Er julen sår og vond for deg i tillegg til gledesfylt?

[Trinity80]

Ja, julen er veldig melankolsk men samtidig veldig fin. Vet ikke hva det kommer av, men har hørt at mange har det sånn.

Er fint å kunne snakke åpent om det, for da føler man seg ikke alene med disse emosjonene. 

[Babette]

Lillemus skrev (14 timer siden):

Dette er så lenge siden at alle barna det er snakk om var i alderen 6-12 år. Brudens bror hadde partner med eget barn og hun var brudepike. Brudgommens bror, altså min mann, hadde også partner med egne barn, altså mine, de ble ikke engang invitert. Brudgommens søster ble forbannet da hun fikk høre det, men tok det ikke opp med broren, så vidt jeg vet i alle fall.

Her kaster jeg inn et spørsmål: Når defineres man som bonusforelder og partners særkullsbarn som en del av familien? Allerede når man blir sammen med en som har barn, eller når man flytter sammen? Du har jo vært åpen om at dere ventet med samboerskap til ungene var ute av redet. Så kanskje dette var forklaringen? Jeg skriver ikke dette for å kverulere eller avvise din reaksjon, men for å antyde en årsak til forskjellsbehandling. 

Ellers når det gjelder julefeiring, som denne tråden handler om, er det nok vanlig at den kan vekke såre følelser. Og at det er naturlig å være litt mer opphengt i gamle minner enn ellers. Da jeg ble sammen med min nåværende samboer for mange år siden, var alle barna hans i tenårene, og han fortsatte å feire jul med ex-kone og barn (uten meg) i flere år, etter ønske fra barna.  Dette syntes jeg var helt greit. Dette var for øvrig før vi flyttet sammen, vi ventet også til alle var ute av redet. 

Nå høres jeg veldig edel og uselvisk ut, men sannheten er motsatt: Jeg ville klikka etter få dager med bråkete tenåringer i hus, og forholdet ville ha røket. 

 

 

[Babette]

morsan skrev (16 timer siden):

Skjønner veldig godt du kan føle slik du gjør. Situasjonen er ikke helt sammenlignbar her, og jeg synes jo at det for det meste går helt fint. Men innimellom kan det være litt mer krevende at man har mye bonusfamilie, og man kan føle at ens egen familie "forsvinner litt i mengden". Ting er mye lettere slik når et par bare har felles barn som alle har de samme onklene og tantene osv.

 Disse onklene og tantene kan også bli skilt, og nevøer og nieser kan være like glad i de inngiftede som de "ekte". Da kan det skape krøll hvis disse for eksempel var fadder ved barnedåp, og konfirmanten ønsker å følge tradisjonen og vil invitere sin kjære tante i selskapet.  Hvis alle er gode venner på kryss og tvers til tross for skilsmisser og nye partnere som har kommet på banen, kan jo dette gå bra. 

Det har vel også vært flere tråder her på DOL med lignende eksempler: Tidligere svigerinne er bestevenninne med bruden og er en selvskreven gjest i bryllupet, uansett hva brudens brors nye kjæreste måtte mene.

 

[Nicklusheletida]

Babette skrev (1 time siden):

 Disse onklene og tantene kan også bli skilt, og nevøer og nieser kan være like glad i de inngiftede som de "ekte". Da kan det skape krøll hvis disse for eksempel var fadder ved barnedåp, og konfirmanten ønsker å følge tradisjonen og vil invitere sin kjære tante i selskapet.  Hvis alle er gode venner på kryss og tvers til tross for skilsmisser og nye partnere som har kommet på banen, kan jo dette gå bra. 

Det har vel også vært flere tråder her på DOL med lignende eksempler: Tidligere svigerinne er bestevenninne med bruden og er en selvskreven gjest i bryllupet, uansett hva brudens brors nye kjæreste måtte mene.

 

En ting er hva man kan føle på. En helt annen ting er hvordan man håndterer det. Både Lillemus, morsan og jeg har levd en stund og vet hvordan vi skal håndtere det, tenker nå jeg I slike tråder som i siste eksemplet ditt, tenker jeg alltid at det er unge personer som har laget tråden. 

