Jeg skulle ønske jeg var en annen

[Alba]

Jeg skulle ønske jeg var en annen enn meg selv. Liker ikke meg og ikke personligheten og alt. Føler meg fremmend fordi jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre. Jeg klarer ikke å ta valg fordi jeg er redd for å ta feil valg. Jeg har så angst for å mislykkes av noe. Vil være sånn som alle andre er men hvordan forandre meg selv?

[AnonymBruker]

Alba skrev (15 minutter siden):

Jeg skulle ønske jeg var en annen enn meg selv. Liker ikke meg og ikke personligheten og alt. Føler meg fremmend fordi jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre. Jeg klarer ikke å ta valg fordi jeg er redd for å ta feil valg. Jeg har så angst for å mislykkes av noe. Vil være sånn som alle andre er men hvordan forandre meg selv?

Jeg tenker likt som deg om meg selv. Har begynt i terapi for å få hjelp til å tenke annerledes. Kan jo ikke bli en annen selv om jeg vil. Får du hjelp?

Anonymkode: 8d3e7...d3f

[krøll9]

Du kan jo bli det til en viss grad. Ikke så realistisk å bli en annen person sånn formelt og juridisk, ei heller får man byttet bort kropp og hjerne påvirket av funksjonsnedsettelser eller sykdom - er vel der medisinene jobber for - men hvis vi tenker mer på person som i personlighet, egenskaper, type - så kan du jo Du må "bare" handle som en slik person du ønsker å være. Over tid er du jo den personen du utøver. 

[Vendi]

Alba skrev (På 12.4.2026 den 21.20):

Jeg skulle ønske jeg var en annen enn meg selv. Liker ikke meg og ikke personligheten og alt. Føler meg fremmend fordi jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre. Jeg klarer ikke å ta valg fordi jeg er redd for å ta feil valg. Jeg har så angst for å mislykkes av noe. Vil være sånn som alle andre er men hvordan forandre meg selv?

Leit at du har det sånn. Jeg tror målrettet terapi er det du trenger. Får du noe hjelp? Hvis ikke er nok fastlegen et sted å begynne. 

Sånn generelt tror jeg du bare må jobbe med deg selv også, i egen kraft. F.eks ved å prøve å endre tankegangen. Kanskje prøve å se litt mildere på deg selv. En behandler kan gjøre noe, men det er til syvende og sist du som må gjøre jobben. Du kan få en del verktøy, men det er din oppgave å bruke dem. Hvor vanskelig det enn høres ut..

Ønsker det beste for deg. Håper du etterhvert vil få det bedre. 

Endret 16. april av Vendi

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke helt, man er jo den man er. Vi er jo vår hjerne.🧠 

Anonymkode: 93c00...edf

[XbellaX]

Alba skrev (På 12.4.2026 den 21.20):

Jeg skulle ønske jeg var en annen enn meg selv. Liker ikke meg og ikke personligheten og alt. Føler meg fremmend fordi jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre. Jeg klarer ikke å ta valg fordi jeg er redd for å ta feil valg. Jeg har så angst for å mislykkes av noe. Vil være sånn som alle andre er men hvordan forandre meg selv?

Hva skjer hvis du tar feil valg?

[AnonymBruker]

Jeg ønsket jeg var det motsatte kjønn i mange år jeg var syk, men når jeg ble friskere ønsket jeg det ikke lenger. Det gir meg viktig informasjon om hvor sykelig det er å ønske å være motsatt kjønn. 

Anonymkode: c7bfc...e89

[Everybody]

Samfunnet straffer enkelte personligheter veldig hardt.

[stjernestøv]

Man kan nok ikke være andre enn seg selv men man kan jo endre på ting ved seg selv. 

[ISW]

Everybody skrev (17 timer siden):

Samfunnet straffer enkelte personligheter veldig hardt.

Er det samfunnet som straffer personlighetene?

Jeg tror egentlig to ting:

1) (Tilnærmet) alle kan gjøre NOE for å få det bedre selv. Jeg sier ikke at alle kan bli superutadvendte sprudlende mennesker, men det er heller ikke en forutsetning for å leve et OK liv. Men jeg tror de aller fleste kan stelle seg, finne en fritidsaktivitet med andre mennesker, dra på en kafe og se på folk, finne noe sosialt eller generelt en arena for å kommunisere med andre mennesker. Så finnes det selvsagt (forbigående) tilstander som alvorlige depresjoner som umuliggjør sånt for en periode. Heldigvis kan de fleste episoder av depresjon behandles i 2026. Det har uansett ikke med personlighet å gjøre.

2) Det finnes noen der ute for de aller fleste. Men man må legge vekk holdningen om at man kan sitte passiv og forvente en partner fordi man fortjener det. Man må gjøre en innsats selv for å møte noen, og så må man velge selv om den innsatsen er å komme seg på datingapper eller dra til Thailand eller Filippinene for å finne noen. 

Min egen erfaring, selv om ting har vært tøft, er: Hold på funksjonen, hold på aktiviteten og drit i fortiden. Jeg tror det er derfor jeg selv med rimelig hissig angst aldri har hatt en klinisk depresjon.

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (På 16.4.2026 den 14.09):

Jeg skjønner ikke helt, man er jo den man er. Vi er jo vår hjerne.🧠 

Anonymkode: 93c00...edf

hva om vi er svært missfornøyd med våres? jeg ble født med alle trekk samfunnet ikke ønsker. hvis man ser på hvordan jeg var som yngre. veldig introvert, sjenert, ingen eller få interesser, lavt nivå på humør(altså en hjerne som er mer lettere nedstemt enn glad, den slet altså veldig med å produsere lykke),engstelig, konsentrasjonsvansker.Har dere noen gang sett en jobbannonse søke etter noen med disse egenskapene? Utseendet (i følge andre,kommentarene startet når jeg var tenåring) var det eneste jeg fikk, og det som gjorde at folk viste interesse for meg, og som gjorde at jeg må ditt og datt, slik sett fikk jeg mer trening sosialt enn om jeg hadde vært «mindre pen». Men jeg kom da også inn i miljøer som krever mer av denne «vellykket» greia. Så følte jeg liksom alltid at jeg var «nederst», for jeg var ikke født inn i en rik familie, og ikke oppnådd like mye som de fleste andre i samme miljø. Derav ble følelsene av å være dårligst igjen forsterket, konstant. Og enda er jeg ikke slik jeg skulle ønske.