Er det normalt eller urovekkende å huske lite fra barndommen?

[Sjø]

Jeg fikk akkurat et spørsmål her inne om jeg ble møtt og sett på følelser av foreldrene mine og det fikk meg til å undre meg om det egentlig er normalt eller urovekkende å huske lite fra barndommen. Svaret mitt var: "Ja, det tror jeg. Jeg husker ikke så mye fra barndommen min så husker ikke konkret hvordan jeg ble møtt og sett da men jeg har ingen minner om å ha blitt møtt dårlig og jeg har et bra forhold til foreldrene mine i dag (sett bort fra at vi aldri snakker om det vanskelige og 'det som betyr noe') så regner bare med at jeg ble møtt og sett på følelser." 

Jeg har tidligere hatt en behandler som var kritisk til at jeg husket lite fra barndommen og stilte spørsmål som "hvordan vet du at du hadde en bra barndom når du ikke husker noe?" og også mente at det var rart at jeg husker lite. Det virket på meg som at hun tok min dårlige hukommelse som et tegn på at jeg hadde hatt en dårlig barndom, selv om hun ikke sa det direkte. Før jeg kom til henne hadde barndommen min aldri vært et tema og jeg har aldri fått direkte spørsmål om den verken før eller siden. Selv har jeg alltid bare tenkt at noen mennesker har dårlig hukommelse fra barndommen og at det er/kan være helt normalt. Nå når jeg tenker meg om har jeg egentlig ingen minner om å ha verken bli møtt bra eller dårlig som barn (før jeg var ca 12 år).

Kanskje er det feil av meg å stille spørsmål om dette? Jeg har jo som sagt et bra forhold til foreldrene mine i dag og det er jo det som betyr noe. Og det er heller ikke det at jeg tror at jeg hadde en dårlig barndom på noen måte men uttalelsene nevnt over av min tidligere behandler har gjort meg usikker. Det er jo flere år siden og jeg bestemte meg for å la det ligge, men noe i meg fikk meg til å undre meg igjen om det virkelig er vanlig å huske så lite av en bra barndom? Så må bare spørre. Jeg kan jo legge til at jeg regner med det kan være urovekkende å huske lite, men at jeg ikke tror det er det i mitt tilfelle. Men jeg må bare spørre hva andre synes likevel for å få innspill. 

Kan legge til at jeg alltid har tenkt at jeg var et stille og sjenert barn, men i følge moren min pratet jeg med alt og alle og hadde stort sett alltid mye på hjertet. Det endret seg i følge henne da jeg var 12-13 år. Selv har jeg ingen minner om å ha vært utadvendt. (Jeg er ganske så stille og sjenert nå som voksen og). 

[stjernestøv]

Sjø skrev (6 minutter siden):

Jeg fikk akkurat et spørsmål her inne om jeg ble møtt og sett på følelser av foreldrene mine og det fikk meg til å undre meg om det egentlig er normalt eller urovekkende å huske lite fra barndommen. Svaret mitt var: "Ja, det tror jeg. Jeg husker ikke så mye fra barndommen min så husker ikke konkret hvordan jeg ble møtt og sett da men jeg har ingen minner om å ha blitt møtt dårlig og jeg har et bra forhold til foreldrene mine i dag (sett bort fra at vi aldri snakker om det vanskelige og 'det som betyr noe') så regner bare med at jeg ble møtt og sett på følelser." 

Jeg har tidligere hatt en behandler som var kritisk til at jeg husket lite fra barndommen og stilte spørsmål som "hvordan vet du at du hadde en bra barndom når du ikke husker noe?" og også mente at det var rart at jeg husker lite. Det virket på meg som at hun tok min dårlige hukommelse som et tegn på at jeg hadde hatt en dårlig barndom, selv om hun ikke sa det direkte. Før jeg kom til henne hadde barndommen min aldri vært et tema og jeg har aldri fått direkte spørsmål om den verken før eller siden. Selv har jeg alltid bare tenkt at noen mennesker har dårlig hukommelse fra barndommen og at det er/kan være helt normalt. Nå når jeg tenker meg om har jeg egentlig ingen minner om å ha verken bli møtt bra eller dårlig som barn (før jeg var ca 12 år).