Men man kommer ikke bort i fra at mye er enklere i en kjernefamilie. Når jeg kan kjenne på vedmod enkelte ganger, så kaster jeg det ganske fort i fra meg igjen, for min hverdag med min nåværende samboer er så mye enklere enn den jeg hadde med x, en og det er hverdagene det er flest av.

[Babette]

Nicklusheletida skrev (36 minutter siden):

En ting er hva man kan føle på. En helt annen ting er hvordan man håndterer det. Både Lillemus, morsan og jeg har levd en stund og vet hvordan vi skal håndtere det, tenker nå jeg I slike tråder som i siste eksemplet ditt, tenker jeg alltid at det er unge personer som har laget tråden. 

Men man kommer ikke bort i fra at mye er enklere i en kjernefamilie. Når jeg kan kjenne på vedmod enkelte ganger, så kaster jeg det ganske fort i fra meg igjen, for min hverdag med min nåværende samboer er så mye enklere enn den jeg hadde med x, en og det er hverdagene det er flest av.

Det går også an å savne x-en uten å ønske ham tilbake, og ikke minst kan man savne tidligere svigerfamilie uten å savne hele pakka.

Til det første: Jeg treffer fra tid til annen folk som tilhørte vår felles omgangskrets. Da savner jeg noen å dele litt "sladder" med, a la " Vet du hvem som nå er sammen med ....". Og ikke minst: "Jeg fikk lettere sjokk da jeg så dødsannonsen til..."

[Nicklusheletida]

Babette skrev (14 minutter siden):

Det går også an å savne x-en uten å ønske ham tilbake, og ikke minst kan man savne tidligere svigerfamilie uten å savne hele pakka.

Til det første: Jeg treffer fra tid til annen folk som tilhørte vår felles omgangskrets. Da savner jeg noen å dele litt "sladder" med, a la " Vet du hvem som nå er sammen med ....". Og ikke minst: "Jeg fikk lettere sjokk da jeg så dødsannonsen til..."

Ja, det skjønner jeg. Jeg tror det  er over 2 år siden jeg så x- mannen nå, men det hender et par ganger i året vi snakker sammen på telefonen om noe praktisk i forhold til ungene fremdeles. Da er begge nysgjerring på hvordan det går med hverandres familie og venner. Samtalen kan bli både lang og koselig fordi vi ikke har noe å krangle om lenger

Ellers har vi en felles messengerside fordi ungene insisterer på det. Dette fordi de vil slippe å fortelle ting 2 forskjellige steder.

Så hender det som du sier jeg treffer noen i den gamle omgangskretsen og at man da kommer inn på det samme. Helt naturlig. 

[Babette]

Nicklusheletida skrev (4 minutter siden):

Ja, det skjønner jeg. Jeg tror det  er over 2 år siden jeg så x- mannen nå, men det hender et par ganger i året vi snakker sammen på telefonen om noe praktisk i forhold til ungene fremdeles. Da er begge nysgjerring på hvordan det går med hverandres familie og venner. Samtalen kan bli både lang og koselig fordi vi ikke har noe å krangle om lenger

Ellers har vi en felles messengerside fordi ungene insisterer på det. Dette fordi de vil slippe å fortelle ting 2 forskjellige steder.

Så hender det som du sier jeg treffer noen i den gamle omgangskretsen og at man da kommer inn på det samme. Helt naturlig. 

Du er heldig som har felles barn som et naturlig kontaktpunkt sånn sett. Det har ikke jeg. X-mannen og jeg har hele tida bevart en god tone og har mye å snakke om når vi møtes tilfeldig, men hans nåværende ektefelle liker ikke at vi har kontakt. Og mannfolk har lett for å være en smule konfliktsky sånn sett, så han godtar hennes regler. Tror også at når man har gjennomgått én skilsmisse er man redd for å oppleve en ny, og tar ingen sjanser i forhold til husfreden.

