Alle friske er negative til å ha et forhold til noen med psykisk lidelse?

[AnonymBruker]

Jeg har sett ett par tråder på andre forum der det spørres om folk er åpen for å ha ett kjæresteforhold til noen med psykisk lidelse og overraskende var alle svar negative - at de ikke hadde ønsket eller orket osv. 

Så derfor lurer jeg på dere her inne som har en psykisk sykdom: Er det slik at de alle (eller aller fleste) friske er negative til å ha ett forhold til noen med psykisk lidelse?

Anonymkode: 4ad25...008

[Vhanja]

Jeg kan gi perspektiv fra "den andre siden".

Jeg er det som kalles frisk og er sammen med en som sliter med angst og depresjon. Vi har vært sammen i tyve år og er nå forlovet.

Det er ikke alltid enkelt og det har satt mange begrensninger i vårt liv. Men for meg er det verdt det fordi jeg elsker ham og det vi har sammen. 

[Vendi]

Det har nok noe med hvilken type psykisk lidelse det er, og hvordan den påvirker vedkommende. Så det finnes vel ikke noe entydig svar på det. 

Endret 14. februar av Vendi

[Gjest Adeie]

Nå sier vel sunn fornuft man ikke går inn i ett forhold som vil bli en byrde. Man velger da en frisk partner.

Men så har man den kjærligheten da, man kan falle for en som sliter psykisk. 

 

[krøll9]

Tror at like barn leker best. Jeg trives ikke i forhold der jeg er den eneste som ikke mestrer. Folk flest er mer eller mindre seg selv like hele tiden, imens jeg skifter. Blir vanskelig å få det til å fungere med en som ikke skjønner seg på behovet for tilbaketrekning og isolasjon, som ikke har opplevd en skikkelig depresjon osv. Alle har jo sitt, men det må liksom være kompatibelt. På samme måte skjønner jeg at en som er seg selv mer eller mindre hele tiden ikke vil bli fornøyd med en som "på uforklarlig vis" plutselig ikke er på høyden lenger. Jeg anser ikke engang 100% normalos som potensielle partnere. De ville ikke likt et forhold med meg, og jeg ville fått problemer med å leve opp til deres forventinger også. Dette, til tross for at jeg ser ganske a4 ut (tror jeg) og har lange perioder der jeg fungerer helt upåfallende. Hadde jeg hatt en alvorlig diagnose med tydelige konstante sykdomstegn, tror jeg ikke jeg ville tenkt annerledes, heller enda mer i denne retningen. 

[Fru2020]

Jeg var åpen etter bare en dag chatting hvor kjæresten min pga en misforståelse googlet meg og fant en artikkel om meg og min sykdom. Så han visste fra dag to at jeg har vært innlagt svært mange ganger. Det stoppet ikke han i det hele tatt. Det overrasket meg og gav han mange kryss i boken

[AnonymBruker]

Man er ikke enten syk eller frisk. Alle har ei psykisk helse, og vi alle får perioder i livet som er tøffere å stå i enn andre. 
Jeg har en mann som ikke er plaget psykisk. Jeg er også frisk og har ingen psykisk sykdom. Men jeg kan slite med angst i perioder, og har mine ting. Alle har sine ting. 
Jeg er glad jeg har en stødig sterk mann. Jeg hadde ikke orket å vært sammen med en som var psykisk syk, fordi det krever for mye. Siden jeg er kvinne og er den jeg er vil jeg ha en mann som er sterk og kan ta vare på meg

Anonymkode: c0f94...4eb

[skogbrann]

Tror kompatibilitet og samsvarende livsstiler er det viktigste for folk. Mennesker som f.eks elsker friluftsliv og fysisk aktivitet blir sjeldent sammen med mennesker som foretrekker å bli liggende på sofaen. En viss differanse går likevel helt fint for de fleste. På samme måte ønsker mange som er i full jobb kanskje ikke å være i et forhold med noen som er uføretrygdet. Det kan blant annet handle om de økonomiske forskjellene, tjener man forholdsvis godt og f.eks. er glad i å reise, eller ønsker noen som i større grad kan bidra økonomisk med tanke på f.eks. boligen man ser for seg eller livets kostnader for øvrig er det nok ikke ideelt å ha en partner som får såpass lav lønn som uføretrygdede ofte får. Eller at man f.eks ønsker en partner som ikke er hjemme hele dagen, eller andre ting relatert til dette. 

Ønsker man barn vil man kanskje være sikker på at vedkommende er i stand til å bidra med å ta vare på barnet osv. Her handler det mest om graden av sykdom. Min opplevelse og erfaring er at de fleste friske mennesker ikke bryr seg noe særlig om en eventuell partner har en psykisk lidelse, men de bryr seg om personen funksjonsnivå og om han eller hun i stand til å delta i livet de ønsker. Ingen har egentlig brydd seg om min bipolare lidelse så lenge har studert på fulltid (noe jeg tilnærmet alltid har gjort) og fungert relativt normalt i hverdagen. Her er det i mitt tilfelle snakk om menn som enten har fullført eller gått på på tunge/prestisjefulle studier, og de har bare ikke brydd seg. Så tviler på utdanningsnivå eller såkalt grad vellykkethet påvirker den tankegangen noe særlig, i hvert fall ikke etter min erfaring. Sett bort ifra det faktum at høyt utdannende eller vellykkede mennesker ofte vil ha en partner på noenlunde samme nivå. De fleste er også villige til å takle dårlige perioder uten normal funksjon en gang i blant. Alt i alt handler det for de fleste ikke om hvorvidt man har en psykisk lidelse, men hvordan den påvirker en, hvordan man takler den, og hvor godt man fungerer i hverdagen. Faktisk har jeg møtt menn som på et absurd vis nesten blir/har blitt tiltrukket og/eller fascinert av min sykdom, men det er egentlig bare sært. 

Personlig hadde jeg ikke blitt sammen med en psykisk syk person, ei heller noen med ADHD. Høytfungerende autisme (det som tidligere ble kalt Aspergers syndrom) hadde dog vært helt uproblematisk. Faktisk foretrekker jeg tydeligvis menn med i hvert fall litt autistiske trekk. Vet ikke hva det er, men tror ikke det er tilfeldig at alle menn jeg har datet har hatt tydelige autistiske trekk.