Gå til innhold

Kan man tenke seg psyk - Nachnoo


Anbefalte innlegg

Alle er velkommen til å svare altså, bare håper på et svar fra nachnoo også. 

Denne artikkelen (https://www.aftenposten.no/amagasinet/i/yEGlzK/kan-det-bli-for-mye-foelelser-frode-thuen-svarer) problematiserer det å fokusere for mye på følelser. Spesielt i terapirommet skal jo alle følelser opp i dagen og studeres med lupe, men kan det virke litt mot hensikt og gjøre folk psykere, evt gjøre dem bevisste på problemer de ikke visste de hadde? Det nevnes også at mye grubling over eget følelsesliv kan føre til depresjon og angst, men er ikke nettopp denne grubling et typisk symptom ved disse lidelsene, som igjen vil forverre lidelsen? Så kan man si at forverringen da er selvforskyldt, siden du selv gir den næring ved å gruble, men da kan man si det samme om at man ikke får seg til å trene, rydde huset, dra på jobb osv osv - dette er også ting som forverrer depresjon og er på sett og vis noe du selv kan gjøre noe med. 

Spørsmålet mitt er egentlig om man kan tenke seg psykere enn man egentlig er, og om den konstante analyseringen av følelser i terapi faktisk kan gjøre mer skade enn nytte?.

Anonymkode: 0824b...7fd

Lenke til kommentar
https://forum.doktoronline.no/topic/489344-kan-man-tenke-seg-psyk-nachnoo/
Del på andre sider

Fortsetter under...

Først vil jeg sette et skarp skille mellom det en gjør i terapi, og det en gjør til vanlig/til hverdags. I terapi er det (nesten alltid) uproblematisk.

Det sies et det viktigste er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det. Dette er ikke en 100% sannhet, men det det er mye sant i dette uttrykket.

Jeg leste nettopp om ei skrulle som ville starte et parti som skulle motarbeide ensomhet. Visstnok skulle 44% av nordmenn føle seg ensomme. Da tenker jeg at all skrivingen i media om hvor forferdelig det er for de "ensomme" i julen. Her er det noen som har kjent meget godt etter om etter lang overveielse har funnet ut at jo de er nok litt ensomme. Her er det åpenbart for meg at det er noe helt feil med forventningene.

Ja, man kan tenke seg syk. Forskning viser også at personer med høy nevrotisisme har langt høyere forekomst av angst og depresjon enn de som ikke har denne personlighetsstrukturen.

Ett personlighetstrekk ligger bak nesten all psykisk sykdom

2 hours ago, nachnoo said:

Først vil jeg sette et skarp skille mellom det en gjør i terapi, og det en gjør til vanlig/til hverdags. I terapi er det (nesten alltid) uproblematisk.

Det sies et det viktigste er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det. Dette er ikke en 100% sannhet, men det det er mye sant i dette uttrykket.

Jeg leste nettopp om ei skrulle som ville starte et parti som skulle motarbeide ensomhet. Visstnok skulle 44% av nordmenn føle seg ensomme. Da tenker jeg at all skrivingen i media om hvor forferdelig det er for de "ensomme" i julen. Her er det noen som har kjent meget godt etter om etter lang overveielse har funnet ut at jo de er nok litt ensomme. Her er det åpenbart for meg at det er noe helt feil med forventningene.

Ja, man kan tenke seg syk. Forskning viser også at personer med høy nevrotisisme har langt høyere forekomst av angst og depresjon enn de som ikke har denne personlighetsstrukturen.

Ett personlighetstrekk ligger bak nesten all psykisk sykdom

Ja, det var litt upresist av meg. Mente mer som at terapi gjerne åpner noen rom i en og gjør en mer bevisst på hva man føler, noe som gjør at man naturligvis tenker mer på eget følelsesliv også utenfor timene. Det utfordrende her er vel å kjenne nok etter, slik at man får ordentlig tak på det man skal jobbe med,  og det å kjenne for godt etter. 