[Babette]

Nicklusheletida skrev (2 timer siden):

En ting er hva man kan føle på. En helt annen ting er hvordan man håndterer det. Både Lillemus, morsan og jeg har levd en stund og vet hvordan vi skal håndtere det, tenker nå jeg I slike tråder som i siste eksemplet ditt, tenker jeg alltid at det er unge personer som har laget tråden. 

Men man kommer ikke bort i fra at mye er enklere i en kjernefamilie. Når jeg kan kjenne på vedmod enkelte ganger, så kaster jeg det ganske fort i fra meg igjen, for min hverdag med min nåværende samboer er så mye enklere enn den jeg hadde med x, en og det er hverdagene det er flest av.

Men jeg tror du misforstår innlegget mitt. Det handler ikke om deg eller Lillemus eller morsan. Jeg betrakter den enkeltes private situasjon kun som en innfallsvinkel til mer generelle refleksjoner rundt temaet nye familiekonstellasjoner og problemstillinger som kan oppstå der.

[Nicklusheletida]

Babette skrev (1 time siden):

Du er heldig som har felles barn som et naturlig kontaktpunkt sånn sett. Det har ikke jeg. X-mannen og jeg har hele tida bevart en god tone og har mye å snakke om når vi møtes tilfeldig, men hans nåværende ektefelle liker ikke at vi har kontakt. Og mannfolk har lett for å være en smule konfliktsky sånn sett, så han godtar hennes regler. Tror også at når man har gjennomgått én skilsmisse er man redd for å oppleve en ny, og tar ingen sjanser i forhold til husfreden.

Min x bor ikke sammen med noen. Han har hatt kjæreste i mange år, men har aldri flyttet sammen. 

[Nicklusheletida]

Nicklusheletida skrev (På 26.11.2025 den 21.10):

Hos oss har de alltid vært invitert. Bortsett fra nå da og den ene gangen som ble ordnet opp i.

Hvem som tok iniativet spiller mindre rolle. Det som jeg er mest redd for er at det skal balle på seg og at familien skal utvides ytterligere, når den er kaotisk nok i fra før. Men vi skal sørge for at det ikke skal skje altså. Vi skal hilse på nå, men så er vi ferdige med det.

Nå har vi plutselig blitt bedt på hytta deres ei hel helg på nyåret. Hvordan skal jeg komme meg ut av dette ? Jeg nekter å bli dratt inn i enda en familie 😱

[Lillemus]

Nicklusheletida skrev (1 time siden):

Nå har vi plutselig blitt bedt på hytta deres ei hel helg på nyåret. Hvordan skal jeg komme meg ut av dette ? Jeg nekter å bli dratt inn i enda en familie 😱

Det er lov å si "Takk, men nei takk", men jeg har all forståelse for at det er vanskelig!

[Drømmeautomat]

Jul har alltid vært estetisk utfordrende for meg: alt av musikk, film, pynt, visuelle uttrykk og smaker er kitchy og platt. Julen smaker av noe man tydde til i desperasjon under krigen for å få en smak av luksus (hvem faen liker smaken av nellik?). Samme med 17. mai, komisk smakløs dag.

Men: Man trenger ikke akseptere rammen. Man kan gjøre det til sitt. Du kan lage den maten du vil i julen, prioritere å se flere venner enn familie, gå ut på en klubb og danse i stedet for å prate med den høyrevridde grandonkelen din. Der ligger friheten. Jeg brukte å ha et vanskelig forhold til jula og bli lett deppa av den. Sånn er det ikke lenger. Jeg setter pris på fridagene. Og nå er det jeg som definerer jula, ikke omvendt.

 

[Nicklusheletida]

Lillemus skrev (28 minutter siden):

Det er lov å si "Takk, men nei takk", men jeg har all forståelse for at det er vanskelig!

Jeg må si nei, men vanskelig å vite hvordan. Er det vanlig å pleie omgang med foreldrene til sine barns kjæreste ? I dette tilfelle er det ikke mitt barn en gang.