Kanskje er det feil av meg å stille spørsmål om dette? Jeg har jo som sagt et bra forhold til foreldrene mine i dag og det er jo det som betyr noe. Og det er heller ikke det at jeg tror at jeg hadde en dårlig barndom på noen måte men uttalelsene nevnt over av min tidligere behandler har gjort meg usikker. Det er jo flere år siden og jeg bestemte meg for å la det ligge, men noe i meg fikk meg til å undre meg igjen om det virkelig er vanlig å huske så lite av en bra barndom? Så må bare spørre. Jeg kan jo legge til at jeg regner med det kan være urovekkende å huske lite, men at jeg ikke tror det er det i mitt tilfelle. Men jeg må bare spørre hva andre synes likevel for å få innspill. 

Kan legge til at jeg alltid har tenkt at jeg var et stille og sjenert barn, men i følge moren min pratet jeg med alt og alle og hadde stort sett alltid mye på hjertet. Det endret seg i følge henne da jeg var 12-13 år. Selv har jeg ingen minner om å ha vært utadvendt. (Jeg er ganske så stille og sjenert nå som voksen og). 

Ser ikke vitsen med å huske mye fra barndommen for det er ikke noe vi trenger å gå og gnage på, det er nå vi lever og ikke i fortiden. 

[Musikk]

Jeg husker svært litte fram min barndom🙂har hørt andre si det samme. 

[Sjø]

stjernestøv skrev (4 minutter siden):

Ser ikke vitsen med å huske mye fra barndommen for det er ikke noe vi trenger å gå og gnage på, det er nå vi lever og ikke i fortiden. 

Det tenker jeg du har helt rett i. Jeg tenker jeg lar det ligge. (Ble bare litt nervøs for om jeg kanskje hadde en negativ barndom uten å huske det, men det blir vel bare dumt å spekulere i. Sjansen for det er nok veldig liten og ikke noe jeg tror på. Jeg har bare en lei tendens til å bekymre meg for alt av og til).

[stjernestøv]

Sjø skrev (1 minutt siden):

Det tenker jeg du har helt rett i. Jeg tenker jeg lar det ligge. (Ble bare litt nervøs for om jeg kanskje hadde en negativ barndom uten å huske det, men det blir vel bare dumt å spekulere i. Sjansen for det er nok veldig liten og ikke noe jeg tror på. Jeg har bare en lei tendens til å bekymre meg for alt av og til).

Tror du hadde husket og kjent inni deg om du hadde hatt en dårlig oppvekst. 

[Sjø]

Musikk skrev (5 minutter siden):

Jeg husker svært litte fram min barndom🙂har hørt andre si det samme. 

Ok. Det er nok normalt. Hvordan er hukommelsen din nå i voksen alder? Min hukommelse er forholdsvis dårlig nå også. Ikke sånn at jeg ikke husker noe, men kan slite med å huske f.eks hva behandler har sagt til meg i timene og slikt. Og hvis jeg avtaler med noen i dag om å møtes i morgen må jeg skrive det inn i kalenderen med varsel hvis ikke glemmer jeg det.

Endret 31 minutter siden av Sjø

[Sjø]

stjernestøv skrev (1 minutt siden):

Tror du hadde husket og kjent inni deg om du hadde hatt en dårlig oppvekst. 

Det tror jeg du har rett i. Et annet viktig aspekt er jo at forholdet til mine foreldre er bra i dag, hadde jeg hatt en dårlig oppvekst hadde det nok ikke vært det? Føler meg fæl som spekulerer i det. Men av og til blir jeg så usikker og jeg må bare dele tankene mine med noen.

[stjernestøv]

Sjø skrev (4 minutter siden):

Det tror jeg du har rett i. Et annet viktig aspekt er jo at forholdet til mine foreldre er bra i dag, hadde jeg hatt en dårlig oppvekst hadde det nok ikke vært det? Føler meg fæl som spekulerer i det. Men av og til blir jeg så usikker og jeg må bare dele tankene mine med noen.

