Hvorfor sier alle at det bare er å søke hjelp???

[AnonymBruker]

Merker jeg blir irritert når jeg leser i media og andre steder, at det bare er å søke "hjelp" hvis man sliter psykisk. Man får inntrykk av hjelpen bare er en telefonsamtale unna, akkurat som å gå til en tannlege som alltid klarer å fjerne smer ten hvis du har tannverk. De fleste jeg kjenner med angst, depresjon og ulike personlighetsforstyrrelser har aldri fått noen behandling som faktisk hjelper dem til et godt liv. De sliter livet ut. Og det er bare en liten  prosentdel av de som har behov for behandling som faktisk får et tilbud fordi helsevesenet aldri har hatt, og aldri vil få, tilstrekkelige ressurser. Med mindre man da tilhører et lite mindretall som har nok penger til dyr privat behandling. Så slutt å bruke ordet "hjelp" så lettvindt når det ikke er en realitet bak det. Hvorfor si som det er?

Anonymkode: cda50...43e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Merker jeg blir irritert når jeg leser i media og andre steder, at det bare er å søke "hjelp" hvis man sliter psykisk. Man får inntrykk av hjelpen bare er en telefonsamtale unna, akkurat som å gå til en tannlege som alltid klarer å fjerne smer ten hvis du har tannverk. De fleste jeg kjenner med angst, depresjon og ulike personlighetsforstyrrelser har aldri fått noen behandling som faktisk hjelper dem til et godt liv. De sliter livet ut. Og det er bare en liten  prosentdel av de som har behov for behandling som faktisk får et tilbud fordi helsevesenet aldri har hatt, og aldri vil få, tilstrekkelige ressurser. Med mindre man da tilhører et lite mindretall som har nok penger til dyr privat behandling. Så slutt å bruke ordet "hjelp" så lettvindt når det ikke er en realitet bak det. Hvorfor si som det er?

Anonymkode: cda50...43e

Det har vært økning i tilbudet innen psykiatrien. Men behovene har vokst også. Jeg tror en dobling av budsjettet ikke ville være nok til at alle ville få nok behandling.

Noen jeg traff i psykiatrien var avhengig av psykiatri. De begikk selvmordsforsøk når det nærmet seg utskriving. 

Anonymkode: 09ced...abe

[krøll9]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Merker jeg blir irritert når jeg leser i media og andre steder, at det bare er å søke "hjelp" hvis man sliter psykisk. Man får inntrykk av hjelpen bare er en telefonsamtale unna, akkurat som å gå til en tannlege som alltid klarer å fjerne smer ten hvis du har tannverk. De fleste jeg kjenner med angst, depresjon og ulike personlighetsforstyrrelser har aldri fått noen behandling som faktisk hjelper dem til et godt liv. De sliter livet ut. Og det er bare en liten  prosentdel av de som har behov for behandling som faktisk får et tilbud fordi helsevesenet aldri har hatt, og aldri vil få, tilstrekkelige ressurser. Med mindre man da tilhører et lite mindretall som har nok penger til dyr privat behandling. Så slutt å bruke ordet "hjelp" så lettvindt når det ikke er en realitet bak det. Hvorfor si som det er?

Anonymkode: cda50...43e

1. Jeg deler din oppfatning, i det minste til dels. Man blir ikke kvitt de fleste psykiske helseproblemer ved å søke hjelp. Noen er heldige og opplever stor fremgang og økt livskvalitet med riktig behandling, psykologisk og eller medikamentelt. Men for de fleste vil en psykisk lidelse eller personlighetsforstyrrelse følge dem livet ut, og holdes i sjakk kun i varierende grad. 

2. Jeg tror vi sier at folk må søke hjelp fordi det er det vi er lært opp til å si men også fordi det ofte er det eneste vi vet KAN være del av løsning på problemet. Det er store variasjoner i alvorlighetsgrad av folks psykiske lidelser, og hvem vil vel risikere å ikke oppfordre til å søke hjelp? Det er få av oss som har kompetanse til å vurdere risiko og lidelsestrykk som en fagperson gjør. Og resepter kan vi heller ikke forskrive, heldigvis. Det å be noen søke hjelp er ikke det samme som å sende problemet videre. Der er fortsatt mulig å være der for personen som medmenneske, men allikevel er det riktig å gi dette rådet. 

Man kan bli oppgitt av å høre om alle som ikke får hjelp, om lange ventelister osv. Det er en reell utfordring og det prioriteres etter system i helseapparatet. Det er en nødvendighet. Men så forventer jeg heller ikke at jeg gjennom kontakt med en terapeut kan kureres fra f.eks. sosialangst for livet eller at jeg vil bli tilbudt gode behandlingstilbud ved depresjon. Jeg forventer at fastlegen vet om det er riktig å forsøke medikamenter og at hen vurderer henvisning til videre behandling når hen ser det som hensiktsmessig.

