Evne til å gjøre endring

[AnonymBruker]

Det tok meg en stund i terapi å identifisere de bakenforliggende årsakene til depresjonen min. Noe av det hadde jeg en ganske klar formening, mens andre ting var jeg ikke bevisst på. Fint å ha dette litt klarere for meg, men nå som terapien er ferdig merker jeg at det er veldig vanskelig å ta tak i de tingene som lar seg endre. Mye fordi jeg har så mye ambivalens til de tingene at jeg ikke helt vet hva jeg vil foreta meg og på den måten er litt "fanget". 

Spørsmålet er hva denne manglende evnen til å ta tak i ting kommer av. Om det er mangel på reel motivasjon eller om jeg fremdeles er såpass preget av depresjonen at jeg jeg ikke greier å se hvor jeg skal begynne for å ta tak i det? Et spørsmål blir også om veien ut av dette. Å prøve å finne løsninger på det selv fører bare til endeløs grubling og sender meg fort ned i mørke spiraler og mye håpløshet, så kanskje videre terapi er en løsning, evt AD? Psykologen jeg gikk til snakket om at AD kunne bli aktuelt dersom man merka at samtaleterapi ikke hadde effekt. Der og da følte jeg at samtaleterapi hadde noe for seg, men ser nå i ettertid at mye av det vi snakket om ikke festet seg, så kanskje det var et tegn på at samtaleterapi ikke var nok? 

Beklager litt rotete innlegg, viste seg vanskelig å stille disse spørsmålene på en annen måte. 

Anonymkode: 9ed40...978

[nachnoo]

Jeg tenker at evnen til endring også er en personlig egenskap.

Jeg husker at på 80-tallet fikk alle allmennleger "Depresjonshåndboken". Der ble 4A introdusert. Et godt forslag til struktur i depresjonsbehandlingen.

Avlaste. Det første en gjorde var å høre på pasienten. La han fortelle sin historie og sine plager. I starten er det godt for de fleste.

Akseptere. Akseptere at for pasienten er det virkelig slik. Det er ikke bare å ta seg sammen. Symptomene er reelle. Det betyr ikke at en skal akseptere alle følger pasienten mener dette har. "Ja, jeg aksepterer at du er tøtt og har lite energi. Tross det må du stå opp til frokost kl 09 fordi det er nødvendig for å bli bedre. Du må også dusje i løpet av formiddagen, kle deg ordentlig og gå en liten tur."

Analysere. Prøve å finne ut hvorfor pasienten fikk en depresjon. Konklusjonen her fører til:

Aksjonere. Iverksette det en fant ut i analysen.  Det er her det ofte stopper fordi pasienten vegrer seg mot å iverksette den endring som er nødvendig for bedring.

[AnonymBruker]

51 minutes ago, nachnoo said:

Jeg tenker at evnen til endring også er en personlig egenskap.

Jeg husker at på 80-tallet fikk alle allmennleger "Depresjonshåndboken". Der ble 4A introdusert. Et godt forslag til struktur i depresjonsbehandlingen.

Avlaste. Det første en gjorde var å høre på pasienten. La han fortelle sin historie og sine plager. I starten er det godt for de fleste.

Akseptere. Akseptere at for pasienten er det virkelig slik. Det er ikke bare å ta seg sammen. Symptomene er reelle. Det betyr ikke at en skal akseptere alle følger pasienten mener dette har. "Ja, jeg aksepterer at du er tøtt og har lite energi. Tross det må du stå opp til frokost kl 09 fordi det er nødvendig for å bli bedre. Du må også dusje i løpet av formiddagen, kle deg ordentlig og gå en liten tur."

Analysere. Prøve å finne ut hvorfor pasienten fikk en depresjon. Konklusjonen her fører til:

Aksjonere. Iverksette det en fant ut i analysen.  Det er her det ofte stopper fordi pasienten vegrer seg mot å iverksette den endring som er nødvendig for bedring.

Takk for godt svar. Opplevde at det var en lignende struktur vi brukte i behandlingen min, om enn ikke fulgt helt slavisk. De tre første punktene hjalp meg en del, i form av å "lette på trykket", forstå hvorfor situasjonen er som den er og finne litt ro i det. Vanskene kom når det ble snakk om å aksjonere. Å ta de små valgene i hverdagen, som å stå opp kl 9 (f.eks), få i seg frokost, dusje, komme seg litt ut osv gikk fint og det er ting jeg "alltid" har vært ganske god på. Der det stoppet opp var når det skulle tas tak i større, underliggende årsaker. Mange av disse tingene føles overkommelig store og jeg vet ikke hvordan jeg skal angripe dem. Andre ting har jeg stor ambivalens til og klarer aldri å bestemme meg for om det gjør meg godt eller vondt, og om det som gjør meg vondt er et resultat av depresjonen eller visa versa. 

Hva ville du tenkt i en sånn situasjon? Er videre samtaleterapi en ide for å få mer klarhet i ting eller kan det være tegn på at det depressive tankeinnholdet er for sterkt til jeg greier å se ting klart nok til å få tatt grep? Eller er det rett og slett det at jeg vegrer meg for endring? 

Anonymkode: 9ed40...978