Kan jeg ha asperger?

[AnonymBruker]

Har en del personer med autisme- eller autistiske trekk i familien. Når jeg har hatt med autistiske barn eller mennesker å gjøre virker det som at jeg forstår de bedre, får en connection. 

På alle asperger tester jeg har tatt, til og med den tatt hos psykolog scoret jeg så høyt at jeg ville fått diagnose. 

Har stadig blitt frarådet å få diagnosen, ettersom det ikke gir noen rettigheter, de sier at det ikke er vits. 

Jeg slet veldig med øyekontakt som barn, men har blitt flinkere etter årene. Fortsatt ser jeg mye bort. Ser også bort når jeg tenker og syns det i det heletatt kan være vanskelig å holde styr på øyebevegelsene under møter for eksempel. Spesielt hvis folk ser på meg, da er jeg kjemperedd jeg gjør noe veldig rart med øynene. 

Jeg er også en hudkontakt og følels junkie. Elsker å ta på ting, spesielt myke stoffer. Hatt masse sensoriske issues som barn hatet ull, tok lang tid å vende seg til ru stoffer som blonder, og til og med olabukser syns jeg var fæle. Alle lapper måtte av, sokkene måtte være akkurat sånn og slik etc. Skrek og gråt når håret ble klippet fordi jeg var sikker på det gjorde vondt. Når det gjelder ansiktsutrykk så mener jeg at jeg har litt. Har hatt et par ex kjærester som har sagt jeg har monoton stemme og ikke ansiktsutrykk/vanskelig å lese. Så jeg har blitt usikker spurt andre, som sier at jeg har ansiktsutrykk, for noe tull! Men kanskje jeg ikke har, har jo nesten ikke rynker og er halvveis i livet. 

Jeg liker å prate med mennesker, men sliter noen ganger med meg selv fordi jeg ikke vet om det er ok eller ikke ok, det får jeg angst av. Hadde ikke så gode rollemodeller, så jeg pleier å si at jeg har lært alt av tv. Som gjelder sosialt oppførsel. Var mobbeoffer så var ikke så mye sosial. Er litt sånn enten snakker jeg i et sett eller er bare stille. 

Jeg var intj før, nå infj. Før hadde jeg null problemer med ensomhet, nå har jeg. 

Fortsatt som godt voksen får jeg litt vondt av og må tilgi meg selv for å tråkke på streker mellom brostein skiferstein, fliser trapper steinfliser og sånne ting. 

Har noen sterke interresser, men det er flere fordi jeg ikke fikk holde på med det jeg egentlig ville. 

Jeg har blitt bedre, men fortsatt ittiterende naiv til tider. 

Har identifisert som asd kvinne, men veldig mange av de jeg forteller det til sier, nei det er ikke mulig, da ville du ikke ha kommunisert så bra, og du ville ikke like hudkontakt, sex... første psykologen jeg gikk til sa: Nei det har du ikke, hvem har sagt noe sånt til deg, hvorfor bekymrer du deg om det? Men jeg var ikke bekymret, ønsket bare en utredning. Mener ikke det er noe galt i å ha asperger. Av og til bestemmer jeg meg for at ja, det forklarer så mye, jeg har asperger. Andre ganger så tenker jeg på alle de som har sagt, nei, umulig. 

 

 

 

Anonymkode: 28193...3a4

[AnonymBruker]

Det har ikke så mye å si.

En blir god på det en har gjort mange ganger; hvis en aldri har pratet før, men kun vant til visse ritualer, så gjør en nettop det. Poenget er at folk er god til å kommunisere fordi en har kommunisert mye. Dette vet en, og derfor er det å trene på å kommunisere på f.eks universitet og høgskole blitt veldig viktig - asperger er ikke permantent, men en utviklingsforstyrrelse; en bør ta imot den trening de kan få.

Anonymkode: cc920...e7a

[AnonymBruker]

Når det gjelder øyekontakt, så er egentlig det ikke asperger - poenget er at en skal være bevisst på hva en kommuniserer; om en hele tiden terroriserer en annen, og oppfører seg psykotisk, og kommer i kontakt med en saksbehandler, kan en ikke akkurat si at "vi er ikke uvenner", "jeg har ikke noe problemer med denne personen" eller "alt er bra mellom oss"  - en må tørre å si at "jeg misliker denne personen". 

Anonymkode: cc920...e7a