dimmitere?

[pertho20]

Jeg har vært i militæret ca et halvt år og nå har problemene for alvor begynnt. Jeg har vært hos militær psykolog, men føler meg ikke særlig godt behandlet, føler ikke at jeg blir tatt på alvor.

Jeg kan rett og slett ikke fordra befal, og de kan heller ikke fordra meg. Jeg føler at de er ute etter og tråkke på meg, og det har de også klart. Har i det siste vært veldig nervøs, skvetter voldsomt, bare noen tar i dørhandtaket. Føler meg som en annen person når jeg kommer inn i leieren. Da er jeg svært depresiv. Om natten har jeg drømt at jeg har skadet befal, og er redd for at jeg snart kan komme til å gjøre det. Føler at jeg balanserer på syltynn line.

Den militære psykologen sier at jeg må være psykisk syk for at jeg kan dimmiteres, og mener at jeg ikke er dette. Psykologen har anbefalt at jeg skal overflyttes, noe jeg absolutt ikke ønsker. Jeg er redd for hva jeg kan komme til å gjøre på dette nye stedet.

Major-psykologen har hatt lengre samtaler med troppsjefen min og sier at hvis han dimmiterer meg så vil det gi ringvirkninger utover troppen. Han sier at hadde saken kommet opp med en gang og hvis jeg hadde oppført meg litt bedre, så kanskje han hadde sett saken i et litt annen lys. Jeg vet at jeg ikke har vært millitærets beste gutt, men er det ikke min sak som er viktigst? er jeg psykisk syk? bør jeg dimmiteres?

[Nyco]

En dimmisjon på et sånt grunnlag er ikke noe greit å ha på papirene sine seinere bare så det er sakt.

Jeg tror du bør tenke litt konstruktivt på det, istedet for å tro at alle befal er etter deg. Finn ut hva du kan få ut av millitærtjenesten din rent praktisk. Et godt papir fra forsvaret på hva du har brukt tida til kan hjelpe deg videre i skole/jobbsammenheng.

Finn ut hva du har lyst til å gjøre, være sjåfør, kokk, mekaniker, eller noe annet, og ta imot tilbudet om overflytting til nytt sted med nye mennesker hvis du får sjansen.

Forsvaret handler i stor grad om innstilling, hvis du tverrer og bestemmer deg for at det er ræva, så blir det gjerne det. Prøv å samarbeide litt og jobb med innstillingen din, så kanskje ting snur seg litt.

[Gjest friskdust]

Nei, du bør ikke dimmiteres - slik jeg tolker situasjonen.

Du er i forsvaret mann, og der er noe av hensikten at du skal føle som du gjør. Nå som du er over halvferdig er det mange som deg som føler akkurat det samme.

Dersom du virkelig vil dimme så klarer du det, men da har du gitt opp en gang. Personlig tror jeg man da fort blir en "gir opp" person, istedet for at man vokser på å stå imot problemene. De færreste liker at andre har makt over seg, spesielt ikke om befalet misbruker makten. Tror alikevel at man har bare godt av å oppleve en slik tid. Trøst deg med at de neste mnd. går raskere enn de første. Det meste blir en rutine/vane, men mye avhenger jo av innstillingen din. I dag pingler jo over halvparten av alle norske gutter ut av millitæret - ergo forstår jeg også psykologen. De færreste har store problemer noe som igjen kan gå utover de som virkelig har problemer. Tror du at du takler situsjonen så lær deg å lev med den, dersom du oppdager at du ikke takler den så fortsett dimmiteringsplanene. I verste fall kan du jo gå til en ikke-millitær psykolog og få en "annen" dom (attestert).

Uansett - forsøk å gjør det beste ut av situasjonen. Mange har klart seg gjennom året før deg, men mange har også falt fra.