Jeg har begynt i terapi og vi har reflekterer over fortid (identifisere mønstre osv). Nå er jeg så trist

[AnonymBruker]

Og det er pga at jeg, kort fortalt, ser hvor selvutslettende, grenseløs og lite synlig jeg har vært for meg selv og andre ++. Dette er jo et veldig vidt spørsmål, men jeg lurer på hvordan det har vært for dere i terapi; jeg kjenner på at tilstanden forverrer seg (livet passerer i revy) (bp-depresjon) og kjenner meg mer og mer "ulykkelig". Er det vanlig at situasjonen først blir bedre, for så å bli bedre? Tar gjerne imot litt om din erfaring med terapi-prosessen.

 

Anonymkode: d0da3...bd4

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Og det er pga at jeg, kort fortalt, ser hvor selvutslettende, grenseløs og lite synlig jeg har vært for meg selv og andre ++. Dette er jo et veldig vidt spørsmål, men jeg lurer på hvordan det har vært for dere i terapi; jeg kjenner på at tilstanden forverrer seg (livet passerer i revy) (bp-depresjon) og kjenner meg mer og mer "ulykkelig". Er det vanlig at situasjonen først blir bedre, for så å bli bedre? Tar gjerne imot litt om din erfaring med terapi-prosessen.

 

Anonymkode: d0da3...bd4

Har lært meg å reflektere over fortid da kommer man ingen vei, det bedre er å jobbe med seg seg i nåtid. 

[AnonymBruker]

stjernestøv skrev (22 minutter siden):

Har lært meg å reflektere over fortid da kommer man ingen vei, det bedre er å jobbe med seg seg i nåtid. 

Takk for svar. Jeg kjenner at jeg blir "bedre kjent" med meg selv ved å jobbe på denne måten. Enig i at man må se fremover, ja.

Anonymkode: d0da3...bd4

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Takk for svar. Jeg kjenner at jeg blir "bedre kjent" med meg selv ved å jobbe på denne måten. Enig i at man må se fremover, ja.

Anonymkode: d0da3...bd4

Ok bra du blir bedre kjent med deg selv da, er bare å jobbe på så du kommer fremover. En gang må det jo bli slutt på å se tilbake for vi skal ikke leve i fortiden. 

[AnonymBruker]

stjernestøv skrev (2 minutter siden):

Ok bra du blir bedre kjent med deg selv da, er bare å jobbe på så du kommer fremover. En gang må det jo bli slutt på å se tilbake for vi skal ikke leve i fortiden. 

Det er jo helt sant! 

Anonymkode: d0da3...bd4

[krøll9]

stjernestøv skrev (10 timer siden):

Har lært meg å reflektere over fortid da kommer man ingen vei, det bedre er å jobbe med seg seg i nåtid. 

Det kommer nok an på. Å gruble over ting man ikke får endret på er ėn ting, men noe annet er å identifisere opplevelser fra fortiden som kan ha vært av betydning for ens psyke helt frem til i dag. Kommer vel an på "problemet".

Mine behandlere skulle bare prate om hva som skjedde fra dag til dag, helt ubrukelig for min del. Har selv tenkt tilbake og tror jeg har forstått hvordan visse ting henger sammen, f.eks. hvorfor jeg var disassosiert over to år, antagelig mer. Det var en retraumatiserende hendelse som trolig førte til at jeg splittet av noe for seks år siden. Det har vært hensiktsmessig å identifisere hva som skjedde. Det gjør vondt å tenke på årene jeg ikke var emosjonelt til stede, men føler fortsatt at ting faller mer og mer på plass ettersom jeg jobber gjennom dette - dessverre på egen hånd. 

Hva slags greie er det for deg, TS? Personlighetsforstyrrelser? Traumer? Kanskje reflekter med behandler rundt spørsmålet ditt også? (Og her. Interessant det). 

[AnonymBruker]

krøll9 skrev (4 minutter siden):

Det kommer nok an på. Å gruble over ting man ikke får endret på er ėn ting, men noe annet er å identifisere opplevelser fra fortiden som kan ha vært av betydning for ens psyke helt frem til i dag. Kommer vel an på "problemet".

Mine behandlere skulle bare prate om hva som skjedde fra dag til dag, helt ubrukelig for min del. Har selv tenkt tilbake og tror jeg har forstått hvordan visse ting henger sammen, f.eks. hvorfor jeg var disassosiert over to år, antagelig mer. Det var en retraumatiserende hendelse som trolig førte til at jeg splittet av noe for seks år siden. Det har vært hensiktsmessig å identifisere hva som skjedde. Det gjør vondt å tenke på årene jeg ikke var emosjonelt til stede, men føler fortsatt at ting faller mer og mer på plass ettersom jeg jobber gjennom dette - dessverre på egen hånd. 

