Helsetjenester på ville veier

[Canutus]

«Recoveryorienterte tjenester» er et begrep man ofte møter nå til dags i kommunehelsetjenester og psykisk helsevern (DPS, psykiatriske sykehusavdelinger etc.). Selv om det er mange positive ting i denne tilnærmingen, er det mange negative sider av denne orienteringen slik jeg ser det. Mtp. på «recovery» og det som følger i kjølvannet av denne, er det noen utviklinger jeg tenker er skadelige. Jeg er ikke nødvendigvis «ferdigtenkt» på alt dette og det hadde vært interessant å høre om noen av dere tenker noe av det samme eller hva dere er uenige i.

 

«Vi tror ikke på diagnoser og medisiner»

Det virker som, selv blant enkelte fagpersoner, at det er blitt «sexy» å «ikke tro på diagnoser og medisiner». Man utvikler medisinfrie behandlingssteder hvor synspunktene til enkelte «shady» og småkonspiratoriske brukerorganisasjoner får langt på vei utforme tilbudet. Disse brukerorganisasjonene lister man med glede opp i fargerike brosjyrer. Alt dette skjer med politikere og helsetoppers velsignelse og begrunnes med at man tar inn «brukerperspektivet».

 

«Brukererfaring» som religion

I utgangspunktet er det positivt at man lytter til brukerorganisasjoner og erfaringer fra pasienter/brukere («p-ordet» ser for øvrig i denne sammenhengen ut til å ha blitt det nye «n-ordet»). Men det ser ut som «brukerperspektivet» hos en del recovery-forkjempere har blitt til religion. Selvsagt så lenge «brukerperspektivet» samstemmer med deres ideologi. Sentralt i denne religionen er «erfaringskonsulenten». Er ikke i mot erfaringskonsulenter og sier disse kan ha sin plass noen steder. Noen har også positive erfaringer med å snakke med erfaringskonsulenter. Men i denne religionen er det en opplest og vedtatt sannhet at erfaringskonsulenter likestilles med faglig utdannet helsepersonell. En erfaringskonsulent er en person med egenerfaring fra tjenestene med påfølgende bedring. Det virker som man har et mål om for enhver pris å dytte en erfaringskonsulent på alle pasienter/brukere i psykiske helsetjenester. Man tar det å lytte til en enkeltpersons bedringshistorie og erfaring som likestilt med pasientbehandling. Enkelte steder plasserer man personer som kun har som kompetanse sin egen bedringshistorie (pluss evt. et kurs) til å være med å vurdere pasienter/brukere i vurderingsteam. Det å dytte på en erfaringskonsulent med mange ganger en helt annen diagnosehistorie på pasienter/brukere likestilles nærmest med vanlig behandling. Det er lett å tenke at man i de tilfellene hvor det er lik diagnosehistorie vil være umodne pasienter/brukere som da vil prøve å hale ut av vedkommende om han/hun ble bedre uten medisiner eller med hvilke medisiner. Hvis dette oppnås kan det jo fort tenkes at vedkommende vil insistere på samme behandling som erfaringskonsulenten selv om denne ikke er hensiktsmessig eller til og med skadelig for pasienten/brukeren.

 

Paternalisme

Man dyrker gjerne et narrativ om vanlig psykiatri som paternalistisk. Gjerne med referanse til hvordan ting var for mange tiår siden. Samtidig er man blind for egen paternalisme. Pasient/bruker skal presses gjennom fancy modeller, metoder og definisjoner. På toppen av dette kommer også Makt-trussel-mening rammeverket (MTMR) hvor man har laget en modell hvor pasient/bruker skal bli presset inn i en narrativ som kan være helt fremmed for vedkommende. En modell som jeg vil si er direkte skadelig ved psykiske lidelser som har klare biologiske og progressive trekk (f.eks. bipolar lidelse) og som er viktig å fange opp mtp. riktig behandling.

 

Gjøre seg immun for kritikk

Man ignorer kritikk med å bare svare at dette er alt for radikalt for det etablerte innen psykiske helsetjenester/psykiatri.

«Skumme fløten»

I kommuner som i stor grad har implementert recovery-tankegangen er det en gruppe som det knapt snakkes om – de som faller mellom to stoler. Den «usexy» gruppen som har hatt behandling ved DPS, oppnådd bedring, men fortsatt har behov for noe oppfølgning fra kommunen (ofte over noe tid). Noe som da blir kommunens ansvar. Man får kanskje aller nådigst en kort samtalerekke eller enkeltstående drop in-samtaler. Det som er «sexy» er det som uansett skulle vært behandlet i kommunen (ofte gjennom «Rask psykisk helsehjelp») og ikke henvist til DPS og evt. rus- og psykoselidelser.

