Hva er det med pasienten som gjør at behandlere strekker seg ekstra langt?

[AnonymBruker]

Er hun pen, og er behandlerne menn?

Anonymkode: 20cf8...7d4

[AnonymBruker]

Er selv en person som har fått "ekstra", blandt annet har jeg blitt tilbudt å bli fulgt til sengepost fra poliklinikk, fordi jeg var veldig syk (jeg takket nei, og sa at det gikk bra og jeg greide meg, noe som også stemte). Fastlege har flere ganger gjort uventede ting for meg, som f.eks. å komme på jobb en fridag for at jeg skulle slippe å gå til vikar en gang jeg var veldig syk. Begge disse tingene kom helt uventet, det rørte meg dypt og jeg kommer ikke til å glemme det. At noen viste meg den vennligheten var stikk motsatt av hva jeg hadde forventet, og jeg tror det bidro både til mer tillit og "åpen allianse", og at jeg ble bedre. Jeg er kvinne, men jeg er både tykk og mindre pen, så utseende hadde i hvert fall ikke noe med saken å gjøre. 

Anonymkode: 49989...bae

[Trinity80]

Når det gjelder det du beskriver TS så kan det være flere grunner. At pasienten er ressurssterk betyr óg at behandler ser at pasienten får omgjort behandling til noe nyttig. At ved å hjelpe pasienten så kan pasienten hjelpe seg selv også. Det hjelper veldig.

Så er det som alltid kost vs. nytte spørsmålet. Hvor mye ressurser skal man legge ved en pasient og hva er nytten. Om man som behandler opplever dette som en motivator, så er det jo også ikke rart at man yter ekstra.

Nå nevnte jeg to faktorer, er mange fler. Som blant annet nettverk - om det er andre som ivaretar pasientens vel og ve + hvor vennlig innstilt pasienten er osv osv.

 

Endret 2. februar av Trinity80

[Emoji]

Jeg er en av de som har vært heldige og fått mye god hjelp. Og jeg kan med sikkerhet si at det definitivt ikke handler om utseende. Hadde det handlet om det ville jeg ikke fått så god hjelp. Jeg tror heller at det handler om at man nyttiggjør seg den hjelpen man får. 

[AnonymBruker]

Jeg svarte tidligere i tråden om at jeg har fått mye hjelp. Tror det handler om å nyttiggjøre seg behandlingen og at behandlerne ser potensiale i deg. Jeg har jobbet hardt, vært ydmyk, takknemlig og ærlig. Noen ganger har det nok også vært fordi vi hadde god personlig kjemi. 

Anonymkode: f1504...75d

[Eva Sofie]

nachnoo skrev (19 timer siden):

Jeg har aldri opplevd at høflighet, vennlighet og hjelpsomhet har skadet noen pasient.

Nei, selvsagt, og det sier jeg meg 100% enig i. Jeg er også en av de pasientene som har blitt tilbudt ekstra hjelp, særlig av siste behandler når han ser behov og har anledning. Dette er jeg utrolig takknemlig for. I likhet med flere andre, tror jeg det kommer av at han vurderer jeg nyttiggjør meg av hjelpen.

 

Men min reaksjon på venninnen, har lite med hjelpen venninnen fikk å gjøre, men mine subjektive erfaringer tidligere i helsevesenet på noe tilsvarende - det kom kanskje ikke frem. Beklager det. Veldig bra at hjelpen har hjulpet venninnen til TS.

Eva Sofie skrev (21 timer siden):

Jeg tenker at dette er misforstått omsorg, men utad ser det svært omsorgsfullt ut. Din venninne lærer trolig minimalt av det.

For mange, mange år siden, var jeg i et svært omfattende behandlingsregime. Om jeg hadde presentert det her, hadde mange ment at jeg fikk ekstremt god oppfølging (noe jeg også fikk), men jeg lærte minimalt av egenomsorg i de årene. Det psykiske helsevesenet støttet opp under at det alltid var andre som ordnet opp (enkelt sagt). Jeg måtte selv ikke ta noe ansvar. Da det ble planlagt at jeg skulle inn i omsorgsbolig, flyttet jeg fra landsdelen innen én måned var gått. Eget ansvar har gradvis blitt tatt tilbake over noen år. Dette er veldig overfladisk forklart.

 

Og med den bakgrunnen, uttalte jeg det jeg gjorde. Om god hjelp gis under ansvar, mener jeg det kan ha svært mye for seg. Det handler lite om vennlighet/høflighet - det tenker jeg er en selvfølge (fra begge parter). Og beklager at mitt første innlegg kom litt feil ut i går - derfor tok jeg en DOL-pause, for å tømme hodet etter en uke på jobb... 

Endret 2. februar av Eva Sofie

[FjellOgDalar]

Jeg tenker det har noe å si om man framstår som ressurssterk, er god til å ordlegge seg, viser god selvinnsikt, motivasjon osv. Men dessverre tror jeg trynefaktor også kan spille inn. Vi har alle ulik kjemi med hverandre, og behandler kan kanskje ubevisst føle større trang til å ta vare på de som treffer noe spesielt hos dem? Noen kan kanskje oppleve frykt for at det skal gå galt med pasienter om de ikke gir det lille ekstra. De som følger opp terapi/annen behandling og viser tydelig framgang, vil naturlig nok signalisere at det er verdt å strekke seg.. En helt banal ting jeg faktisk har merket er at det har en del å si hvordan jeg kler meg. Jeg har blitt tatt mer seriøst når jeg dropper hettegenser og joggebukse.