Hva slags greie er det for deg, TS? Personlighetsforstyrrelser? Traumer? Kanskje reflekter med behandler rundt spørsmålet ditt også? (Og her. Interessant det). 

Jeg har engstelig pf og bp2. Ble utsatt for seksuelle krenkelser som barn. Mangel på emosjonell omsorg. Fikk alvorlig depresjon for 5 år siden og har aldri "kommet meg" etterpå. Hatt god utvikling i terapi, og nytte av den. Men smerten er gjennomgripende. 

Hvordan diasossoerte du, sånn hvordan ser det ut i praksis? Kan lite om det. Det eneste jeg kan merke i terapien er at jeg plutselig soner ut litt, hjernen blir blank og jeg finner ikke ord. Men det går relativt fort over.

Anonymkode: d0da3...bd4

[stjernestøv]

krøll9 skrev (1 time siden):

Det kommer nok an på. Å gruble over ting man ikke får endret på er ėn ting, men noe annet er å identifisere opplevelser fra fortiden som kan ha vært av betydning for ens psyke helt frem til i dag. Kommer vel an på "problemet".

Mine behandlere skulle bare prate om hva som skjedde fra dag til dag, helt ubrukelig for min del. Har selv tenkt tilbake og tror jeg har forstått hvordan visse ting henger sammen, f.eks. hvorfor jeg var disassosiert over to år, antagelig mer. Det var en retraumatiserende hendelse som trolig førte til at jeg splittet av noe for seks år siden. Det har vært hensiktsmessig å identifisere hva som skjedde. Det gjør vondt å tenke på årene jeg ikke var emosjonelt til stede, men føler fortsatt at ting faller mer og mer på plass ettersom jeg jobber gjennom dette - dessverre på egen hånd. 

Hva slags greie er det for deg, TS? Personlighetsforstyrrelser? Traumer? Kanskje reflekter med behandler rundt spørsmålet ditt også? (Og her. Interessant det). 

Ja alt til sin tid, har jobbet meg gjennom ting med behandlere jeg og men en gang er det på tide å gi slipp. Fikk veldig god støtte til det og, det tror jeg man trenger. Er vanskelig å jobbe seg gjennom ting alene som du gjør. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Og det er pga at jeg, kort fortalt, ser hvor selvutslettende, grenseløs og lite synlig jeg har vært for meg selv og andre ++. Dette er jo et veldig vidt spørsmål, men jeg lurer på hvordan det har vært for dere i terapi; jeg kjenner på at tilstanden forverrer seg (livet passerer i revy) (bp-depresjon) og kjenner meg mer og mer "ulykkelig". Er det vanlig at situasjonen først blir bedre, for så å bli bedre? Tar gjerne imot litt om din erfaring med terapi-prosessen.

 

Anonymkode: d0da3...bd4

Å bare være trist er fint. Hvorfor skulle du ikke kjenne deg trist når du tenker på hvordan du har skadet deg? 

Dersom det er mer enn bare trist, altså depresjon/sykdom, så må du jo ta opp det med behandler så dere kanskje får gjort noe med dette. 

Anonymkode: 554bd...3f8

[AnonymBruker]

Jeg tror at man må forstå sine reaksjonsmønstre og hvilke forhold de har oppstått i, for å kunne bryte disse. Det handler ikke om å grave i fortiden nødvendigvis, men forstå. Når man føler på sorg eller andre følelser for ting som har vært og ting som fortsetter å føre til negative ting så er det ditt tegn på at disse tingene må du endre på. Det kan være en heftig sorgprosess. Men når du ser de negative konsekvensene det har for deg så er du i stand til å gjøre endringer og da kan det begynne å gå oppover igjen. Høres ut som du er i en god prosess! 

Anonymkode: 0e63d...7bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg tror at man må forstå sine reaksjonsmønstre og hvilke forhold de har oppstått i, for å kunne bryte disse. Det handler ikke om å grave i fortiden nødvendigvis, men forstå. Når man føler på sorg eller andre følelser for ting som har vært og ting som fortsetter å føre til negative ting så er det ditt tegn på at disse tingene må du endre på. Det kan være en heftig sorgprosess. Men når du ser de negative konsekvensene det har for deg så er du i stand til å gjøre endringer og da kan det begynne å gå oppover igjen. Høres ut som du er i en god prosess! 

Anonymkode: 0e63d...7bd

Takk. Ja, kjenner faktisk at jeg er i en endringsprosess. Det ble bare så tungt og svart nå. Skikkelig dirrende lidelse.

