Hva er det som er mest avgjørende for om en pasient får den hjelpen den trenger? Og hvordan oppleves det å ikke få hjelp?

[AnonymBruker]

Hva er deres erfaringer og tanker? Man hører jo ofte om mange som ikke får hjelpen de trenger i det hele tatt eller som får manglende eller rett og slett dårlig og kritikkverdig hjelp. Hva er det som egentlig gjør det? Handler det mest om tilhørighet og stedet pasienten bor sin kapasitet til hjelsehjelp, er det pasientens refleksjonsevne og måten hen uttrykker behovet for hjelp på? Eller er det noe "spesielt" hos pasienten som trigger noe i helsepersonells ønske om å hjelpe?

Jeg er selv en av de pasientene som alltid får hjelp når jeg trenger det og som også har opplevd at helsepersonell strekker seg ekstra langt for å hjelpe meg. Og jeg undrer meg bare veldig hva er det som gjør det? Og ikke minst, hvordan oppleves det å være en pasient som ikke får hjelp eller ikke får hjelpen en trenger. Jeg kan jo bare tenke meg selv f.eks følelsen av å bli avvist på legevakten eller på akuttpost når man er redd for sitt eget liv. Å ikke bli tatt på alvor eller ikke trodd på noe en føler, tenker eller opplever. For meg hadde det vært helt fullstendig krise å oppleve noe sånt og det hadde nok sendt meg rett ned i det dypeste sorte hullet. Men jeg ønsker gjerne vite litt om hvordan det oppleves og hvordan en kommer seg etter noe sånt? Setter veldig pris på om noen orker å dele.

Anonymkode: 96352...80a