kan noen dra meg opp(inneholder selvmordstanker)

[vicca]

...og ut, vekk fra meg selv og mitt destruktive selv? I hele natt har jeg ligget våken, tenkt på fredag da jeg har planlagt min store finale. Det er så rart, for jeg er innimellom fylt av en livslyst større enn mange andre jeg vet om, jeg vil jo leve, så hvorfor klarer jeg ikke tillate meg selv å gjøre nettopp det? Leve?

For det kan neppe kalles et skikkelig liv, jeg tenker på å stikke en kniv langt inn i magen min, jeg lå i går og tenkte på hvor jeg får kjøpt kniver, nærmest av typen skalpell som jeg kan stikke langt inn. Huff, jeg føler at jeg skriver så destruktivt, ikke meningen å dra dere andre lenger ned, men jeg klarer ikke å fortelle psykologen ordentlig om det som rører seg inne i meg, og da må jeg bare få det ut et sted... Jeg skal bli flinkere til å svare på andres innlegg fremfor å komme med syteinnlegg selv hele tiden, men nettilgangen er begrenset og det er så mye jeg må få ut. Jeg føler det hjelper litt når jeg kan si det her på forumet.

Jeg er så redd for hva jeg kan gjøre mot meg selv nå, det skremmer meg at jeg er så kynisk og at det eneste jeg tenker på er å dø. Bli borte for godt. Samtidig har jeg våkne mareritt om det å ligge i en kiste under jorda, det må jo bety at jeg egentlig ikke vil dø... Men jeg vet ikke om jeg klarer det stort lenger. Åååå, så dårlig samvittighet jeg har for disse bestialske tankene mine. Jeg sårer folk hvis jeg er ærlig, så det tør jeg ikke være, men jeg drar meg selv lenger ned ved at jeg hele tiden bærer masker og later som om livet er lysere enn det virkelig er. Det jeg virkelig ønsker er å dra ned på legevakten, hyle og skrike, la dem se meg som den jeg er, vise frem galskapen, slik at de legger meg inn igjen. Jeg takler livet inne på skjermet ganske bra, det er livet på utsiden jeg ikke klarer.

I går så jeg på tabloid, det handlet om selvmord og jeg vet så godt at det er en dårlig løsning for meg selv, og ikke minst for de som vil sitte igjen etter meg. Men da trenger jeg hjelp til å finne en løsning som er bedre, for akkurat nå så har jeg ikke det. Og jeg orker ikke vente så lenge for at det skal bli bedre heller.

Jeg føler meg som et personifisert helvete, jeg hører stemmer, jeg har syner, jeg sitter skjelvende på bussen hver dag, er så livredd for alle de små hverdagstingene. Medisiner ser ikke ut til å hjelpe stort heller, for jeg føler meg fortsatt like redd og like fordømt trist.

Og så er det det med økonomien da... Den er helt fucked up, jeg har ruinert meg selv, tok bare taxi en lang periode fordi jeg ikke turte å gå ute eller ta bussen, bestilte pizza hver dag fordi jeg ikke turte å handle, det er så mange regninger nå, og jeg vet at jeg ikke kommer til å komme meg a jour før om noen år og det tidsperspektivet virker så langt unna.

Jeg går med en sår gråt inni meg hele tiden og gudene skal vite at jeg prøver, jeg prøver hver dag på å ta meg sammen, karre meg opp, men det er så vanskelig. Det er som om jeg aldri kommer meg ut av mitt eget mørke.

[maxima70]

vil du ha hjelp? vil du VIRKELIG komme deg ut av dette uføret??

Jeg har en onkel som har slike tanker som deg - som hyler og bærer seg om hvor forferdelig VI (familien) er som hjelper han. .....sukk.....well, JEG har mildest talt nærmest gitt opp. HAN er ikke motivert for hjelp og hvor skal man da snu seg???

Har jo mest lyst å riste han og si: SLUUUUUUUUTT!!! ......men hva hjelper det??

*oppgitt*

[vicca]

Ble glad da jeg så det var svar på innlegget, men jeg fikk ikke sett hva du skrev for det kommer bare opp melding om en eller annen dustete serverfeil...

Tusen takk i hvertfall, uansett hva du skrev, det er alltid godt å få litt respons.

Klem