Helsetjenester på ville veier

[Canutus]

«Recoveryorienterte tjenester» er et begrep man ofte møter nå til dags i kommunehelsetjenester og psykisk helsevern (DPS, psykiatriske sykehusavdelinger etc.). Selv om det er mange positive ting i denne tilnærmingen, er det mange negative sider av denne orienteringen slik jeg ser det. Mtp. på «recovery» og det som følger i kjølvannet av denne, er det noen utviklinger jeg tenker er skadelige. Jeg er ikke nødvendigvis «ferdigtenkt» på alt dette og det hadde vært interessant å høre om noen av dere tenker noe av det samme eller hva dere er uenige i.

 

«Vi tror ikke på diagnoser og medisiner»

Det virker som, selv blant enkelte fagpersoner, at det er blitt «sexy» å «ikke tro på diagnoser og medisiner». Man utvikler medisinfrie behandlingssteder hvor synspunktene til enkelte «shady» og småkonspiratoriske brukerorganisasjoner får langt på vei utforme tilbudet. Disse brukerorganisasjonene lister man med glede opp i fargerike brosjyrer. Alt dette skjer med politikere og helsetoppers velsignelse og begrunnes med at man tar inn «brukerperspektivet».

 

«Brukererfaring» som religion

I utgangspunktet er det positivt at man lytter til brukerorganisasjoner og erfaringer fra pasienter/brukere («p-ordet» ser for øvrig i denne sammenhengen ut til å ha blitt det nye «n-ordet»). Men det ser ut som «brukerperspektivet» hos en del recovery-forkjempere har blitt til religion. Selvsagt så lenge «brukerperspektivet» samstemmer med deres ideologi. Sentralt i denne religionen er «erfaringskonsulenten». Er ikke i mot erfaringskonsulenter og sier disse kan ha sin plass noen steder. Noen har også positive erfaringer med å snakke med erfaringskonsulenter. Men i denne religionen er det en opplest og vedtatt sannhet at erfaringskonsulenter likestilles med faglig utdannet helsepersonell. En erfaringskonsulent er en person med egenerfaring fra tjenestene med påfølgende bedring. Det virker som man har et mål om for enhver pris å dytte en erfaringskonsulent på alle pasienter/brukere i psykiske helsetjenester. Man tar det å lytte til en enkeltpersons bedringshistorie og erfaring som likestilt med pasientbehandling. Enkelte steder plasserer man personer som kun har som kompetanse sin egen bedringshistorie (pluss evt. et kurs) til å være med å vurdere pasienter/brukere i vurderingsteam. Det å dytte på en erfaringskonsulent med mange ganger en helt annen diagnosehistorie på pasienter/brukere likestilles nærmest med vanlig behandling. Det er lett å tenke at man i de tilfellene hvor det er lik diagnosehistorie vil være umodne pasienter/brukere som da vil prøve å hale ut av vedkommende om han/hun ble bedre uten medisiner eller med hvilke medisiner. Hvis dette oppnås kan det jo fort tenkes at vedkommende vil insistere på samme behandling som erfaringskonsulenten selv om denne ikke er hensiktsmessig eller til og med skadelig for pasienten/brukeren.

 

Paternalisme

Man dyrker gjerne et narrativ om vanlig psykiatri som paternalistisk. Gjerne med referanse til hvordan ting var for mange tiår siden. Samtidig er man blind for egen paternalisme. Pasient/bruker skal presses gjennom fancy modeller, metoder og definisjoner. På toppen av dette kommer også Makt-trussel-mening rammeverket (MTMR) hvor man har laget en modell hvor pasient/bruker skal bli presset inn i en narrativ som kan være helt fremmed for vedkommende. En modell som jeg vil si er direkte skadelig ved psykiske lidelser som har klare biologiske og progressive trekk (f.eks. bipolar lidelse) og som er viktig å fange opp mtp. riktig behandling.

 

Gjøre seg immun for kritikk

Man ignorer kritikk med å bare svare at dette er alt for radikalt for det etablerte innen psykiske helsetjenester/psykiatri.

«Skumme fløten»

I kommuner som i stor grad har implementert recovery-tankegangen er det en gruppe som det knapt snakkes om – de som faller mellom to stoler. Den «usexy» gruppen som har hatt behandling ved DPS, oppnådd bedring, men fortsatt har behov for noe oppfølgning fra kommunen (ofte over noe tid). Noe som da blir kommunens ansvar. Man får kanskje aller nådigst en kort samtalerekke eller enkeltstående drop in-samtaler. Det som er «sexy» er det som uansett skulle vært behandlet i kommunen (ofte gjennom «Rask psykisk helsehjelp») og ikke henvist til DPS og evt. rus- og psykoselidelser.

 

Jeg vet det er en krass tone på innlegget. Jeg ønsker ikke på støte eller såre noen. Hadde behov for å få ut litt frustrasjon over tingenes tilstand.

Hadde vært veldig interessant å høre deres tanker rundt det jeg har skrevet og gjerne en kommentar fra @nachnoo.

[ISW]

Min grunnholdning (også fra min egen sykdom) er at å ha et "enten-eller" syn på hva som hjelper deg til målet, sjelden bidrar positivt. Jeg har ingen alvorlig psykisk lidelse (men plagsom nok når den er på det verste) og jeg har valgt, i samråd med min behandler (privat psykologspesialist) å ha en pragmatisk holdning. Det viktigste er å bli bedre eller å bli frisk, evt. med så mye symptomlindring at jeg fungerer i jobb og privatliv.

For min del har jeg fått god hjelp både av medisin og samtaleterapi. Jeg tror begge deler har fungert, og medisinene har dempet tilstanden såpass at jeg kan nyttiggjøre meg av samtaleterapi. Jeg er glad for at begge deler finnes. Men jeg erkjenner (dessverre) at dersom jeg ikke hadde vært relativt økonomisk priviligert, hadde jeg ikke fått et tilbud av den typen som jeg nå har laget for meg selv. Men angående det, jeg synes det er hårreisende at puritanerene vil ha behandlingsformer som åpenbart ikke fungerer (f.eks. medisinfri behandling ved bipolar lidelse eller psykoselidelser). Da synes jeg man skulle finne opp samtaleterapi mot hjerteinfarkt også og se hvor mye det hjelper.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at flere retninger kan og bør eksistere innenfor psykiatrien på en gang! Modellen med diagnoser og medisiner ødela livet mitt fullstendig i mange år og gjorde meg bare sykere. Da jeg fikk hjelp av en mer recoveryorientert behandling uten medisiner så ble jeg frisk. Jeg trengte den siste modellen, men andre kan ha nytte av den medisinske modellen. Hvorfor skal det være enten eller?? Hvorfor må den ene være dårlig og den andre god? Kan de ikke begge være gode for ulike personer? 

Blir vanskelig å ta deg på alvor når du skriver: «shady» og småkonspiratoriske brukerorganisasjoner». Hæ? Her må du forklare. 

Anonymkode: b4449...6a2