Jeg har heller aldri vært intim med noen, kvinne 32

[AnonymBruker]

Jeg så noen her inne poste en link til en artikkel med en mann på 40 år som aldri hadde vært intim med noen. Synes det var en veldig fin artikkel ettersom jeg er i samme situasjon bare at jeg er en kvinne på 32. Jeg har grublet en del på hvorfor det har blitt slik for min del og det er nok i hovedsak min dårlige selvtillit som har gjort det, redsel for å bli såret og avvist og latterliggjort (altså spør du meg er man på sitt aller mest sårbare når man er intim med noen?). Har også slitt en stund med psyken som har gjort at jeg har hatt nok med meg selv.

Jeg har nå ett ønske om å opprette denne tråden for å diskutere dette temaet litt: Kanskje noen har flere innspill til hva jeg kan gjøre for å tørre og for å klare å komme ut av det enn det som mann 40 fikk i artikkelen? Kanskje noen her inne er i samme eller lignende situasjon som meg og vil fortelle litt hvorfor de tenker det ble slik for dem? 

Anonymkode: 6f4f7...169

[AnonymBruker]

Jeg er omtrent 10 år eldre enn deg, og har det på samme måte dessverre 🫣 Jeg har ikke noe godt svar til deg, men vit at du ikke er alene om å ha det slik. Har en mulig forklaring på hvorfor det har blitt slik for min del, og kanskje er noe gjenkjennelig for deg.

Jeg har hele livet (helt fra barnehage alderen) slitt med invaderende angst og sjenanse, og fikk som voksen diagnosen: engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse (i alvorlig grad - noe som betyr at jeg er sterkt påvirket av diagnosen i de fleste områder av livet mitt).
 

Kanskje er dette noe du selv kan kjenne deg igjen i? I så fall finnes det mye informasjon på nett du kan lese deg opp på, og jeg kan også tipse om boken «å ønske, men ikke våge» - den handler om engstelige personlighetstrekk.

Anonymkode: 8b01f...df8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg er omtrent 10 år eldre enn deg, og har det på samme måte dessverre 🫣 Jeg har ikke noe godt svar til deg, men vit at du ikke er alene om å ha det slik. Har en mulig forklaring på hvorfor det har blitt slik for min del, og kanskje er noe gjenkjennelig for deg.

Jeg har hele livet (helt fra barnehage alderen) slitt med invaderende angst og sjenanse, og fikk som voksen diagnosen: engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse (i alvorlig grad - noe som betyr at jeg er sterkt påvirket av diagnosen i de fleste områder av livet mitt).
 

Kanskje er dette noe du selv kan kjenne deg igjen i? I så fall finnes det mye informasjon på nett du kan lese deg opp på, og jeg kan også tipse om boken «å ønske, men ikke våge» - den handler om engstelige personlighetstrekk.

Anonymkode: 8b01f...df8

Ja. Jeg kan kjenne meg igjen i det. Hvilken behandling har du fått for diagnosen og har du blitt bedre?

Anonymkode: 6f4f7...169

[AnonymBruker]

Gått flere år i individuell behandling, ulike gruppe behandlinger og også vært innlagt en periode. Jeg endte dessverre opp med å bli ufør og nå er det flere år siden jeg har gått i behandling. 
 

Min diagnose har påvirket både utdanning, jobb, familie- og vennskaps relasjoner og et ikkeeksisterende kjærlighetsliv. Og om det fremdeles påvirker meg, så har jeg på en måte lært å akseptere situasjonen min, for det har jeg måtte gjøre for å i det hele tatt orke å leve med meg selv…
 

Ikke meningen å skremme deg. Det er nok ikke alle med diagnosen som er like hardt rammet som meg, og det finnes de som jobber seg ut av de uhensiktsmessige tankene sine, så du må på ingen måte gi opp håpet om et kjærlighetsliv. Ting kan snu og du er enda ung.

Anonymkode: 8b01f...df8

[Drømmeautomat]

Et innspill, kanskje litt på sida: Ikke gjør sex for stort. Det kan være svært intimt, sårbart og knytta til stor kjærlighet, men det kan også bare være uforpliktende lek. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Gått flere år i individuell behandling, ulike gruppe behandlinger og også vært innlagt en periode. Jeg endte dessverre opp med å bli ufør og nå er det flere år siden jeg har gått i behandling. 
 

Min diagnose har påvirket både utdanning, jobb, familie- og vennskaps relasjoner og et ikkeeksisterende kjærlighetsliv. Og om det fremdeles påvirker meg, så har jeg på en måte lært å akseptere situasjonen min, for det har jeg måtte gjøre for å i det hele tatt orke å leve med meg selv…
 

Ikke meningen å skremme deg. Det er nok ikke alle med diagnosen som er like hardt rammet som meg, og det finnes de som jobber seg ut av de uhensiktsmessige tankene sine, så du må på ingen måte gi opp håpet om et kjærlighetsliv. Ting kan snu og du er enda ung.

Anonymkode: 8b01f...df8

Talk for at du deler. Jeg har ikke gitt opp enda, tenker på tanken å ta det opp med behandler for å få hjelp. Men først tror jeg at jeg må begynne med å få meg venn(er). Det er nok litt lettere på skalaen.

Anonymkode: 6f4f7...169

[AnonymBruker]

Drømmeautomat skrev (5 timer siden):

Et innspill, kanskje litt på sida: Ikke gjør sex for stort. Det kan være svært intimt, sårbart og knytta til stor kjærlighet, men det kan også bare være uforpliktende lek. 

Bra innspill. Takk.

Anonymkode: 6f4f7...169

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (På 30.9.2026 den 0.59):

altså spør du meg er man på sitt aller mest sårbare når man er intim med noen?).

Jeg føler meg veldig sjelden sårbar når jeg er intim med noen. Det er helt andre følelser som alt fra at man er i lekemodus til at alt bare er trygt og nært. Hvis du tenker at det er så sårbart så kanskje der gjør terskelen høyere for å være intim?

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (12 minutter siden):

Jeg føler meg veldig sjelden sårbar når jeg er intim med noen. Det er helt andre følelser som alt fra at man er i lekemodus til at alt bare er trygt og nært. Hvis du tenker at det er så sårbart så kanskje der gjør terskelen høyere for å være intim?

Interessant du sier det for jeg kan ikke tenke på en situasjon man er mer sårbar enn når man er intim. Det stemmer nok at det gjør terskelen høy.

Anonymkode: 6f4f7...169