 

Jeg vet det er en krass tone på innlegget. Jeg ønsker ikke på støte eller såre noen. Hadde behov for å få ut litt frustrasjon over tingenes tilstand.

Hadde vært veldig interessant å høre deres tanker rundt det jeg har skrevet og gjerne en kommentar fra @nachnoo.

[ISW]

Min grunnholdning (også fra min egen sykdom) er at å ha et "enten-eller" syn på hva som hjelper deg til målet, sjelden bidrar positivt. Jeg har ingen alvorlig psykisk lidelse (men plagsom nok når den er på det verste) og jeg har valgt, i samråd med min behandler (privat psykologspesialist) å ha en pragmatisk holdning. Det viktigste er å bli bedre eller å bli frisk, evt. med så mye symptomlindring at jeg fungerer i jobb og privatliv.

For min del har jeg fått god hjelp både av medisin og samtaleterapi. Jeg tror begge deler har fungert, og medisinene har dempet tilstanden såpass at jeg kan nyttiggjøre meg av samtaleterapi. Jeg er glad for at begge deler finnes. Men jeg erkjenner (dessverre) at dersom jeg ikke hadde vært relativt økonomisk priviligert, hadde jeg ikke fått et tilbud av den typen som jeg nå har laget for meg selv. Men angående det, jeg synes det er hårreisende at puritanerene vil ha behandlingsformer som åpenbart ikke fungerer (f.eks. medisinfri behandling ved bipolar lidelse eller psykoselidelser). Da synes jeg man skulle finne opp samtaleterapi mot hjerteinfarkt også og se hvor mye det hjelper.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at flere retninger kan og bør eksistere innenfor psykiatrien på en gang! Modellen med diagnoser og medisiner ødela livet mitt fullstendig i mange år og gjorde meg bare sykere. Da jeg fikk hjelp av en mer recoveryorientert behandling uten medisiner så ble jeg frisk. Jeg trengte den siste modellen, men andre kan ha nytte av den medisinske modellen. Hvorfor skal det være enten eller?? Hvorfor må den ene være dårlig og den andre god? Kan de ikke begge være gode for ulike personer? 

Blir vanskelig å ta deg på alvor når du skriver: «shady» og småkonspiratoriske brukerorganisasjoner». Hæ? Her må du forklare. 

Anonymkode: b4449...6a2

[Ikkeanonymnok]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvorfor skal det være enten eller??

Problemet slik jeg ser det, er at det hvertfall på kommunalt nivå er enten eller. Kommunen jeg hører til baserer seg i all hovedsak på den ene varianten, og det har tidvis gjort det svært problematisk for meg som ikke er enig i det opplegget og har måttet kjempe for å få et eget opplegg. Og sånn skal det ikke være, for det er veldig mange som ikke tar den kampen, men som i stede bare blir presset inn i en boks som kun passer noen få individer. 

 

[nachnoo]

Canutus skrev (2 timer siden):

Hadde vært veldig interessant å høre deres tanker rundt det jeg har skrevet og gjerne en kommentar fra @nachnoo.

Jeg er helt enig med deg. Dette er en tragisk blindvei.

Jeg har tidligere skrevet at jeg er bekymret for psykiatriske sykepleieres kunnskap om psykiatri. Det tror jeg i hovedsak skyldes at hele videreutdanningen er gjennomsyret av denne ideologien.

[AnonymBruker]

Ikkeanonymnok skrev (13 minutter siden):

Problemet slik jeg ser det, er at det hvertfall på kommunalt nivå er enten eller. Kommunen jeg hører til baserer seg i all hovedsak på den ene varianten, og det har tidvis gjort det svært problematisk for meg som ikke er enig i det opplegget og har måttet kjempe for å få et eget opplegg. Og sånn skal det ikke være, for det er veldig mange som ikke tar den kampen, men som i stede bare blir presset inn i en boks som kun passer noen få individer. 

 

Hvilken variant baserer kommunen seg på?

Anonymkode: b4449...6a2

[Ikkeanonymnok]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Hvilken variant baserer kommunen seg på?

Anonymkode: b4449...6a2

Hvorfor er det relevant? Poenget er at kommunen er låst til én variant med mindre man krangler seg til et spesialopplegg. Hvilken variant min kommune følger er i grunn ikke relevant for denne diskusjonen.

[Canutus]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Blir vanskelig å ta deg på alvor når du skriver: «shady» og småkonspiratoriske brukerorganisasjoner».

