Hvorfor er det så vanskelig for meg å ta valg?

[Sjø]

Jeg bare tenker det hadde vært litt interessant å høre hvorfor dere her inne tenker det er så vanskelig for meg å ta valg slik dere "kjenner" meg her inne? Eller om noen vil komme med generelle forklaringer på hvorfor det kan være vanskelig å få tatt valg tar jeg gjerne i mot det også. Jeg tenker det nesten må være noe psykisk feil som gjør det når det skal være så strevsomt? Det er i alle fall ikke normalt? Eller er det kanskje normalt å være så ubesluttsom for enkelte? Og hva er der egentlig å få gjort med det for å bli bedre?

Jeg strever egentlig til en viss grad med de fleste valg men det er de større valgene som oftest føles umulig ut for meg. Som eksempel: Jeg har jo vært usikker på asperger diagnosen min i flere år og har lenge vurdert be om henvisning til second opinion men ikke klart å lande valget. Nå har jeg der i mot for noen dager siden fått sendt henvisningen men det føles ikke ut som jeg har tatt et valg likevel for jeg er fortsatt like usikker og vurderer å trekke den. Beklager at jeg tar opp dette igjen og igjen dere er sikkert drittlei, men det er jo et veldig godt eksempel på hvor vanskelig dette med å ta valg er for meg. Et annet eksempel er at jeg vurderer søke meg til innleggelse et annet sted i landet til et behandlingssted som er ukjent for meg vs bli innlagt i hjembyen vs bare bli hjemme og fokusere på å bygge opp igjen livet mitt. Akkurat det har jeg ikke grublet så veldig lenge på men det føles også ut som et veldig umulig, stort og skummelt valg.

Endret 1 time siden av Sjø

[Havfruen]

Sjø skrev (3 minutter siden):

Jeg bare tenker det hadde vært litt interessant å høre hvorfor dere her inne tenker det er så vanskelig for meg å ta valg slik dere "kjenner" meg her inne? Eller om noen vil komme med generelle forklaringer på hvorfor det kan være vanskelig å få tatt valg tar jeg gjerne i mot det også. Jeg tenker det nesten må være noe psykisk feil som gjør det når det skal være så strevsomt? Det er i alle fall ikke normalt? Eller er det kanskje normalt å være så ubesluttsom for enkelte? Og hva er der egentlig å få gjort med det for å bli bedre?

Jeg strever egentlig til en viss grad med de fleste valg men det er de større valgene som oftest føles umulig ut for meg. Som eksempel: Jeg har jo vært usikker på asperger diagnosen min i flere år og har lenge vurdert be om henvisning til second opinion men ikke klart å lande valget. Nå har jeg der i mot for noen dager siden fått sendt henvisningen men det føles ikke ut som jeg har tatt et valg likevel for jeg er fortsatt like usikker og vurderer å trekke den. Beklager at jeg tar opp dette igjen og igjen dere er sikkert drittlei, men det er jo et veldig godt eksempel på hvor vanskelig dette med å ta valg er for meg. Et annet eksempel er at jeg vurderer søke meg til innleggelse et annet sted i landet til et behandlingssted som er ukjent for meg vs bli innlagt i hjembyen vs bare bli hjemme og fokusere på å bygge opp igjen livet mitt. Akkurat det har jeg ikke grublet så veldig lenge på men det føles også ut som et veldig stort og skummelt valg.

Jeg er ikke lei i det hele tatt, jeg liker å lese om refleksjonene dine. Min første tanke at du kan streve med usikkerhet, perfeksjonisme, lavt selvbilde og stress? Da kan selv små valg/beslutninger være vanskelige å ta. Har det vært slik lenge for deg?

[psykedeliker]

Sjø skrev (10 minutter siden):

Jeg har jo vært usikker på asperger diagnosen min i flere år og har lenge vurdert be om henvisning til second opinion men ikke klart å lande valget.

"Second opinion" er ikke det samme som en ny utredning, det betyr bare at den informasjonen som allerede ligger i journalen blir vurdert på nytt.

[Sjø]

Havfruen skrev (6 minutter siden):

Jeg er ikke lei i det hele tatt, jeg liker å lese om refleksjonene dine. Min første tanke at du kan streve med usikkerhet, perfeksjonisme, lavt selvbilde og stress? Da kan selv små valg/beslutninger være vanskelige å ta. Har det vært slik lenge for deg?

Så hyggelig sagt av deg. Selv om jeg synes det er litt vanskelig å tro på at noen kan like å lese om refleksjonene mine, hehe. Jeg tenker du har rett i det du tenker, kan kjenne meg igjen i alt det du nevner (i ulik grad). Jeg tror kanskje jeg kan ha hatt det slik siden jeg var tenåring? I alle fall tenker jeg det er da jeg først ble bevisst på det. Føler også at det har blitt verre og verre med årene.

[Sjø]

psykedeliker skrev (6 minutter siden):

"Second opinion" er ikke det samme som en ny utredning, det betyr bare at den informasjonen som allerede ligger i journalen blir vurdert på nytt.

Det har ikke jeg fått med meg? Kan du forklare nærmere? Må man be om second opinion eller en ny utredning alt etter hva en selv ønsker eller hvordan fungerer det? Jeg brukte ordet revurdering da jeg tok det opp hos fastlegen da. Vet ikke hva det har å si eller hvilke(t) ord han brukte i henvisningen til DPS.

