Har du klart å være en trygg og god foreldre gjennom sykdommen din?

[AnonymBruker]

Jeg har vært emosjonelt fraværende og fysisk fraværende under innleggelser.

Anonymkode: f0fdd...0e3

[Glitter]

Nei. Ungene har kkke bodd hos meg på ni år nå. Men vi har et godt forhold likevel. Nå klarer jeg mer, men får foreløpig ikke lov. Må ha vært stabil lenger. Frustrerende for meg. 

[krøll9]

For det meste, ja. En perfekt forelder har jeg aldri vært - men en god forelder er jeg nesten alltid. 

Men det finnes uker og måneder der jeg ikke har vært en god forelder også. Det betyr ikke at jeg var slem på noen måte, gjort gale handlinger eller ikke oppfyllt grunnleggende behov. Men jeg har ikke vært "nok forelder" i de tidene der, ikke etter min mening. Går for det meste på mental tilstedeværelse og ekte kapasitet til å se barnet, føle med barnet, og skjønne hvordan en best kan hjelpe barnet. Rollen har jeg alltid oppfylt men det er ikke det samme som å føle det. Det er usikkert hva barna har fått med seg. Det de har sagt mest om eller noe særlig om i det hele tatt går på synlige fysiske ting som at det at jeg ligger i sengen, sover, hviler er noe som har fått dem til å reagere. Det er vel ikke det at de da ikke er blitt tatt vare på fordi om jeg har hvilt mye, men det ble vel veldig tydelig for dem at noe er annerledes og ikke i orden.