Først, takk for kunstruktivt innspill! Den formulering min burde vært annerledes. Med tilbakeblikk ser jeg at den formuleringen burde vært "organisjoner med ideologiske særinteresser" e.l. Men med akkurat med Hvite Ørn, som er del av "Fellesaksjonen for medisinfrie tilbud", tenker jeg "shady" e.l. kan være et passende adjektiv.

Bare så det er sagt, jeg er ikke mot recovery i seg selv. Finnes veldig mye bra i reocovery-modellen. Det var de sidene av recovery jeg anser som problematiske jeg skrev om. Kommunen min har recovery som basis for sin tjeneste, men har heldigvis ikke implementert det jeg anser som de negative elementene.

[FjellOgDalar]

Feil blandingsforhold mellom ingredienser = dårlig resultat. 

One size fits all klær passer heller ikke til alle. 

Slik er det med behandlingstilbud også. De bør utfylle, ikke utelukke hverandre. 

[psykedeliker]

Ikkeanonymnok skrev (18 timer siden):

Poenget er at kommunen er låst til én variant med mindre man krangler seg til et spesialopplegg.

Å "krangle seg til et spesialopplegg" er ikke det samme som å kreve sine rettigheter med saklig argumentasjon.

Mange problemer hadde vært løst dersom flere pasienter gjorde det istedenfor å godta noe dårligere.

[ISW]

Canutus skrev (19 timer siden):

Først, takk for kunstruktivt innspill! Den formulering min burde vært annerledes. Med tilbakeblikk ser jeg at den formuleringen burde vært "organisjoner med ideologiske særinteresser" e.l. Men med akkurat med Hvite Ørn, som er del av "Fellesaksjonen for medisinfrie tilbud", tenker jeg "shady" e.l. kan være et passende adjektiv.

Bare så det er sagt, jeg er ikke mot recovery i seg selv. Finnes veldig mye bra i reocovery-modellen. Det var de sidene av recovery jeg anser som problematiske jeg skrev om. Kommunen min har recovery som basis for sin tjeneste, men har heldigvis ikke implementert det jeg anser som de negative elementene.

Jeg tenker at dersom noen startet en aksjon av typen:

Cellegift / cytostatika er den medikamentgruppen med flest og mest alvorlige bivirkninger. Vi krever derfor at det lages et medisinfritt behandlingstilbud ved kreft

Så ville det blitt oppfattet som latterlig. Jeg synes dessverre at ved en del (ikke alle) psykiske lidelser, så er et slikt budskap like latterlig. De fleste aksepterer at hvis alternativet er å dø, så er bivirkninger som å miste håret, alvorlig vektøkning/-tap, organtoksisitet, osv. akseptabelt. Men ved psykiske lidelser så er det liksom så lett, man kan bare snakke om det eller ta seg sammen?

Mange psykiske lidelser er fysiske biologiske skader, som gir seg utslag i symptomer fra den såkalte psyken. Den er en del av kroppen. Mennesket er ikke delt inn i en kropp, en psyke og eventuelt en sjel. Man kan gjerne ha det som sin tro, men jeg synes det er en rar forventning at helsevesenet skal betale for det. Dessverre er det så mange som tror det, at det materialiserer seg i stemmer ved valgene. Politikerene tvinges til å ha behandlingstilbud uten dokumentert effekt bare for å tilfredsstille velgere. 

Jeg sier IKKE med dette at samtaleterapi ikke er nyttig. Det er en utmerket behandling ved mange tilstander, og et utmerket supplement ved andre. Men det kurerer ikke tunge psykiske lidelser (hvis det er et begrep) alene. Da må det brukes tiltak som korrigerer den fysiske årsaken til sykdommen.

Endret 12. oktober av ISW

[psykedeliker]

ISW skrev (11 minutter siden):

Politikerene tvinges til å ha behandlingstilbud uten dokumentert effekt bare for å tilfredsstille velgere. 

Saksforholdet er adskillig mer komplisert enn dette.

[Sokk]

Canutus skrev (På 11.10.2026 den 16.52):

«Recoveryorienterte tjenester» er et begrep man ofte møter nå til dags i kommunehelsetjenester og psykisk helsevern (DPS, psykiatriske sykehusavdelinger etc.). Selv om det er mange positive ting i denne tilnærmingen, er det mange negative sider av denne orienteringen slik jeg ser det. Mtp. på «recovery» og det som følger i kjølvannet av denne, er det noen utviklinger jeg tenker er skadelige. Jeg er ikke nødvendigvis «ferdigtenkt» på alt dette og det hadde vært interessant å høre om noen av dere tenker noe av det samme eller hva dere er uenige i.