Og selv vi som kommer inn i systemet kan ikke gå ut fra at "nå løser alt seg". Du er den du er og du må ta ansvar for ditt liv. Det er ikke slik at en prøvd behandling nødvendigvis virker, hverken terapi eller medisiner, i alle fall ikke uten prøving og feiling for de fleste. Og helt ærlig vet jeg ikke om det er noe lurt å forvente heller. Behandlere og systemet består også bare av enkeltmennesker som gjør så godt de kan og opererer ut fra gitte rammer, og de kan definitivt ikke trylle de heller, de fleste av dem. Tror de er best på "de store tingene" som akutt selvmordsfare, åpenbare traumer og tydelige alvorlige lidelser med psykose - da vet man mer hva man kan gjøre konkret, og der er det "førstehjelp" man driver med. Der det er mindre akutt overhengende fare, men mer et langt (og ofte allikevel med høyt lidelsestrykk) sammensatt sykdomsbilde over tid er det nok verre. Der må en vel si at delvis fungering og delvis fungerende psykisk helse kan være eneste minimumskravet for de fleste. Ingen kan fikse oss helt eller "kurere den vi er". 

Vi må lempe på forventingene våre om fullkomne resultat, men aldri slutte å gi råd om å oppsøke hjelp. 

PS. Vil dessuten direkte motsi at det ikke finnes behandlingstilbud for akutt psyke i det offentlige. Men for langvarige "mildere" plager ser det nok verre ut ja.

[AnonymBruker]

Det er jo veien å gå hvis man sliter. Men om man sliter psykisk er det ikke alltid dps psykolog som er svaret på alt. 

Anonymkode: 2dbb9...b6e

[AnonymBruker]

Jeg har ikke sett noen som har skrevet at det er "bare" å søke hjelp. Men om man sliter så er det veien å gå. Det er fortsatt mange som får hjelp og man vet ikke om man er en av dem som kan få dette om man ikke prøver. Hvis man gir opp før man har prøvd fordi man tror noen sier "bare" så får man i hvert fall ikke hjelp.

Anonymkode: 45f19...c32

[AnonymBruker]

Jeg har mistet troen på at god hjelp finnes. Det er faktisk ingen som kan hjelpe deg annet enn deg selv. Man kan ha så mange psykologer og eksperter man vil. Og det ser fint ut på papiret. Men hva kan de egentlig gjøre? Annet enn å lytte? 
 

Anonymkode: 2dbb9...b6e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har mistet troen på at god hjelp finnes. Det er faktisk ingen som kan hjelpe deg annet enn deg selv. Man kan ha så mange psykologer og eksperter man vil. Og det ser fint ut på papiret. Men hva kan de egentlig gjøre? Annet enn å lytte? 
 

Anonymkode: 2dbb9...b6e

- Få deg til å reflektere over egne tanker og følelser
- Gi deg støtte til å gå gjennom vonde følelser i trygge omgivelser
- Gi deg verktøy til å takle og jobbe med angst, depresjon osv
- Skrive ut medisiner som kan hjelpe mot lidelsene og evt gjøre behandlingen lettere å gjennomføre

Anonymkode: 45f19...c32

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har mistet troen på at god hjelp finnes. Det er faktisk ingen som kan hjelpe deg annet enn deg selv. Man kan ha så mange psykologer og eksperter man vil. Og det ser fint ut på papiret. Men hva kan de egentlig gjøre? Annet enn å lytte? 
 

Anonymkode: 2dbb9...b6e

Tenker at har man en slik oppfattelse av terapi, så har man enten ikke hatt det, eller ee av de som desverre ikke kan hjelpes.

Anonymkode: a247c...00a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Tenker at har man en slik oppfattelse av terapi, så har man enten ikke hatt det, eller ee av de som desverre ikke kan hjelpes.

Anonymkode: a247c...00a

Kanskje psykiatrien trenger å utvikle seg og jobbe på en annen måte. Jeg har vært i psykiatrien i over 30 år og syns ikke det har forandret seg mye, bortsett fra stadig nye moteord som psykodynamisk terapi osv. Kjernen er den samme, og kjenner ingen som faktisk har fått et bedre liv etter behandlingen.

Anonymkode: cda50...43e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Kanskje psykiatrien trenger å utvikle seg og jobbe på en annen måte. Jeg har vært i psykiatrien i over 30 år og syns ikke det har forandret seg mye, bortsett fra stadig nye moteord som psykodynamisk terapi osv. Kjernen er den samme, og kjenner ingen som faktisk har fått et bedre liv etter behandlingen.

