Er dere redd for å dø?

[Blondi]

Det dør noen hver dag uansett alder. 
Hørte om en som var 25 år og døde av kreft, samme med en på 12 år og Tufte som 50 år. 
 

Blir redd fordi vet ikke hva man går til. Tror dere dere blir savnet? 
 

 

[Musikk]

Nei, jeg er ikke redd for døden. 

[Svava]

Jeg er redd for akkurat dødstidspunktet. Fra ett minutt før til ett minutt etter. Etter det så er jeg borte og kun luft.

[cilie]

Ja, jeg blir litt urolig for hva unge tilsynelatende friske mennesker brådør av. Jeg er redd for å brådø selv eller miste noen brått. 

[Ekstra]

Jeg er redd for å bli gammel og syk og hjelpeløs, ikke for døden.

[AnonymBruker]

Ja, jeg er livredd. For hvordan dødsøyeblikket blir. Under alvorlig depresjon lengtet jeg etter evig hvile.

Anonymkode: 7328a...1c4

[Vendi]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Ja, jeg er livredd. For hvordan dødsøyeblikket blir. Under alvorlig depresjon lengtet jeg etter evig hvile.

Anonymkode: 7328a...1c4

Ja, trist hvordan depresjon kan kødde med en. Jeg har også lengtet etter evig hvile, men når jeg er frisk vil jeg jo ikke dø. Jeg er faktisk redd for døden. Mest fordi jeg ikke vet hva som skjer etterpå. Når jeg har ønsket meg evig hvile har jeg jo tenkt at jeg bare opphører å eksistere, men jeg er neimen ikke sikker lenger. Derfor redd. 

[Ikkeanonymnok]

Nei ikke redd for å dø. Redd for at det skjer på et ubeleiglig tidspunkt bare.

[Lillemus]

Blondi skrev (7 timer siden):

Blir redd fordi vet ikke hva man går til. Tror dere dere blir savnet? 

Ettersom jeg har barn jeg vet er glade i meg, så regner jeg med at jeg vil bli savnet. 🙂 Jeg går ikke rundt og gruer meg, men prøver ikke å tenke på det, men jeg begynner jo å dra på årene da.

[laban]

Jeg har foreløpig god helse selv om jeg er nærmere 70 enn 60. Så det jeg føler noe som likner på redsel for, er sykdom og og annet som kan ødelegge livskvaliteten. Jeg håper å bli atskillig eldre, samtidig er jeg ikke en sånn type som vil takle det strålende dersom jeg skal dø veldig langsomt over mange år, for å si det sånn.  

Jeg blir mer sint når jeg tenker på døden, for man slipper jo ikke unna. Og så er det irriterende å ha nådd den alderen at omgivelsene ikke lenger tenker at det var altfor tidlig. 

Blondi skrev (9 timer siden):

Blir redd fordi vet ikke hva man går til.

Jeg tror ikke det er noe annet etterpå enn slik det var før vi ble født. Jeg tror absolutt ikke det venter noen straff og smerte når livet er over, bare tomhet. Vi får det ene livet, og så er det over. Men jeg tar gjerne en positiv overraskelse.

Blondi skrev (9 timer siden):

Tror dere dere blir savnet? 

Hvis det skjer nå/snart, tror jeg nok det. Hvis jeg får 20 år til og blir en byrde, er jeg mer i tvil. 

[ISW]

cilie skrev (8 timer siden):

Ja, jeg blir litt urolig for hva unge tilsynelatende friske mennesker brådør av. Jeg er redd for å brådø selv eller miste noen brått. 

Hei.

Ofte er det jo (dessverre) idrettsutøvere og tidligere idrettsutøvere dette gjelder.