 

 

«Vi tror ikke på diagnoser og medisiner»

 

Det virker som, selv blant enkelte fagpersoner, at det er blitt «sexy» å «ikke tro på diagnoser og medisiner». Man utvikler medisinfrie behandlingssteder hvor synspunktene til enkelte «shady» og småkonspiratoriske brukerorganisasjoner får langt på vei utforme tilbudet. Disse brukerorganisasjonene lister man med glede opp i fargerike brosjyrer. Alt dette skjer med politikere og helsetoppers velsignelse og begrunnes med at man tar inn «brukerperspektivet».

 

 

«Brukererfaring» som religion

 

I utgangspunktet er det positivt at man lytter til brukerorganisasjoner og erfaringer fra pasienter/brukere («p-ordet» ser for øvrig i denne sammenhengen ut til å ha blitt det nye «n-ordet»). Men det ser ut som «brukerperspektivet» hos en del recovery-forkjempere har blitt til religion. Selvsagt så lenge «brukerperspektivet» samstemmer med deres ideologi. Sentralt i denne religionen er «erfaringskonsulenten». Er ikke i mot erfaringskonsulenter og sier disse kan ha sin plass noen steder. Noen har også positive erfaringer med å snakke med erfaringskonsulenter. Men i denne religionen er det en opplest og vedtatt sannhet at erfaringskonsulenter likestilles med faglig utdannet helsepersonell. En erfaringskonsulent er en person med egenerfaring fra tjenestene med påfølgende bedring. Det virker som man har et mål om for enhver pris å dytte en erfaringskonsulent på alle pasienter/brukere i psykiske helsetjenester. Man tar det å lytte til en enkeltpersons bedringshistorie og erfaring som likestilt med pasientbehandling. Enkelte steder plasserer man personer som kun har som kompetanse sin egen bedringshistorie (pluss evt. et kurs) til å være med å vurdere pasienter/brukere i vurderingsteam. Det å dytte på en erfaringskonsulent med mange ganger en helt annen diagnosehistorie på pasienter/brukere likestilles nærmest med vanlig behandling. Det er lett å tenke at man i de tilfellene hvor det er lik diagnosehistorie vil være umodne pasienter/brukere som da vil prøve å hale ut av vedkommende om han/hun ble bedre uten medisiner eller med hvilke medisiner. Hvis dette oppnås kan det jo fort tenkes at vedkommende vil insistere på samme behandling som erfaringskonsulenten selv om denne ikke er hensiktsmessig eller til og med skadelig for pasienten/brukeren.

 

 

 

Paternalisme

 

Man dyrker gjerne et narrativ om vanlig psykiatri som paternalistisk. Gjerne med referanse til hvordan ting var for mange tiår siden. Samtidig er man blind for egen paternalisme. Pasient/bruker skal presses gjennom fancy modeller, metoder og definisjoner. På toppen av dette kommer også Makt-trussel-mening rammeverket (MTMR) hvor man har laget en modell hvor pasient/bruker skal bli presset inn i en narrativ som kan være helt fremmed for vedkommende. En modell som jeg vil si er direkte skadelig ved psykiske lidelser som har klare biologiske og progressive trekk (f.eks. bipolar lidelse) og som er viktig å fange opp mtp. riktig behandling.

 

 

 

Gjøre seg immun for kritikk

 

Man ignorer kritikk med å bare svare at dette er alt for radikalt for det etablerte innen psykiske helsetjenester/psykiatri.

 

 

«Skumme fløten»

 

I kommuner som i stor grad har implementert recovery-tankegangen er det en gruppe som det knapt snakkes om – de som faller mellom to stoler. Den «usexy» gruppen som har hatt behandling ved DPS, oppnådd bedring, men fortsatt har behov for noe oppfølgning fra kommunen (ofte over noe tid). Noe som da blir kommunens ansvar. Man får kanskje aller nådigst en kort samtalerekke eller enkeltstående drop in-samtaler. Det som er «sexy» er det som uansett skulle vært behandlet i kommunen (ofte gjennom «Rask psykisk helsehjelp») og ikke henvist til DPS og evt. rus- og psykoselidelser.

 

 

 

Jeg vet det er en krass tone på innlegget. Jeg ønsker ikke på støte eller såre noen. Hadde behov for å få ut litt frustrasjon over tingenes tilstand.

 

Hadde vært veldig interessant å høre deres tanker rundt det jeg har skrevet og gjerne en kommentar fra @nachnoo.

 

En del av det du skriver resonnerer med mine personlige erfaringer.

Jeg har selv vært borti to slike aktivistpsykologer, en på DPS og en avtalespesialist, så begge med offentlig finansiering og godkjentstempel.

