Når er det forventet at man skal klare seg uten oppfølging?

[lavender]

Mulig jeg spør litt dumt her, men jeg lurer på når det er forventet at man skal klare seg uten oppfølging i psykiatrien? Eller om det er naturlig for enkelte å få oppfølging 'resten av livet'? Og hva avgjør i hvilken kategori man kommer i?

I mange år har jeg vært så dårlig at jeg har hatt behov for hyppig oppfølging og innleggelser. Men nå for tiden går det egentlig veldig bra, dog går jeg fortsatt til psykiater hver andre uke og har team i kommunen to dager i uka. Jeg lurer egentlig bare på om når det kanskje er forventet å trappe ned og kanskje avslutte helt? Det vanlige hvis man blir avsluttet i psykiatrien er vel å ha en avtale om at man kontakter fastlege skulle man få behov igjen? 

Jeg har også litt i tankene nå for tiden at det kanskje ville være fornuftig av meg å klare meg selv nå. Enten helt eller bare med minimalt med oppfølging. For jeg hadde en periode i fjor på ett par måneder der jeg var helt uten oppfølging og jeg følte at jeg på en måte ble bedre av det fordi jeg tok mer ansvar selv og at jeg på en måte satt ett press på meg selv at jeg måtte klare meg mer, ta bedre valg osv. Eller om det bare er tankene mine som spiller meg litt ett puss?

[AnonymBruker]

Høres ut som du er klar til å ta ett steg ur i "friheten". 

Hva med å spørre om fri wtt par uker for å se om det går greit?

Anonymkode: 72f49...be6

[AnonymBruker]

Hva slags hjelp er det du får fra psykiateren og teamet som kommer 2 ganger i uken? 

Medisinhjelp kan du helt fint få av fastlegen. De skriver ut resepter. 

Anonymkode: 5856b...e6d

[lavender]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Høres ut som du er klar til å ta ett steg ur i "friheten". 

Hva med å spørre om fri wtt par uker for å se om det går greit?

Anonymkode: 72f49...be6

Ja, jeg tror kanskje du har rett.

Det er nok lurt, selv om det føles veldig skummelt ut å skulle klare meg helt alene (selv om jeg gjorde og klarte det i ett par måneder i fjor). For oppfølgingen jeg har nå er det minste jeg har hatt av oppfølging siden jeg kom inn i psykiatrien. Så føles litt overveldende å skulle gå fra så "mye" og til ingenting. Selv om jeg tenker jeg kan klare det innerst inne.

[lavender]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva slags hjelp er det du får fra psykiateren og teamet som kommer 2 ganger i uken? 

Medisinhjelp kan du helt fint få av fastlegen. De skriver ut resepter. 

Anonymkode: 5856b...e6d

Jeg jobber med å finne den beste medisin kombinasjonen sammen med psykiater, skal begynne på litium neste uke. Med teamet er det mest gåturer og støttesamtaler. 

[AnonymBruker]

lavender skrev (Akkurat nå):

Ja, jeg tror kanskje du har rett.

Det er nok lurt, selv om det føles veldig skummelt ut å skulle klare meg helt alene (selv om jeg gjorde og klarte det i ett par måneder i fjor). For oppfølgingen jeg har nå er det minste jeg har hatt av oppfølging siden jeg kom inn i psykiatrien. Så føles litt overveldende å skulle gå fra så "mye" og til ingenting. Selv om jeg tenker jeg kan klare det innerst inne.

Går ann å stoppe sakte også så klart. Det er jo opp til deg å bestemme hva du tør og ikke tør. 

Selv viste jeg dwt godt da jeg var klar. Gikk veldig bra. Hadde dog oppfølging kun 1 dag pr uke i 4 år

 

Anonymkode: 72f49...be6

[lavender]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Går ann å stoppe sakte også så klart. Det er jo opp til deg å bestemme hva du tør og ikke tør. 

Selv viste jeg dwt godt da jeg var klar. Gikk veldig bra. Hadde dog oppfølging kun 1 dag pr uke i 4 år

 

Anonymkode: 72f49...be6

Ja, det er selvfølgelig det. Litt usikker på hva som ville vært best. 

Så fint å høre at det gikk veldig bra for deg. Jeg ser egentlig for meg at jeg aldri kommer til å føle meg klar, for jeg er så vandt med å få så mye oppfølging. Bortsett fra ett par måneder i fjor så har jeg aldri klart meg over tid alene siden jeg kom inn i psykiatrien da jeg var 20 år (altså over 10 år siden).

[AnonymBruker]

Jeg tror det er kjempeviktig å presse seg selv og å bli presset av psykiatrien til å klare seg selv på sikt, dog med veldig rolig nedtrapping for dem som har hatt mye oppfølging over tid. Det er lett for å bli litt avhengig av psykiatrien vil jeg tro. Husk på at de aller fleste strever i livet i perioder. Som pasient i psykiatrien er det lett for at man tilskriver alle livets vanskeligheter til psykisk sykdom, og med det noe man burde unngå. Men vanskeligheter hører livet til. Stress, ubehag, nedstemthet osv er ting alle kjenner på uten at det faller inn under psykisk sykdom. Slikt må man lære seg å takle på egenhånd - enten man er fysisk syk, psykisk syk eller helt frisk.