Anonymkode: cda50...43e

Har du vært i psykiatrien i 30 år og enda ikke blitt bra, så klarer ikke du ta til deg terapi. Det er faktisk ikke terapien sin skyld. 

Mitt liv er 200% bedre etter terapi. 

Anonymkode: a247c...00a

[ISW]

Etter å ha snakket med ekstremt mange mennesker med akkurat denne problemstillingen, gjør jeg meg opp noen tanker.

NOE av dette skyldes selvfølgelig begrensede ressurser i psykiatrien. Men mesteparten handler nok (dessverre) om pasienter som ikke samarbeider, eller gjør seg nytte av terapien. Palliativ psykiatri er nok ikke veldig utbredt i Norge.

Mange forbinder hjelp med noen å snakke ut med. Det kan være godt å snakke ut om det vonde, men det er ikke nødvendigvis det psykiatrien som i spesialisthelsevesenet er til for. Jeg tror ikke man kan forvente å få ukentlige timer hos psykolog i flere år for å snakke og få støtte. Det må være framdrift. Den medmenneskelige delen av meg er lei meg for dette. Den samfunnsøkonomiske siden av meg forstår det godt. 

Ingvard Wilhelmsen tilbød 2x2 timer mot helseangst. Han kommuniserte vel at har du tenkt til å endre holdningene dine, kan du like gjerne begynne nå. Jeg tror han hadde ganske høy suksessrate. Jeg tror nok dette er noe vi kommer til å se mer av framover; målrettede opplegg og konkrete råd. Som tar kort tid, men som selvsagt ikke hjelper alle. Dessverre er det også mange som saboterer terapien; ved å ikke bruke medisiner som anvist, ved å ruse seg (nå mener jeg ikke primært de som har en ruslidelse) eller ved å ikke gjøre oppgavene man får tildelt.

I mellomtiden må jeg bare gjenta: Trenger du noen å snakke med, eller snakke ut om det vonde med; kontakt en hjelpetjeneste.

Endret 4. februar av ISW

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har du vært i psykiatrien i 30 år og enda ikke blitt bra, så klarer ikke du ta til deg terapi. Det er faktisk ikke terapien sin skyld. 

Mitt liv er 200% bedre etter terapi. 

Anonymkode: a247c...00a

Det blir litt for enkelt å si at manglende fremgang i terapi utelukkende skyldes pasienten. Kanskje terapi vitenskapelig vurdert ikke fungerer for alle, og da må jo psykiatrien jobbe med å finne en behandlingsform som gir konkrete resultater for pasienten. Jeg opplever at behandlinger har forandret seg lite i den tiden jeg har vært i psykiatrien, alltid det samme A4-tilbudet. I motsetning til det somatiske helsevesen hvor det forskes og utvikles nye medisiner og behandlingsmåter hele tiden. Zoloft som jeg bruker kom på markedet i 1991, har de virkelig ikke noe bedre? Forskes det ikke?

Mange psykiske lidelser skyldes medfødte personlighetstrekk, feks personlighetsforstyrrelser. Hvorfor kommer noen til verden som engstelig, redde og innesluttet, mens andre er mer selvsikre og harmonisk sammen med andre? Den førstnevnte gruppe vil ofte utvikler psykiske lidelser, mens den andre gruppen mest sannsynlig vil få et godt liv. Er det hjernekjemi gjennom arv og gener som gjør mennesker forskjellige? Hvordan kan psykiatrien gi en god behandling hvis de ikke gang kan svare på dette? Da jobber man i blinde.  Hjelper det i sitte i en stol og snakke hvis det er et fysiologisk problem i hjernen? Terapi kan kanskje hjelpe til å bearbeide traumer eller en vanskelig oppvekst, men mange lidelser er medfødte og kan ikke knyttes til oppvekst e.l. Psykiatrien har pr idag  rett og slett ikke nok kunnskap til å hjelpe folk med psykiske lidelser. 

Anonymkode: cda50...43e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har du vært i psykiatrien i 30 år og enda ikke blitt bra, så klarer ikke du ta til deg terapi. Det er faktisk ikke terapien sin skyld. 

Mitt liv er 200% bedre etter terapi. 

Anonymkode: a247c...00a

Ved å legge ansvaret for manglende resultater på pasienten, fraskriver psykiatrien seg ansvaret for å bli  bedre og faktisk kunne gi en behandling som hjelper. Selv har jeg personlighetsforstyrrelse, og opplever gang på gang å møte en behandler som ikke har den fjerneste peiling hva jeg sliter med og hva som faktisk kan gjøres. 