Ja, kjenner man godt nok etter er nok mange av oss ensomme, deprimerte, har autistiske trekk eller har GAD..

En ting jeg begynte å tenke på er hvor mye psykdom en har rukket å tenke på seg før man får/ber om hjelp. Altså, det ligger i depresjonen og angstens natur å gruble over egen situasjon og hvorfor ting er som de er, noe som ofte forverrer tilstanden. Regner med at mange allerede har rukket å gruble en stund før de får hjelp, og dermed "påført seg" mer skade enn nødvendig, i et forsøk på å finne ut av ting selv? 

Anonymkode: 0824b...7fd

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, det var litt upresist av meg. Mente mer som at terapi gjerne åpner noen rom i en og gjør en mer bevisst på hva man føler, noe som gjør at man naturligvis tenker mer på eget følelsesliv også utenfor timene. Det utfordrende her er vel å kjenne nok etter, slik at man får ordentlig tak på det man skal jobbe med,  og det å kjenne for godt etter. 

Ja, kjenner man godt nok etter er nok mange av oss ensomme, deprimerte, har autistiske trekk eller har GAD..

En ting jeg begynte å tenke på er hvor mye psykdom en har rukket å tenke på seg før man får/ber om hjelp. Altså, det ligger i depresjonen og angstens natur å gruble over egen situasjon og hvorfor ting er som de er, noe som ofte forverrer tilstanden. Regner med at mange allerede har rukket å gruble en stund før de får hjelp, og dermed "påført seg" mer skade enn nødvendig, i et forsøk på å finne ut av ting selv? 

Anonymkode: 0824b...7fd

Føler faltisk at terapi gir enda mer grubling og tankespinn 

Anonymkode: b044f...9e6

Annonse

psykedeliker skrev (7 minutter siden):

Hvor mye man skal fokusere på følelser - uavhengig av kontekst - er også et ideologisk spørsmål.

Å fokuseee på følelser er jo og no litt annet enn å grave i tanker og årsaker 

 

Anonymkode: b044f...9e6

4 minutes ago, psykedeliker said:

Hvor mye man skal fokusere på følelser - uavhengig av kontekst - er også et ideologisk spørsmål.

I kjent Psykedeliker-stil: Et utsagn som i seg selv ikke gir noe særlig mening, som gjør at noen av oss andre må spørre og gravd for å skjønne hva du egentlig mener. Deretter er det 33,3% sjanse for at man blir noe klokere, 33,3% sjanse for at man ikke gjør det og 33,3% sjanse for at konklusjonen er at man må/ikke må følge manus (som, i de fleste tilfeller, heller ikke gir noe særlig mening).

Anonymkode: 0824b...7fd

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Mente mer som at terapi gjerne åpner noen rom i en og gjør en mer bevisst på hva man føler, noe som gjør at man naturligvis tenker mer på eget følelsesliv også utenfor timene. Det utfordrende her er vel å kjenne nok etter, slik at man får ordentlig tak på det man skal jobbe med,  og det å kjenne for godt etter. 

Uansett type psykoterapi, har jeg lært at den har flere faser. Driver en med terapi der følelser er viktig, og der en åpner opp for dette, hører det også med en avslutningsfase der en lukker igjen og går videre.

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

I kjent Psykedeliker-stil: Et utsagn som i seg selv ikke gir noe særlig mening, som gjør at noen av oss andre må spørre og gravd for å skjønne hva du egentlig mener. Deretter er det 33,3% sjanse for at man blir noe klokere, 33,3% sjanse for at man ikke gjør det og 33,3% sjanse for at konklusjonen er at man må/ikke må følge manus (som, i de fleste tilfeller, heller ikke gir noe særlig mening).

Enten er du opplyst, eller så er du ikke det.

AnonymBruker
nachnoo skrev (21 timer siden):

Først vil jeg sette et skarp skille mellom det en gjør i terapi, og det en gjør til vanlig/til hverdags. I terapi er det (nesten alltid) uproblematisk.

Det sies et det viktigste er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det. Dette er ikke en 100% sannhet, men det det er mye sant i dette uttrykket.

