Selvhat og dårlig selvtillit med mer, er man født slik eller blir man slik av en grunn?

[Sjø]

Hei! Jeg sliter en god del med både selvhat, dårlig selvtillit, følelse av å være mindre verdt blant annet. Det jeg lurer på er om man er født slik eller om man blir slik av en grunn?

For jeg har virkelig forsøkt å tenke på hva en eller flere grunner kan være for meg men jeg klarer ikke komme på noe. Jeg har hatt en helt vanlig oppvekst med foreldre som var glade i meg, aldri opplevd noe spesielt som har satt spor, hadde noen få venner i oppveksten men i voksen alder tør jeg ikke være åpen og sårbar nok til å lykkes med å få nye venner.

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte som deg. Har spurt før her på forumet og fått til svar at man ikke kan bli født slik.

Anonymkode: c0fe4...73f

[AnonymBruker]

Det er som regel ikke noe man er født med, men mange er født med mer forsiktighet og er litt mer usikre enn andre. 

Anonymkode: bd3af...f12

[Vendi]

Tror begge deler for mitt vedkommende. Født slik (født med en sårbarhet for å utvikle dette), og ble ble slik av en grunn (uheldige oppvekstvilkår med blant annet mye kritikk hjemme og mobbing på skolen). 

[AnonymBruker]

Nei en er ikke født med slike tanker om en selv eller andre. Det skjer når en får høre mye negativt om en selv fra andre, og oppleve vondt og stygt fra andre og da er det lett å utvikle negative tanker om en selv. Dermed tror en på de tankene og tror de er sanne. Men det går å  endre på tankesettet sitt og snu tankegangen fra negative til positive. Jeg har klart det og det hjelper meg mye. Det samme er det med angsttanker og følelser, dermed får jeg makt over angsten og ikke den over meg lenger. 

Anonymkode: 69cff...794

[UtakknemligDiva]

Jeg har lurt på det samme, selv om jeg ikke lenger er helt lik den jeg var har jeg fremdeles trekk. Jeg har den samme litt deprimerte grunnstemningen. Jeg skjønner at andre ser noe mye bedre enn jeg ser, men hvorfor er det så vanskelig for meg å se det? Det er som om å jeg må lære meg å føle noe jeg ikke vet hvordan føles.

Og jeg er døds irritert på at jeg var født slik. Jeg var ganske forsiktig som barn. Men hvorfor? Synes hele nervesystemet mitt er noe møkk, som måtte være laget så følelser. Jeg klarer ikke føle meg som ett med kroppen min, og det virker som folk flest føler seg ett med kroppen. Selv ser jeg på den som en maskin, bestående av deler, og mange deler som ble skapt dårlig/misslykkede. Jeg gir ikke min kropp noe som helst komfort, hvis den ikke til helvete bare ser til å fikse sine dårlige deler.

[AnonymBruker]

Jeg er slik som dette og tror det henger godt sammen med oppvekst. Diskuterte akkurat med noen om dette. Jeg husker ikke en eneste gang i min oppvekst at jeg fikk skryt fra foreldre, kun kritikk. Fokuset på alt jeg gjorde var veldig negativt og nedtrykkende. Har derfor vokst opp med tanken om at jeg ikke kan gjøre noe riktig. Jeg tror ikke det betyr at de begge syntes at alt jeg gjorde var dårlig, bare at det å få kritikk skulle rette på feil og det positive trengte ingen kommentarer. Jeg tror at de som har sunn og god selvtillitt har fått mye ros, støtte og oppløftende positive bemerkninger. Jeg var også et engstelig barn, når jeg fikk angst kunne de voksne bli sinte eller fortelle meg at det var bare teit. Jeg tror at det ville ha vært mer nyttig å få støtte og kanskje en klem. Det hjalp heller ikke å bli mobbet på skolen ved å bli ekskludert i 3 år. Ungdommene der fortalte meg på den måten også at det er noe galt med meg. Så jeg har aldri klart å føle at jeg er noe bra. 

Anonymkode: 6ebec...9e3

[Everybody]

Det er mye av livet som går bort når man har det slik. Ikke får man noe hjelp med det heller.

[krøll9]

Nok en miljø eller arv debatt der man igjen kommer til samme svar: Det er nok en kombinasjon.