Anonymkode: 9b7e6...773

[lavender]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg tror det er kjempeviktig å presse seg selv og å bli presset av psykiatrien til å klare seg selv på sikt, dog med veldig rolig nedtrapping for dem som har hatt mye oppfølging over tid. Det er lett for å bli litt avhengig av psykiatrien vil jeg tro. Husk på at de aller fleste strever i livet i perioder. Som pasient i psykiatrien er det lett for at man tilskriver alle livets vanskeligheter til psykisk sykdom, og med det noe man burde unngå. Men vanskeligheter hører livet til. Stress, ubehag, nedstemthet osv er ting alle kjenner på uten at det faller inn under psykisk sykdom. Slikt må man lære seg å takle på egenhånd - enten man er fysisk syk, psykisk syk eller helt frisk.

Anonymkode: 9b7e6...773

Det er ett godt poeng at alle strever i livet i perioder. Livet går jo opp og ned for alle og det handler ikke alltid om psykisk sykdom. 

Jeg lurer litt på om jeg bare skal hoppe i det og forsøke klare meg alene, kan jo ha en avtale om lav terskel for å ta kontakt ved forverring? Samtidig er det kanskje litt risikabelt for noen ganger har jeg opplevd at helsepersonell merker forverring før jeg selv merker det ordentlig. Men kommer jeg i gang med medisiner først har jeg stor tro på at de vil holde meg stabil nok.

[frosken]

lavender skrev (24 minutter siden):

Det er ett godt poeng at alle strever i livet i perioder. Livet går jo opp og ned for alle og det handler ikke alltid om psykisk sykdom. 

Jeg lurer litt på om jeg bare skal hoppe i det og forsøke klare meg alene, kan jo ha en avtale om lav terskel for å ta kontakt ved forverring? Samtidig er det kanskje litt risikabelt for noen ganger har jeg opplevd at helsepersonell merker forverring før jeg selv merker det ordentlig. Men kommer jeg i gang med medisiner først har jeg stor tro på at de vil holde meg stabil nok.

Jeg ser ingen grunn til at du skal bråslutte med oppfølgning. Du sier at du har oppfølgning to ganger pr uke av kommunens team. Hva som flest mulig av de timene blir brukt til å gå tur (hvor dere selvfølgelig også prater underveis)? Det vil være et skritt mot litt mer normalitet enn å ha mer passive samtaler.

Jeg tenker at du bare skal nyte at du nå har det såpass bra, og la det være litt opp til fagpersonene å vurdere om tilbudet skal trappes ned. 

[lavender]

frosken skrev (1 minutt siden):

Jeg ser ingen grunn til at du skal bråslutte med oppfølgning. Du sier at du har oppfølgning to ganger pr uke av kommunens team. Hva som flest mulig av de timene blir brukt til å gå tur (hvor dere selvfølgelig også prater underveis)? Det vil være et skritt mot litt mer normalitet enn å ha mer passive samtaler.

Jeg tenker at du bare skal nyte at du nå har det såpass bra, og la det være litt opp til fagpersonene å vurdere om tilbudet skal trappes ned. 

Nei, der er vel ingen god grunn til at jeg skal bråslutte med oppfølging, har vel bare tenkt i hodet mitt at det kunne være bra for meg men i realiteten så er det kanskje ikke sånn? Du har jo rett i det du sier. Vi går jo tur og prater underveis om alt mulig, så det blir jo på en måte litt mer som å gå tur med en venninne enn en behandler. Sett bortsett fra at jeg snakker om psyken, noe jeg ikke ville gjort (så mye) med en venninne.

[frosken]

lavender skrev (2 timer siden):

Nei, der er vel ingen god grunn til at jeg skal bråslutte med oppfølging, har vel bare tenkt i hodet mitt at det kunne være bra for meg men i realiteten så er det kanskje ikke sånn? Du har jo rett i det du sier. Vi går jo tur og prater underveis om alt mulig, så det blir jo på en måte litt mer som å gå tur med en venninne enn en behandler. Sett bortsett fra at jeg snakker om psyken, noe jeg ikke ville gjort (så mye) med en venninne.

På noen av disse turene, så kan du jo også tematisere hvordan det ville vært å trappe ned oppfølgningen. Dere kan også teste ut hvordan det blir for deg om dere prøver å bruke mesteparten av tiden til å snakke om andre ting enn din psyke. 

Jeg tror det er viktig at du utfordrer deg selv, - men tenker ikke at du av den grunn trenger å avlyse støtteapparatet ditt. Det er bra med en liten heiagjeng også:-)

[lavender]

frosken skrev (Akkurat nå):

På noen av disse turene, så kan du jo også tematisere hvordan det ville vært å trappe ned oppfølgningen. Dere kan også teste ut hvordan det blir for deg om dere prøver å bruke mesteparten av tiden til å snakke om andre ting enn din psyke. 

Jeg tror det er viktig at du utfordrer deg selv, - men tenker ikke at du av den grunn trenger å avlyse støtteapparatet ditt. Det er bra med en liten heiagjeng også:-)

Ja, det kan jeg/vi gjøre. Godt forslag. Tenker at jeg på sikt nok kan klare meg med mye mindre oppfølging, men å avslutte alt helt brått er kanskje ikke den beste måten å gjøre det på...

Tenker også det er viktig å utfordre seg selv, og du har rett i at det er bra med en heiagjeng 🙂