ingen som forstår...

[Gjest måtte få det ut!]

Hvor forj... kan livet egentlig bli? En av mine nærmeste har uhelbredelig kreft. Det er grusomt å gå å vente på at denne personen skal dø. Lurer på om jeg noen gang vil komme over denne krisen, glemme, kunne leve normalt...? Nå begynner eksamensperioden. Gudene vet hvordan jeg skal komme gjennom den. Også jobben i tillegg... Var på legekontoret i dag. Egentlig bare for å få noen råd, litt forståelse... Men nei. Møtte den minst menneskelige av alle leger jeg har vært borti: Jeg kan dessverre ikke hjelpe deg. Et par dagers sykemelding, ut igjen etter to minutter. Ingen råd, ingen trøst. Jeg hater leger! Orker ikke mer. Vil at den jeg er så ufattelig glad i skal få leve. Han har da ikke gjort seg ufortjent til det? Sorgen kan ikke beskrives med ord. Hvordan overleve morgendagen?

[Gjest meg]

Kjære deg!

Du er midt inne i en vanskelig situasjon og det er vanskelig å gi deg svar fordi ord blir så fattige.

Jeg vil likevel råde deg til å nyte den siste tiden sammen med denne personen - ikke bry deg om eksamen - det går an å konte! i forhold til legen vil jeg fått en venn - som er distansert fra det du er oppe i nå - til å bli med til legen. Du må fortelle denne akkurat hvordan du har det nå, og får denne til å videreformidle dette til legen! Du har rett til å ha med en støttetalsmann inn til legen - og dette er ofte nødvendig da man er såpass nedfor selv at man ikke får til å snakke for seg.

Jeg ønsker deg lykke til fremover - husk å ha fokus på hvordan du vil at den siste viktige tiden med din venn skal bli - for dere begge.

Mange varme tanker!