Anonymkode: d0da3...bd4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Å bare være trist er fint. Hvorfor skulle du ikke kjenne deg trist når du tenker på hvordan du har skadet deg? 

Dersom det er mer enn bare trist, altså depresjon/sykdom, så må du jo ta opp det med behandler så dere kanskje får gjort noe med dette. 

Anonymkode: 554bd...3f8

Ja, glemte å presisere at jeg har depresjon og at det er derfor jeg går i behandling.

Anonymkode: d0da3...bd4

[Eva Sofie]

stjernestøv skrev (På 8.10.2026 den 7.53):

Ok bra du blir bedre kjent med deg selv da, er bare å jobbe på så du kommer fremover. En gang må det jo bli slutt på å se tilbake for vi skal ikke leve i fortiden. 

Å undersøke fortiden er noe annet enn å sitte fast i den.

I traumearbeid kan arbeid med fortid og nåtid skje i samme behandling. Det må ikke handle om å grave i opplevelser for enhver pris.

[stjernestøv]

Eva Sofie skrev (1 minutt siden):

Å undersøke fortiden er noe annet enn å sitte fast i den.

I traumearbeid kan arbeid med fortid og nåtid skje i samme behandling. Det må ikke handle om å grave i opplevelser for enhver pris.

Ja har vært med på det...

[krøll9]

AnonymBruker skrev (På 8.10.2026 den 17.51):

Jeg har engstelig pf og bp2. Ble utsatt for seksuelle krenkelser som barn. Mangel på emosjonell omsorg. Fikk alvorlig depresjon for 5 år siden og har aldri "kommet meg" etterpå. Hatt god utvikling i terapi, og nytte av den. Men smerten er gjennomgripende. 

Hvordan diasossoerte du, sånn hvordan ser det ut i praksis? Kan lite om det. Det eneste jeg kan merke i terapien er at jeg plutselig soner ut litt, hjernen blir blank og jeg finner ikke ord. Men det går relativt fort over.

Anonymkode: d0da3...bd4

Det er helt forferdelig at du ble utsatt for seksuelle krenkelser som barn. Jeg synes det er den verste forbrytelsen som finnes! Trist at du ikke fikk den beskyttelsen og den omsorgen du hadde trengt. Bodde du hos foreldrene dine? 

Vanskelig å komme seg igjen etter alvorlig depresjon. Jeg vet heller ikke helt hva som er å forvente. Blir man egentlig noensinne slik man var før en såpass krevende periode? 

Jeg har ikke fått noen diagnose av noe slag som sier disassosiasjon, men jeg ser at det er nevnt "split" i journalnotat fra innleggelse den gangen - noe som aldri ble fulgt opp. Grunnen til at jeg tenker det var disassosiasjon var fordi jeg følte at livet mitt ikke tilhørte meg eller at det ikke var ekte. Jeg følte at barna ikke var mine, at mannen var fremmed (så jeg gikk fra han med en gang jeg kom ut av sykehuset - nedstengt pga korona ..), jeg følte huset var fremmed og ble fysisk uvel av å være der. Jeg kjørte fort, tok diverse medikamenter og overdoser og døde nesten flere ganger, hadde tvangstanker om diverse andre (for meg) skadelige/dødelige handlinger, tok mange risker i trafikken og var promiskiøs, skjelte ut folk, drakk meg full sånn uten videre. Jeg trodde også at jeg ikke kunne dø uansett hva jeg gjorde. Mer som en forbannelse enn en spesiell evne. Jeg var ikke trist og suicidal,jeg bare handlet på impuls og følte meg helt likegyldig som om jeg ikke eide egne handlinger. Det kunne drept meg flere ganger. Slik var det i to år minst. Jeg var til stede for barna mine rent fysisk og jeg visste liksom hvordan jeg måtte te meg utad, men jeg var jo ikke emosjonelt pålogget... Kjente ikke tilknytningen, noe som gjør vondt i dag. Bortsett fra noen måneder der jeg igjen/fortsatt ble deprimert eller på annen måte ute av stand til å opprettholde fasade utad og grunnleggende orden, så var jeg på jobb i en sett i ettertid for meg nå helt syk tilstand... Slik opplevde jeg det eller ser jeg på det i dag. 

 

Jeg vet ikke hva det er du beskriver der, men med blank kunne man tolket inn litt av hvert, men kanskje også bare overstimulering. Du rører sikkert ved mange tema som kan utløse ting i deg, fysisk, mentalt og emosjonelt - kanskje du tar deg en slags timeout nå og da - altså "velger" å ikke kjenne etter fordi det blir for mye? Jeg kan gjøre det også, sånn i hverdagen skrur jeg ofte av egne behov og følelser når jeg  er på jobb og generelt med andre mennesker.