Gå til innhold

Livet har gått i stå.....


Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Kjære Yoplait.

Kjenner meg igjen i det der, gitt. Å ha gode dager for så å dette rett i bånn.

Skulle ønske jeg kunne si til deg at alt ville bli bra, men det kan ingen love dessverre. Men jeg tror ting vil bli bedre i hvert fall.

Nå har du jo tatt et stort skritt ved å skulle starte i DIXI-gruppe. Håper virkelig det vil hjelpe deg. Det kan sikkert virke vanskelig til å begynne med, men ikke vær så "dum" som meg - la det få en sjanse. (Jeg lot være å begynne i DIXI-gruppe ....prøvde ikke å se åssen det var engang)

Sender deg mange gode klemmer, vennen. Dette skal du klare.

*Gode klemmer og tanker* fra

  • 2 uker senere...

Annonse

Kjære Yoplait.

Kjenner meg igjen i det der, gitt. Å ha gode dager for så å dette rett i bånn.

Skulle ønske jeg kunne si til deg at alt ville bli bra, men det kan ingen love dessverre. Men jeg tror ting vil bli bedre i hvert fall.

Nå har du jo tatt et stort skritt ved å skulle starte i DIXI-gruppe. Håper virkelig det vil hjelpe deg. Det kan sikkert virke vanskelig til å begynne med, men ikke vær så "dum" som meg - la det få en sjanse. (Jeg lot være å begynne i DIXI-gruppe ....prøvde ikke å se åssen det var engang)

Sender deg mange gode klemmer, vennen. Dette skal du klare.

*Gode klemmer og tanker* fra

Livet er som en berg og dalbane. Det er dumt å tro at når du er på veg oppover, så blir alt så mye bedre. For når du kommer til toppen er det bare en veg, og det nedover. Du vet at det vil gå nedover, men likevel ønsker du å nyte oppturen. Lengter etter freden, gleden, harmonien....

Noen ganger er oppturen lang.

Så lang at en helt glemmer at det kommer en nedtur, men som i alle berg og dalbaner er det nedturer. De kommer brått og de kommer uventet.

Hvorfor skrive dette?

Dette er ikke en klem og trøst?

Men det er ikke for å helle salt i såret heller.

Det er ulike størrelser på disse berg og dalbanene. De resier med ulik fart, og har ulik antall runder. Det heter livet.

Noen ganger er det så tøft å takle det at en har lyst å hoppe av, men gleden du får når du kommer til "mål" burde være stor nok til å våge ta en runde til.

Tenk om vi kunne glede oss over alle følelser vi har.

Først når vi opplever smerte, sorg og andre tøffe ting, kan vi glede oss skikkelig over de gode tingene. Ingenting er en selvfølge. Men er det mørkt så ser en det ikke slik.

Mitt råd er at du blir sittende i berg og dalbanen. Før eller senere må den stoppe. Før eller senere må du lære deg å takle de reaksjoner den frembringer i deg.

Livet er en emosjonell berg og dalbane. Jeg har selv kjørt i en STOR en, veldig lenge. Men har nå kommet over i en litt mindre. Selv om jeg trodde jeg ikke maktet det, selv om jeg ønsket å hoppe av i fart, er jeg glad for at jeg ble sittende.

Hm... dette ble visst babling..

En stor klem til deg, og lykke til på reisen.

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...