Anonymkode: cda50...43e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det blir litt for enkelt å si at manglende fremgang i terapi utelukkende skyldes pasienten. Kanskje terapi vitenskapelig vurdert ikke fungerer for alle, og da må jo psykiatrien jobbe med å finne en behandlingsform som gir konkrete resultater for pasienten. Jeg opplever at behandlinger har forandret seg lite i den tiden jeg har vært i psykiatrien, alltid det samme A4-tilbudet. I motsetning til det somatiske helsevesen hvor det forskes og utvikles nye medisiner og behandlingsmåter hele tiden. Zoloft som jeg bruker kom på markedet i 1991, har de virkelig ikke noe bedre? Forskes det ikke?

Mange psykiske lidelser skyldes medfødte personlighetstrekk, feks personlighetsforstyrrelser. Hvorfor kommer noen til verden som engstelig, redde og innesluttet, mens andre er mer selvsikre og harmonisk sammen med andre? Den førstnevnte gruppe vil ofte utvikler psykiske lidelser, mens den andre gruppen mest sannsynlig vil få et godt liv. Er det hjernekjemi gjennom arv og gener som gjør mennesker forskjellige? Hvordan kan psykiatrien gi en god behandling hvis de ikke gang kan svare på dette? Da jobber man i blinde.  Hjelper det i sitte i en stol og snakke hvis det er et fysiologisk problem i hjernen? Terapi kan kanskje hjelpe til å bearbeide traumer eller en vanskelig oppvekst, men mange lidelser er medfødte og kan ikke knyttes til oppvekst e.l. Psykiatrien har pr idag  rett og slett ikke nok kunnskap til å hjelpe folk med psykiske lidelser. 

Anonymkode: cda50...43e

Det har den. 

Nå er det slik at man må ikke vite alt for at noe virker. Da hadde faktisk ikke verden gått rundt. For det er mye vi ikke vet, men som vi nytter oss av. 

Paracet blir brukt, helt uten at man helt vet hvordan den virker. 

Når flere blir bedre, så virker det. Men alle har desverre ikke kapasitet til å bli bra. Uansett, og at dwt kan vøre medfødt? Ja sikkert. 

 

Anonymkode: a247c...00a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ved å legge ansvaret for manglende resultater på pasienten, fraskriver psykiatrien seg ansvaret for å bli  bedre og faktisk kunne gi en behandling som hjelper. Selv har jeg personlighetsforstyrrelse, og opplever gang på gang å møte en behandler som ikke har den fjerneste peiling hva jeg sliter med og hva som faktisk kan gjøres. 

Anonymkode: cda50...43e

Men hva skal du da med behandling? Du har jo svaret selv.

Anonymkode: a247c...00a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

- Få deg til å reflektere over egne tanker og følelser
- Gi deg støtte til å gå gjennom vonde følelser i trygge omgivelser
- Gi deg verktøy til å takle og jobbe med angst, depresjon osv
- Skrive ut medisiner som kan hjelpe mot lidelsene og evt gjøre behandlingen lettere å gjennomføre

Anonymkode: 45f19...c32

Jeg er både reflektert og har god innsikt. Det er ingenting en psykolog kan komme med som er nytt og banebrytende som jeg ikke har tenkt på selv. 
 

Anonymkode: 2dbb9...b6e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg er både reflektert og har god innsikt. Det er ingenting en psykolog kan komme med som er nytt og banebrytende som jeg ikke har tenkt på selv. 
 

Anonymkode: 2dbb9...b6e

Har du da aldri gått i terapi?

Anonymkode: 6356c...700

[AnonymBruker]

For mange typer lidelser vil terapi nok ikke være til noen hjelp, feks ved personlighetsforstyrrelser.  En persons grunnleggende og medfødte personlighetstrekk kan ikke endres ved terapi. Kjenner desverre for mange som har vært i langvarig terapi og ikke har blitt bedre. 

Anonymkode: cda50...43e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

For mange typer lidelser vil terapi nok ikke være til noen hjelp, feks ved personlighetsforstyrrelser.  En persons grunnleggende og medfødte personlighetstrekk kan ikke endres ved terapi. Kjenner desverre for mange som har vært i langvarig terapi og ikke har blitt bedre. 

Anonymkode: cda50...43e

Det vet jeg ikke om stemmer? @nachnoo man kan endre og utvikle seg i terapi om man har en pf?

Anonymkode: 6356c...700

[AnonymBruker]

Jeg har engstelig og unnvikende pf, og har x-antall ganger blitt satt i gruppe for sosial angst, det er noe helt annet enn det jeg lider av.  Har også hatt mange ulike individuelle terapi behandlinger. Spørsmålene og tilnærmingen fra behandler tyder på at vedkommende desverre ikke har noen kompetanse på personlighetsforstyrrelser. Jeg har ikke hatt noen nytte av terapi. Kanskje jeg bare har vært uheldig. 

Anonymkode: cda50...43e