Jeg leste nettopp om ei skrulle som ville starte et parti som skulle motarbeide ensomhet. Visstnok skulle 44% av nordmenn føle seg ensomme. Da tenker jeg at all skrivingen i media om hvor forferdelig det er for de "ensomme" i julen. Her er det noen som har kjent meget godt etter om etter lang overveielse har funnet ut at jo de er nok litt ensomme. Her er det åpenbart for meg at det er noe helt feil med forventningene.

Ja, man kan tenke seg syk. Forskning viser også at personer med høy nevrotisisme har langt høyere forekomst av angst og depresjon enn de som ikke har denne personlighetsstrukturen.

Ett personlighetstrekk ligger bak nesten all psykisk sykdom

Er du psykiater?

Anonymkode: b044f...9e6

AnonymBruker

Når det er snakk om traumer: en kvinne som hadde opplevd noe fryktelig traumatisk fortalte i et intervju at hun brukte å "flytte tanker" når de verste minnene dukket opp. Det fungerte for henne. Men - her i denne tråden er det vel kanskje mer generell grubling ts vil diskutere.

Anonymkode: 5b423...8e5

Annonse

Hvorfor skal alle følelser "opp i dagen" i terapi?

Hvorfor skal behandlere lete i fortiden etter årsakssammenhenger som det ikke er gitt at finnes?

Jeg er en person som hadde (objektivt sett) en ræva barndom, OG jeg har angst. Er det gitt at jeg har angst FORDI jeg objektivt sett hadde en ræva barndom? Flere av mine behandlere har syntes å mene det. Jeg har til og med sagt at jeg i grove trekk har positive minner fra barndommen min, men det hjelper ikke. Det er visst bare rett og rimelig at jeg har angst når jeg har hatt det som jeg har hatt det. Hvorfor jeg ikke har depresjon er et medisinsk mysterium. Det hører jo liksom med.

Det jeg skriver nå, trenger ikke å gjelde andre enn meg, MEN, jeg er veldig klar over hvilke feil jeg gjorde som gjorde at jeg ble mislikt av ganske mange. Imidlertid rettet jeg på denne oppførselen og væremåten på eget initiativ da jeg begynte på videregående, samt at jeg begynte et sted få kjente meg. Som resultat har ingen i særlig grad vært slemme med meg siden det, og jeg har lagt disse tingene bak meg. Jeg har også ryddet opp i mange andre utfordringer. Men jeg er 100% sikker på at angstlidelsen min absolutt ikke har noe med dette å gjøre. I alle fall har behandling som rettet seg mot barndom, osv. aldri hatt et snev av effekt.

Det som hadde effekt, var å lære seg å håndtere angsten og ikke være redd for den.

Endret av ISW
psykedeliker
AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Mine behandlere har latt fortid væte fortid når det ikke har vært et problem.

Ikke alle behandlere følger manus, men mange gjør det.

Den norske filosofen Hans Skjervheim kritiserte det allerede i "Deltakar og tilskodar" i 1957.

AnonymBruker
8 minutes ago, psykedeliker said:

Ikke alle behandlere følger manus, men mange gjør det.

Den norske filosofen Hans Skjervheim kritiserte det allerede i "Deltakar og tilskodar" i 1957.

Kan du for en gangs skyld si hva du legger i "manus"? Du bruker det om mye forskjellig, så det er ikke lett å skjønne hva du mener. 

Anonymkode: 0824b...7fd

psykedeliker
AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Kan du for en gangs skyld si hva du legger i "manus"? Du bruker det om mye forskjellig, så det er ikke lett å skjønne hva du mener. 

Det står i manus at man aldri skal spørre hva manus er, for da tilkjennegir man uvitenhet. Manus er noe man skal "forstå av seg selv".

Men du kan jo lese f.eks. "Deltakar og tilskodar" av Hans Skjervheim eller "Propaganda" av Edward Bernays hvis du vil vite mer om hvordan det fungerer.

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...