Moderat trening er kjempesunt for kroppen. Toppidrett, spesielt relatert til kondisjonsidrett (løping, roing, sykling, etc) er ikke sunt for kroppen. Under en økt er blodtrykket kjempehøyt, og etter år med idrett på elitenivå, vil hjertet omforme seg på en uhensiktsmessig måte (det vokser). Det disponerer for farlige hjerterytmeforstyrrelser. De fleste er såpass "heldige" at de "kun" får hjerterytmeforstyrrelser fra forkamrene (atrieflimmer, som sees hos mange tidligere syklister, f.eks. Dag Otto Lauritzen), og disse er jo som regel mer ubehagelige og livsbegrensende enn livstruende, men dessverre inntreffer det også at man får hjerterytmeforstyrrelser fra hjertekamrene, hvor plutselig død kan være første symptom. 

Så er det også sånn at trening på elitenivå kan demaskere strukturelle feil i hjertet som gjerne er medfødt (ref. Ståle Solbakken, Christian Eriksen, Carl-Erik Torp, m.flere). Heldigvis fikk disse hjerterytmeforstyrrelser/hjertestans på fotballbanen med lege tilstede, slik at de kunne gjenopplives og få implantert defibrillator (hjertestarter). 

Men jeg er enig, det er utrolig trist når det skjer. Sjansen for at det skal skje med deg eller noen du er glad i, er imidlertid minimal. Husk at 5,5 millioner nordmenn IKKE døde i går, men de hører vi ikke om.

[adhoc]

"Frykt ikke døden. For når du finnes, så finnes ikke den, og når den finnes, så finnes ikke du."

Men jeg har barn, så jeg håper ikke det skjer for tidlig, og jeg håper å unngå et langvarig og smertefullt dødsleie når den tid kommer.

[stjernestøv]

Jeg frykter ikke døden for tror det skjer noe vakkert da og at vi overlever døden og får møte mamma igjen, hun har vært her med meg innimellom og hun er dø så er overbevist om at vi møtes igjen når jeg dør. 

[cilie]

ISW skrev (13 timer siden):

Sjansen for at det skal skje med deg eller noen du er glad i, er imidlertid minimal.

Jeg ser den, men kunne en del av disse brå dødsfallene pga hjertet vært unngått ved en helseundersøkelse? Jeg vet at man ikke skal sjekke alt mulig og således havne i kategorien hypokonder - men jeg kunne godt tenkt meg å vite om hjertet har skjulte feil eller om det plutselig kan ryke noe i hjernen/hovedpulsåren. Jeg har stresset utrolig mye og sovet lite, så har skjønt det kan virke inn på mye. 

[Nicklusheletida]

Jeg er ikke redd for døden. Jeg er redd for ikke å leve. Jeg har lyst til å leve evig og få med meg hva som skjer med barn og barnebarn. Utviklingen i samfunnet, både i Norge og i den store verden. F.eks : Kommer vi noen gang til mars ? Finner vi liv på andre planeter ? Slike ting har jeg lyst til å få med meg. Det er dessuten fortsatt mye jeg drømmer om å gjøre. 

Jeg synes det er trist at fremtiden krymper inn og trist med alt jeg kommer til å gå glipp av. 

Jeg skulle ønske at jeg trodde på et liv etter døden, men jeg gjør ikke det. Det er en irriterende tanke jeg har ganske ofte, at jeg ikke får fulgt med og at jeg ikke en gang får ta med meg minnene jeg har fra dette livet. 

 

[UtakknemligDiva]

Døden nei. Jeg er mer redd for å måtte tilbringe livet deprimert, og enda mer deprimert. For da vet du at du er i live, og bare føler deg tvunget til å være her, fordi hjertet ikke stopper, og du setter ikke pris på det. Det er ingenting fysisk ved meg som feiler. Til tross for medisiner som kan øke blodtrykket, var jeg på en test forrige uke, 4 år siden siste blodprøve og helsetest. Blodtrykket er lavere enn snittet. 