Jeg og hadde et bra forhold til mine foreldre som voksen og de var jo gode besteforeldre, min barndom var ikke den lettelse men tror man er glad i sine foreldre uansett. Det viktigste er vel at dere har et bra forhold i dag. 

[AnonymBruker]

Sjø skrev (3 minutter siden):

Det tror jeg du har rett i. Et annet viktig aspekt er jo at forholdet til mine foreldre er bra i dag, hadde jeg hatt en dårlig oppvekst hadde det nok ikke vært det? Føler meg fæl som spekulerer i det. Men av og til blir jeg så usikker og jeg må bare dele tankene mine med noen.

Det var jeg som spurte deg angående barndommen. Jeg husker også svært lite, vi er feks 3 søsken og jeg har nesten ingen minner om oss sammen. Har veldig få minner fra barneskolen. Jeg leser at du skriver at dere aldri prater om "det som betyr noe". Det har jeg og foreldrene mine heller aldri gjort heller og det er en sorg for meg nå. På den måten utviklet jeg aldri evnen til å identifisere/kjenne igjen egne følelser/behov ei heller utvikle evne til å sette ord på dette/ta plass/be om hjelp. 

Det er ikke konstruktivt å "grave i" fortid bare for å gjøre det, men det kan være nyttig for å forstå seg selv og mine mønstre bedre-for slik å kunne jobbe med å snu/endre disse.

Anonymkode: ba02e...fdb

[Sjø]

stjernestøv skrev (4 minutter siden):

Jeg og hadde et bra forhold til mine foreldre som voksen og de var jo gode besteforeldre, min barndom var ikke den lettelse men tror man er glad i sine foreldre uansett. Det viktigste er vel at dere har et bra forhold i dag. 

Ja, det er det viktigste. Angrer på at jeg opprettet tråden nå. Det ble litt dumt kanskje.

[AnonymBruker]

Sjø skrev (1 minutt siden):

Ja, det er det viktigste. Angrer på at jeg opprettet tråden nå. Det ble litt dumt kanskje.

Det er ikke dumt i det hele tatt. Dette temaet berører mange og er høyst aktuelt.

Anonymkode: ba02e...fdb

[stjernestøv]

Sjø skrev (4 minutter siden):

Ja, det er det viktigste. Angrer på at jeg opprettet tråden nå. Det ble litt dumt kanskje.

Det må du ikke tenkte, kanskje andre lurer på det samme  

[Sjø]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det var jeg som spurte deg angående barndommen. Jeg husker også svært lite, vi er feks 3 søsken og jeg har nesten ingen minner om oss sammen. Har veldig få minner fra barneskolen. Jeg leser at du skriver at dere aldri prater om "det som betyr noe". Det har jeg og foreldrene mine heller aldri gjort heller og det er en sorg for meg nå. På den måten utviklet jeg aldri evnen til å identifisere/kjenne igjen egne følelser/behov ei heller utvikle evne til å sette ord på dette/ta plass/be om hjelp. 

Det er ikke konstruktivt å "grave i" fortid bare for å gjøre det, men det kan være nyttig for å forstå seg selv og mine mønstre bedre-for slik å kunne jobbe med å snu/endre disse.

Anonymkode: ba02e...fdb

Jeg kan kjenne meg igjen i det du skriver. Spesielt det med at det er en sorg for meg nå og at jeg strever med å kjenne igjen egne følelser og behov og ta plass. Jeg har en tanke om å ta initiativ til å være mer åpen og ærlig og snakke om det som betyr noe med mine foreldre nå. Jeg tenker det kan være positivt får jeg det til. Ikke bare for familieforholdet, men også for andre relasjoner som vennskap og kjæreste (som jeg og strever med). 

Jeg er enig i at det ikke er konstruktivt å grave i fortiden bare for å gjøre det. Hadde jeg hatt negative minner jeg hadde hatt behov for å snakke om og å bearbeide hadde det vært noe annet. Men når jeg så og si ikke har noen minner er det jo ingenting å gjøre noe med. Jeg tror ikke det er særlig lurt å skulle forsøke huske noe mer enn det jeg gjør?