når det ikke varer hele livet...

[Åsemor]

Jeg er ei jente på 19 år, og sammen med en gutt som er like gammel. Vi har vært sammen i to år, og har hatt det kjempefint! Det har ikke vært noen spesielt store problemer mellom oss, det meste kommer når jeg har mine små perioder med depresjoner...

Disse to årene har vært helt fantastiske hvor vi har vært kjempeforelsket i hverandre. Jeg har i det siste tenkt endel over sakene, og innser det at jeg lurer meg selv når jeg overbeviser meg selv til å tro at dette kommer til å vare livet ut.

I det siste har typen min vist noen sider av seg selv som jeg er overbevist om at jeg ikke kommer til å klare å leve med resten av livet. Som foreksempel sier han at familiemiddager er tull og tøys, og masse annet som jeg aldri hadde tolerert hvis vi hadde bodd sammen og hatt barn sammen. Det er endel sånne andre småting også..

Det jeg lurer endel på nå, er om det er noe "poeng" i å være sammen med han nå... Vi elsker hverandre veldig høyt, og vi har det kjempebra, men jeg tenker altfor mye på framtiden, og vil gjerne ha alle planene lagt klare, og det blir da litt vanskelig når jeg er sammen med en gutt som jeg sannsynligvis ikke kommer til å være sammen med om ti år...

Jeg er forelska i han, og blir kjempegla hver gang jeg ser han. Jeg tror ikke jeg kommer til å klare å gjøre det slutt, for jeg har det jo kjempebra nå... Men, bruddet kommer kanskje til å bli vanskeligere å takle hvis det kommer om foreksempel to år...

Jeg har pratet med han om dette, og vi prata mye om dette med at den ene er usikker og greier. Så hadde vi en helt fantastisk helg sammen, og da var jeg sikker igjen. Men, så sitter jeg her igjen med enda flere innprenta familieverdier etter å ikke ha sett han på et par dager...

Men, klart ting kan forandre seg. Han kan forandre holdningene til familie etter hvert, men dette her er frykelig vanskelig for meg å takle akkurat nå... elsker han jo utrolig høyt...

håper noen kan komme med noen tanker om dette her som kan hjelpe meg videre på veien...

can't live with them, can't live without them...

[Gjest poh]

Jeg vil tro at meninger og verdier vil forandres med alderen.Jeg selv har merket det etter jeg ble 22, at jeg mente noe annet bare for noen år siden.Og familieverdiene vil vel forandre seg når jeg får familie/barn.Det tror jeg de også gjør hos dere.Dette merket jeg godt da jeg ble sammen med en da jeg var fylt 13år og vi var sammen i 8år.På disse 8årene forandret både jeg og samboeren meg og vi ble mer lik i tankegang og meninger etterhvert.Derfor finnes ikke noe fasitsvar på hva du bør gjøre, annet enn at dere forandrer dere hele tiden og han får nok andre meninger etterhvert, tror jeg.Vi jenter har det med å tenke inn i framtiden, ofte laaaangt inn i framtiden, mens gutta lever i dag/nå-iallefall i denne alderen!Men som sagt-ting forandrer seg!

[Ascent]

Hvem sier at det ikke varer livet ut? Tro meg, slik er kjærligheten uansett hvem du slår deg ned med. Kjærligheten er ikke symbiotisk.

Jeg synes forholdet deres virker flott, jeg.

[naiv]

Kjærlighet inneholder også en del kompromisser!

[Åsemor]

Heisann alle dere som har svart... Tusen takk for svara!!

Ting har blitt litt klarere for meg nå, og jeg tenkte kanskje at folk ville si noe sånt som at "hvis du tviler, så er det noe galt" osv...

Men egentlig tror jeg det er normalt å tvile litt... jeg er jo tross alt tenåring enda!