Endret 1 time siden av Sjø

[Havfruen]

Sjø skrev (9 minutter siden):

Så hyggelig sagt av deg. Selv om jeg synes det er litt vanskelig å tro på at noen kan like å lese om refleksjonene mine, hehe. Jeg tenker du har rett i det du tenker, kan kjenne meg igjen i alt det du nevner (i ulik grad). Jeg tror kanskje jeg kan ha hatt det slik siden jeg var tenåring? I alle fall tenker jeg det er da jeg først ble bevisst på det. Føler også at det har blitt verre og verre med årene.

Da kan du øve deg på å åpne opp for muligheten for at komplimentet er ekte:) Jeg øver på det samme. For meg har det vært vanskelig å være i fokus og å bli sett. Har veldig lavt selvbilde.  Vokste opp med kjærlige, men unnvikende foreldre som var emosjonelt utilgjengelige. 

Jeg har jobbet hardt med å bli mer synlig for meg selv og andre. Det er en heftig jobb, men det gir resultater. Jeg har ennå en lang vei å gå. Det å være i jobb gir jeg mestring og "tvinger" meg fremover.

[Sjø]

Havfruen skrev (6 minutter siden):

Da kan du øve deg på å åpne opp for muligheten for at komplimentet er ekte:) Jeg øver på det samme. For meg har det vært vanskelig å være i fokus og å bli sett. Har veldig lavt selvbilde.  Vokste opp med kjærlige, men unnvikende foreldre som var emosjonelt utilgjengelige. 

Jeg har jobbet hardt med å bli mer synlig for meg selv og andre. Det er en heftig jobb, men det gir resultater. Jeg har ennå en lang vei å gå. Det å være i jobb gir jeg mestring og "tvinger" meg fremover.

Det skal jeg gjøre 🙂 Jeg kan kjenne meg igjen i det at det føles vanskelig være i fokus og bli sett samt lavt selvbilde. 

Kunne du sagt litt om hvordan du jobber med å bli mer synlig for deg selv og andre sånn helt konkret? Jeg skulle gjerne gjort det samme. Er det aller mest det med jobb som hjelper eller er det andre ting og?

Endret 45 minutter siden av Sjø

[Havfruen]

Sjø skrev (5 minutter siden):

Det skal jeg gjøre 🙂 Jeg kan kjenne meg igjen i det at det føles vanskelig være i fokus og bli sett samt lavt selvbilde. 

Kunne du sagt litt om hvordan du jobber med å bli mer synlig for deg selv og andre sånn helt konkret? Jeg skulle gjerne gjort det samme. Er det aller mest det med jobb som hjelper eller er det andre ting og?

Jeg har hatt alvorlig depresjon og da gikk jeg til terapi på DPS. Når jeg ser tilbake var jeg så dårlig at jeg ikke hadde tilgang til følelser/tanker slik jeg er nå (fortsatt deprimert, men mild/moderat). Nå er jeg på et annet sted mentalt. Ting jeg konkret gjør, som jeg ikke gjorde før:

Åpner meg i terapi. Feks "dette er veldig vanskelig for meg å snakke om, men... (eksponering). Jeg er svært nervøs på venrerommet før timen fordi det er så ubehagelig å være synlig og sårbar for terapeuten (og meg selv).

Inviterer en venninne+barna med på restaurant på bursdagen min. Får gave og åpner den i "alles påsyn" (oppmerksomhet er skremmende for meg) Forteller venninnen min hvor mye kvelden betydde for meg. 

Ringer moren min for å høre hvordan hun har det og etterpå deler noe som er utfordrende i livet mitt nå (utenkelig før).

Tar iniativ til å fortelle kollegaen min om datteren min som har vært rusavhengig, men som er bedre nå.

Kjøper meg klær, sminke og smykker jeg liker (vanskelig å bruke penger på meg selv, foretrekker å bruke det på andre).

Gjør aktiviteter som jeg setter pris på. Tar med meg søsteren min på lunsj og kino.

Det var bare noen forslag:)

 

 

 

[Sjø]

Havfruen skrev (9 minutter siden):

Jeg har hatt alvorlig depresjon og da gikk jeg til terapi på DPS. Når jeg ser tilbake var jeg så dårlig at jeg ikke hadde tilgang til følelser/tanker slik jeg er nå (fortsatt deprimert, men mild/moderat). Nå er jeg på et annet sted mentalt. Ting jeg konkret gjør, som jeg ikke gjorde før:

Åpner meg i terapi. Feks "dette er veldig vanskelig for meg å snakke om, men... (eksponering). Jeg er svært nervøs på venrerommet før timen fordi det er så ubehagelig å være synlig og sårbar for terapeuten (og meg selv).

Inviterer en venninne+barna med på restaurant på bursdagen min. Får gave og åpner den i "alles påsyn" (oppmerksomhet er skremmende for meg) Forteller venninnen min hvor mye kvelden betydde for meg. 

Ringer moren min for å høre hvordan hun har det og etterpå deler noe som er utfordrende i livet mitt nå (utenkelig før).

Tar iniativ til å fortelle kollegaen min om datteren min som har vært rusavhengig, men som er bedre nå.

Kjøper meg klær, sminke og smykker jeg liker (vanskelig å bruke penger på meg selv, foretrekker å bruke det på andre).

Gjør aktiviteter som jeg setter pris på. Tar med meg søsteren min på lunsj og kino.

Det var bare noen forslag:)

 

 

 

Det har nok en del å si hvor man er mentalt ja. Må bare si at mye av det du skriver om her på forumet er gjenkjennelig for meg. En annen viktig ting jeg vil si til deg er at det er så fint å lese at du er på et bedre sted nå og ikke minst takk for at du åpner opp og deler også må jeg si at det er imponerende alt du gjør, tør og får til. Du har mye mot.