel skammer jeg meg. Jeg vil anmelde det, og jeg vil søke voldsoffererstatning. Men jeg snufser og griner mens jeg skriver...

Er det noen andre her som har søkt voldsoffererstating? Jeg lurer på hvor detaljert jeg bør skrive. En brosjyre fra JURK sier at det bør stå så detaljert som mulig. Men enkelte ting synes jeg er vondt at andre skal lese... Jeg skriver disse tingene, men føler meg ganske sårbar... Er dette normalt? Bør jeg i det hele tatt skrive det?

Huff, dette ble langt... Jeg får komme meg tilbake til egenerklæringen... Jeg er sannlig glad for at jeg ventet med dette til ferien...tror ikke jeg hadde maktet å gå på jobb i morgen...

[DIXI]

Kjære Jenngirl!

Ja, jeg har søkt om voldsoffererstatning, og fikk fantastisk nok kr 100.000 i erstatning! Grunnen til at jeg fikk så mye (på den tiden en rekordutbetaling for "bare" psykiske skader etter voldtekten) var at jeg hadde skrevet så detaljert i egenerklæringen, og fordi jeg hadde så mange uttalelser fra f.eks. arbeidsgiver, psykolog, lege, tannlege. Jo mer vi klarer å dokumentere senskader og problemer etter overgrepet, jo mer troverdig blir det for dem som skal ta stilling til saken vår.

Så mitt råd til deg er at du må skrive og skrive, alt du kommer på. Forsøk å fjerne deg fra at andre skal lese det - de har jo total taushetsplikt. Siden du synes dette er så tøft, synes jeg det er meget fornuftig å ta det nå i ferien! Smart tenkt!

Når du skal anmelde, så husk å ringe politiet på forhånd for å avtale tid. Hvis du bare dukker opp i resepsjonen kan det godt være at de ikke har tid der og da, og da blir man naturligvis forferdelig skuffet. Ta gjerne med en du stoler på som kan være sammen med deg når du skal avgi forklaring, det har du krav på, og det kan være en skikkelig hjelp og støtte. Vedkommende kan gå ut på gangen når du kommer til detaljer som er vanvittig vanskelig å snakke om, hvis du ønsker det.

Hvis du vil, kan vi i DIXI anbefale en meget dyktig advokat som har erfaring med å hjelpe jenter som har blitt voldtatt i utlandet, og søker voldsoffererstatning her hjemme. Send en mail, så skal vi hjelpe deg! ([email protected]). Selv om JURK selvsagt også kan brukes, de har også hjulpet mange!

Lykke til Jenngirl! Vær sterk, for du har en tøff tid foran deg! Men du gjør noe fornuftig ved å anmelde og søke erstatning, du er på rett vei nå!

Oppmuntringsklem fra Grete :-)

PS) Hvis du vil vite mer om hvordan jeg søkte erstatning etc. er det et helt kapittel om dette i boken jeg har skrevet om voldtekt. Du kan låne den på biblioteket, den heter: "Det begynte med voldtekt" Cappene forlag 1992.