Fantasi eller sannhet!

[torden]

Hei!

Kan man ha fortrengt overgrep fra barndommen og likevel huske andre mindre "farlige" overgrep?

Jeg har en periode på 3 mnd som er helt svart. Jeg husker ingenting, absolutt ingenting fra denne perioden. Min søster hadde rømt hjemmenfra og anmeldt overgrepene og derfor havnet i fosterhjem. Jeg var for redd til å innrømme overfor politiet at det faktisk hadde foregått overgrep i vår familie og det tok meg 3 mnd. å tørre å fortelle det. I disse 3 månedene bodde jeg og mine to andre søsken hjemme sammen med overgriperen og moren vår.

Nå har jeg begynt i støttegruppe på SMI og har hatt enesamtaler der. Jeg leser boken Som å komme hjem - finne det lille barnet i meg.

Dette har utløst noe som jeg ikke vil ha i hodet mitt. Jeg ser bilder av grovere overgrep enn beføling. Er dette virkelighet eller er det bare fantasier som hjernen maner fram for å dekke over min dårlige samvittighet overfor mine to søstre som opplevde grove overgrep? Eller har jeg vært utsatt for slike overgrep, men ikke vært klar for å ta imot minnene før nå?

Jeg vil ikke vedkjenne meg disse bildene, de er ikke sanne, men en del av meg sier at de er det.

Er dette fantasi eller er det sannhet?

[leenie]

Jeg har gått gjennom noe av det samme som du går gjennom nå. For tre år siden var jeg nødt til å erkjenne overfor meg selv og andre at jeg var blitt utsatt for en voldtekt. Da var det tre år siden den hadde funnet sted, men jeg hadde hverken snakket om det, eller vært det bevisst i disse årene.

Da jeg først begynte å huske, og da også fortelle, var hele hendelsen lite detaljert for meg. Det var stort sett i svært grove trekk, og jeg fortalte om det som om jeg knapt skulle ha vært tilstede.

Etterhvert slet jeg med vonde mareritt og flashbacks. Jeg _så_ fæle bilder jeg ikke skjønte noe av, og jeg lurte seriøst på om det hadde _klikket_ for meg. I perioder tvilte jeg på min egen historie fordi jeg nektet å tro at noe sånt kunne ha skjedd meg.

I det siste har jeg derimot oppnådd større trygghet, både i hverdagen og i terapi, og jeg har etterhvert klart å knytte sammen hendelsen slik den var. Det har vært en lang og smertefull prosess, og den er enda ikke helt over.

Jeg sliter fremdeles mye med mareritt og påfølgende søvnløshet, og jeg har visse problemer med å konsentrere meg. Jeg er forundret over måten jeg selv har klart å _dekke_ over voldtekten, og måten minnene har kommet fram igjen på. Selv om det er tøft gir det meg trygghet å gå til psykiater, om enn bare for å få konstatere at mine reaksjoner og handlingsmønstre er normale.

(Hmm... dette ble langt) Det jeg prøver å si er at jeg kjenner meg igjen i mye av det du beskriver. Jeg sier ikke at du i likhet med meg nødvendigvis vil oppleve å finne ut at _bildene_ er reelle (la oss håpe de ikke er...), men det er hvertfall fullt mulig.

Lykke til videre.

Klem fra

[Gjest trampe]

Vet ikke hva jeg skal si her... Men jeg sender deg gjerne varme klemmer og positive tanker og vibber, om du vil ha...

*varm klem*

[Ritva]

Kjære Torden,

Fantasi eller sannhet...det er akkurat det du er i prosessen av å gjøre. Så gi degselv tid og tålmodighet til selv å finne ut/kjenne etter dette hos deg selv. Det er ikke noe unormalt at man gjemmer de verste minner inni segselv, og når man begynner bearbedelsen så kommer det "letteste" frem før roten av det onde. Samtidig kan det være lett å bli påvirket av andres historier, media osv. fordi man kjenner seg igjen. Men det er kun du som kan komme til den erkjennelsen om det er fantasi eller sannhet.

Så mitt råd er at du tar nå en ting av gangen...fortell/prat om disse bildene du har i hodet ditt i terapien. Ikke let etter forklaringer/unnskyldninger hos degselv eller andre - la din egen underbevisstheten bli din bevissthet og din egen. Aksepter bildende - snakk om det - for på den måten så vil du se og kjenne hva fantasi og sannhet her. Det er du som kjenner den. Ved å vedkjenne uansett hva det er - så vil du finne sannheten!

Mvh