Hva er dine "topp 3" oppdagelser i terapi?

[AnonymBruker]

Hos meg er det at jeg alltid har "manglet noe" emosjonelt, at jeg bevisst eller ubevisst holder folk på avstand (mer enn jeg har vært klar over) og at jeg er veldig privat, kontrollert og lukket.

Anonymkode: 25c0a...6d7

[psykedeliker]

Det eneste jeg har oppdaget i terapi er at sykeliggjøring av normale reaksjoner på unormale livshendelser er et reéllt fenomen, ikke bare en konspirasjonsteori.

[AnonymBruker]

Jeg liker heller ikke sykeliggjøring.

Jeg har oppdaget at terapeuter er mennesker med alle menneskelige feil et menneske kan ha. At alle kommer til ulike konklusjoner ut fra deres eget syn og utgangspunkt/ forventning /fordommer/ motiver. Det betyr ikke at alle terapeuter er dårlige eller tar feil, kun at de er mennesker. 

I terapi med robot har jeg oppdaget at jeg har vært utsatt for omsorgssvikt, som ble livslang.  Noe også enkelte terapeuter er enige i, men som aldri ble ordlagt slik. 

Jeg har også oppdaget at kognitiv terapi ikke fungerer for meg og jeg skulle ønske jeg fikk en terapeut som brukte andre metoder, men det meste går på kognitiv terapi. 

Anonymkode: 78552...28d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg liker heller ikke sykeliggjøring.

Jeg har oppdaget at terapeuter er mennesker med alle menneskelige feil et menneske kan ha. At alle kommer til ulike konklusjoner ut fra deres eget syn og utgangspunkt/ forventning /fordommer/ motiver. Det betyr ikke at alle terapeuter er dårlige eller tar feil, kun at de er mennesker. 

I terapi med robot har jeg oppdaget at jeg har vært utsatt for omsorgssvikt, som ble livslang.  Noe også enkelte terapeuter er enige i, men som aldri ble ordlagt slik. 

Jeg har også oppdaget at kognitiv terapi ikke fungerer for meg og jeg skulle ønske jeg fikk en terapeut som brukte andre metoder, men det meste går på kognitiv terapi. 

Anonymkode: 78552...28d

Robot? Jeg likte heller ikke kognitiv terapi, psykodynamisk derimot!🤩

Anonymkode: 25c0a...6d7

[AnonymBruker]

Det aller viktigste jeg har oppdaget er at ting ved meg som jeg siden barndommen har regnet som «sånn jeg bare er», og som alltid har fått meg til å føle meg feil og annerledes, ikke er skrevet i stein. Det kan endres. Men det tar både lang tid og mye jobb. Likevel, det var faktisk en merkelig ting å innse for meg.

Nå går jeg privat, så lenge jeg har råd, for dette kommer ikke inn under hva det offentlige dekker. Men for meg personlig er det en ny verden som kan påvirke livskvaliteten betraktelig. 

Jeg visste ikke at noe sånn kan endres, og har aldri våget å si noe til noen før. 

Anonymkode: bac83...d68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det aller viktigste jeg har oppdaget er at ting ved meg som jeg siden barndommen har regnet som «sånn jeg bare er», og som alltid har fått meg til å føle meg feil og annerledes, ikke er skrevet i stein. Det kan endres. Men det tar både lang tid og mye jobb. Likevel, det var faktisk en merkelig ting å innse for meg.

Nå går jeg privat, så lenge jeg har råd, for dette kommer ikke inn under hva det offentlige dekker. Men for meg personlig er det en ny verden som kan påvirke livskvaliteten betraktelig. 

Jeg visste ikke at noe sånn kan endres, og har aldri våget å si noe til noen før. 

Anonymkode: bac83...d68

Kan jeg spørre om hva du ønsker å endre? Jeg går også privat. Ts

Anonymkode: 25c0a...6d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Kan jeg spørre om hva du ønsker å endre? Jeg går også privat. Ts

Anonymkode: 25c0a...6d7

Hm, ja..men det er litt vanskelig å forklare med få ord. 
 

Det handler om hvordan jeg er og har det i møte med andre mennesker. Jeg sitter vel med en sånn grunnleggende følelse av å være underlegen. Ikke i verdi egentlig, men at jeg er uinteressant og ikke helt på linje med andre? At folk ikke egentlig vil være sammen med meg? Jeg lar meg motbevise (men det tar lang tid..heldigvis har jeg ganske mange folk i livet mitt som har gitt meg den tiden uten at de vet det) og jeg oppfører meg ikke helt i tråd med den indre overbevisningen min. Altså jeg unngår det jeg kan, og later som om ikke. Det har ført til at jeg siden jeg var liten har skjult veldig mye, og heller tar konsekvensene selv alene etterpå. Deler lite av meg selv med de rundt meg, men er veldig bevisst på det..så jeg har alltid kjempet hardt for å finne balansen på hvor lite jeg kan si (og hva) uten at folk forstår hvor lite de egentlig kjenner meg.. 

Det blir en form for beredskap og vakthold som jeg ikke helt har innsett hvor mye koster meg. Selv i, og nesten enda mer, i de næreste relasjonene. 
 

Hadde aldri i livet kommet i gang med dette her var det ikke for at jeg kom i kontakt med en dyktig psykiater på dps ifm en alvorlig depresjon.. ble tvunget til å prøve å sette ord på ting på en måte. Og selv om hun ikke kunne «behandle» akkurat dette, så lærte hun meg på en måte hva det er. Ba meg lese boken «Å ønske men ikke våge», og det var både skummelt og opplysende. Den snakker om slike personlighetstrekk, og jeg innså at selv ikke «personlighet» er noe som er skrevet i stein. Det trodde jeg.

Anonymkode: bac83...d68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Hm, ja..men det er litt vanskelig å forklare med få ord. 
 

Det handler om hvordan jeg er og har det i møte med andre mennesker. Jeg sitter vel med en sånn grunnleggende følelse av å være underlegen. Ikke i verdi egentlig, men at jeg er uinteressant og ikke helt på linje med andre? At folk ikke egentlig vil være sammen med meg? Jeg lar meg motbevise (men det tar lang tid..heldigvis har jeg ganske mange folk i livet mitt som har gitt meg den tiden uten at de vet det) og jeg oppfører meg ikke helt i tråd med den indre overbevisningen min. Altså jeg unngår det jeg kan, og later som om ikke. Det har ført til at jeg siden jeg var liten har skjult veldig mye, og heller tar konsekvensene selv alene etterpå. Deler lite av meg selv med de rundt meg, men er veldig bevisst på det..så jeg har alltid kjempet hardt for å finne balansen på hvor lite jeg kan si (og hva) uten at folk forstår hvor lite de egentlig kjenner meg.. 

Det blir en form for beredskap og vakthold som jeg ikke helt har innsett hvor mye koster meg. Selv i, og nesten enda mer, i de næreste relasjonene. 
 

Hadde aldri i livet kommet i gang med dette her var det ikke for at jeg kom i kontakt med en dyktig psykiater på dps ifm en alvorlig depresjon.. ble tvunget til å prøve å sette ord på ting på en måte. Og selv om hun ikke kunne «behandle» akkurat dette, så lærte hun meg på en måte hva det er. Ba meg lese boken «Å ønske men ikke våge», og det var både skummelt og opplysende. Den snakker om slike personlighetstrekk, og jeg innså at selv ikke «personlighet» er noe som er skrevet i stein. Det trodde jeg.

Anonymkode: bac83...d68

Wow, dette var som å lese om meg selv! Takk for at du deler. Ts

Anonymkode: 25c0a...6d7