Men det virker som naturen deler ut enten det eller det. Noen rammes av kreft, likevel holder de oppe humøret. De lever til og med usunt nok til at humøret egentlig skulle falt. Så har du meg, som nesten ikke drikker alkohol. Ikke overvektig. Ingenting som feiler, bortsett fra den mentale dritten.

Så det virker som når vi blir født, så er det enten utdelt kreft, kamp mot overvekt, annen fysisk sykdom som reduserer livskvaliteten, enten så blir du tilsynelatende «perfekt» og får du depresjon. 

Fantastisk natur! not

[Grendel]

Det er ikke noe jeg tenker på. Jeg tenker sannsynligvis for lite på det. Jeg burde tatt en tur til legen for å sjekke blodtrykk, kolesterol etc. Jeg aner ikke hvordan det ligger an.

[morsan]

Jeg går ikke rundt og er redd for å dø, selv om jeg «har den korteste tida igjen». Men jeg håper jo at jeg har mange - og gode - år igjen. Jeg gruer mer for alderdom og sykdom. 

[Grendel]

ISW skrev (På 22.7.2026 den 7.52):

Hei.

Ofte er det jo (dessverre) idrettsutøvere og tidligere idrettsutøvere dette gjelder.

Moderat trening er kjempesunt for kroppen. Toppidrett, spesielt relatert til kondisjonsidrett (løping, roing, sykling, etc) er ikke sunt for kroppen. Under en økt er blodtrykket kjempehøyt, og etter år med idrett på elitenivå, vil hjertet omforme seg på en uhensiktsmessig måte (det vokser). Det disponerer for farlige hjerterytmeforstyrrelser. De fleste er såpass "heldige" at de "kun" får hjerterytmeforstyrrelser fra forkamrene (atrieflimmer, som sees hos mange tidligere syklister, f.eks. Dag Otto Lauritzen), og disse er jo som regel mer ubehagelige og livsbegrensende enn livstruende, men dessverre inntreffer det også at man får hjerterytmeforstyrrelser fra hjertekamrene, hvor plutselig død kan være første symptom. 

Så er det også sånn at trening på elitenivå kan demaskere strukturelle feil i hjertet som gjerne er medfødt (ref. Ståle Solbakken, Christian Eriksen, Carl-Erik Torp, m.flere). Heldigvis fikk disse hjerterytmeforstyrrelser/hjertestans på fotballbanen med lege tilstede, slik at de kunne gjenopplives og få implantert defibrillator (hjertestarter). 

Men jeg er enig, det er utrolig trist når det skjer. Sjansen for at det skal skje med deg eller noen du er glad i, er imidlertid minimal. Husk at 5,5 millioner nordmenn IKKE døde i går, men de hører vi ikke om.

Jeg har også lest at moderat trening er bedre enn ekstremt trening, men toppidrettsutøvere lever lenger enn folk flest allikevel:

https://sma.org.au/wp-content/uploads/2010/07/Mortalityandlongevityofeliteathletesarticle.pdf

https://pmc.ncbi.nlm.nih.gov/articles/PMC11979035/

En utøver innen utholdenhetsidrett på olympisk nivå lever 3-5 år lenger enn gjennomsnittet.

Altså synes jeg bildet du tegner virker overdrevent, selv om det ikke nødvendigvis er feil. Det å liste opp alt som kan skje med hjertet kan fort høres verre ut enn det er. Det skjer tydeligvis mye verre ting hvis man ikke trener.

 

 

[emilie321]

morsan skrev (1 time siden):

Jeg går ikke rundt og er redd for å dø, selv om jeg «har den korteste tida igjen». Men jeg håper jo at jeg har mange - og gode - år igjen. Jeg gruer mer for alderdom og sykdom. 

Til vanlig er jeg redd for å dø, men den største redselen er å bli pleietrengende og få en langvarig pleieperiode før jeg dør.

Har sett på nært hold hvordan det kan være og det er skremmende å tenke på det å komme i samme situasjon.