Jeg kommer ikke til å gjøre det slutt med han... Trenger bare litt hjelp til å komme meg over denne kneika, så tror jeg det blir bra

[Gjest Nottinghill]

Det var som å lese noe jeg selv har skrevet. Faktisk var det "deilig" å se at noen er i samme situasjon som meg. Jeg også vet inni meg at jeg er veldig veldig glad i han jeg er sammen med nå og også at han er glad i meg... Dvs jeg føler meg sikker på det enkelte dager, mens andre dager blir jeg fryktelig usikker og griner i vei. Som i dag for eksempel. Da hadde han ikke sendt meg tekstmelding på hele dagen og i går sendte han kun noen kryptiske. Hele lørdagen min ble dermed ødelagt. Den ble litt bedre nå nettopp da han ringte til meg, men tror du ikke jeg begynte å sippe i telefonen. Stakkars han tror vel jeg er den sippeguri dama. Noe som jeg ikke er.

Kanskje jeg og du må se hva som er en stor del av problemet, nemlig oss selv. Vi må lære mer å tenke på nåtiden og ikke fremtiden. Hvem vet... kanskje vi begge gifter oss med de vi er sammen med nå, eller kanskje ikke. Men vi må prøve å ikke tenke så mye på det nå.

Huff jeg også syns dette er så innmari vondt av og til. Men fordelene med å ha en kjæreste er jo større enn ulempene;)

Du skal ivertfall vite du ikke er alene.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Kjære Åsemor!

Jeg synes det var fint å lese brevet ditt. Jeg blir mest opptatt av deg, og din selvtillit og trygghet. Det er så deilig å ha kjæreste og være to. Men som du selv sier kan en kjæreste dominere og styre mer enn en liker selv. Likevel er det vanskelig å sette grenser.

Jeg vil oppfordre deg til å tenke mer på din egen utvikling enn hvordan dere to sammen har det nå. Hvem er Åsemor? Og hvilke holdninger er dine? Og hvilke grenser vil du ha?

En må både gi og ta i et parforhold, men jeg synes så mange jenter lar seg dominere av kjekke kjærester.

Vennlig hilsen

[Gjest Nottinghill]

Det var som å lese noe jeg selv har skrevet. Faktisk var det "deilig" å se at noen er i samme situasjon som meg. Jeg også vet inni meg at jeg er veldig veldig glad i han jeg er sammen med nå og også at han er glad i meg... Dvs jeg føler meg sikker på det enkelte dager, mens andre dager blir jeg fryktelig usikker og griner i vei. Som i dag for eksempel. Da hadde han ikke sendt meg tekstmelding på hele dagen og i går sendte han kun noen kryptiske. Hele lørdagen min ble dermed ødelagt. Den ble litt bedre nå nettopp da han ringte til meg, men tror du ikke jeg begynte å sippe i telefonen. Stakkars han tror vel jeg er den sippeguri dama. Noe som jeg ikke er.

Kanskje jeg og du må se hva som er en stor del av problemet, nemlig oss selv. Vi må lære mer å tenke på nåtiden og ikke fremtiden. Hvem vet... kanskje vi begge gifter oss med de vi er sammen med nå, eller kanskje ikke. Men vi må prøve å ikke tenke så mye på det nå.

Huff jeg også syns dette er så innmari vondt av og til. Men fordelene med å ha en kjæreste er jo større enn ulempene;)

Du skal ivertfall vite du ikke er alene.

Jeg overså det du skrev med at han har egenskaper som du ikke greier helt å tolerere.

Det er selvsagt negativt.

Men vær litt tolmodig, han har nok litt tid igjen før han er moden. Gutter er litt treige slik. Og at familiemiddager er kjedelig er vel mange som synes. Men det er jo et nødvendig onde;) Kanskje han også forstår det etter hvert.

Vær tolmodig, men ikke _for_ tolmodig om han ikke skjerper seg i det du reagerer sterkt på.

[leila]

Jeg slo selv opp med en type da jeg var 20 år, vi hadde vært sammen siden jeg var 17. Det var ingenting i veien med kjærligheten, men jeg visste innerst inne at det ikke kom til å vare livet ut, og da var det liksom ikke vits i å utsette bruddet.

Han ble fryktelig forvirret da han hørte grunnen til at jeg slo opp, og det var til dags dato den tyngste avgjørelsen jeg har tatt, men jeg vet i ettertid at vi begge to har det bedre uten hverandre.

Så jeg syns dersom du er 100% sikker på at forholdet ikke kommer til å vare - slå opp med ham! Det blir ikke lett, men det som ikke dreper deg gjør deg sterkere...