Den ene forholdt seg overhodet ikke til diagnosekriterier eller behandlingsanbefalinger, mens den andre var en av disse medisinfri behandling-aktivistene, som ikke trodde på bipolardiagnosen min. Begge var forberedt på å behandle meg i årevis med individual- og gruppeterapi, når det jeg har hatt mest effekt av er medisiner, psykologisk støtte og endringer i livet. Den kostnadseffektive behandlingen er også den mest effektive i mitt tilfelle.

Jeg synes det er hårreisende at psykologer får så stort spillerom til å behandle pasienter etter sitt eget forgodtbefinnende, i stedet for å måtte forholde seg til evidensbaserte (så langt det lar seg gjøre) anbefalinger og retningslinjer.

Hvis man hadde havnet på sykehuset med nakkebrudd og tilfeldigvis ble tildelt en kiropraktor i stedet for nevrokirurg som behandler, så hadde det jo blitt ramaskrik. Men innenfor psykiatrien lever «alternativ behandling» i beste velgående, uten at pasienter får noe valg. 

[psykedeliker]

Sokk skrev (11 minutter siden):

Men innenfor psykiatrien lever «alternativ behandling» i beste velgående, uten at pasienter får noe valg. 

Hva sier lovverket om dette? Og hva signaliserer du til andre pasienter med denne uttalelsen?

[Canutus]

 

Recoverymodellen minner meg MYE om modeller for kirkevekst og menighetsutvikling. I flere tiår har det vært diverse programmer/modeller for kirkevekst og menighetsutvikling som har vært brukt på tvers av kirkelandskapet (fra pinsemenigheter til Den norske kirke). Det første som slo meg da jeg så en brosjyre for recoverymodellen var hvor MYE den minte meg om disse programmene/modellene. Fargerike brosjyrer, overforenklede modeller, «slik funker det» uten noen god begrunnelse for hvorfor, et helhetlig system hvor det er litt «alt eller ingenting», litt mangelfull faglig/teologisk begrunnelse etc. Listen kunne vært lengre. Selv om disse modellene er helt ubeslektet med recoverymodellen, er det som man har byttet ut menighet med psykiske helsetjenester og  deretter ganget det hele med TI!

For en del år siden gikk jeg i en menighet som var i ferd med å implementere et slikt program/modell for kirkevekst/menighetsutvikling. Fikk bare med meg begynnelsen på imlementeringen siden jeg byttet menighet kort tid etter (ikke pga. denne implementeringen av programmet/modellen). En ting som var positivt var at på første samling i et seminar som ble holdt var at vi som var med på det på slutten ble satt i grupper for å reflektere over hva vi som menighet GJØR og HVORFOR vi gjør det.  Her tenker jeg det er en ting som KAN være positivt med recoverymodellen. Refleksjonen rundt hva vi gjør og hvorfor vi gjør det. Noen menigheter har valgt å være mer EKLEKTISKE og beholde de positive elementene mens andre har blitt litt «slaver» av modellen. Med recoverymodellen er det få aktører som velger den eklektiske tilnærmingen. De fleste aktører lar seg bli «SLAVER» av og «UNDERKASTE» seg under denne. Recoverymodellen er litt som en menighet du er tvunget til å være med i som står for en annen «teologi» enn din egen.

Jeg har lenge tenkt på hvor mye bra de forskjellige profesjonene har å bidra med innen psykiske helsetjenester (DPS, kommune etc.) og hvilken helhet de kan skape for pasient/bruker med sine unike innfallsvinkler. Det vi nå ser er at en del av disses utdanninger og praksis UTHULES og UTVANNES av recoverymodellen. Det gjøres relativt og nokså uviktig hvilken profesjon behandler har for «alle skal jo arbeide med recovery». Mye av brosjyrer, hefter og bøker opererer også som om man har «funnet opp kruttet på nytt» på områder hvor forskjellige profesjoner har gjort ting i alle år.

[AnonymBruker]

Sokk skrev (På 12.10.2026 den 21.07):

En del av det du skriver resonnerer med mine personlige erfaringer.

Jeg har selv vært borti to slike aktivistpsykologer, en på DPS og en avtalespesialist, så begge med offentlig finansiering og godkjentstempel.

Den ene forholdt seg overhodet ikke til diagnosekriterier eller behandlingsanbefalinger, mens den andre var en av disse medisinfri behandling-aktivistene, som ikke trodde på bipolardiagnosen min. Begge var forberedt på å behandle meg i årevis med individual- og gruppeterapi, når det jeg har hatt mest effekt av er medisiner, psykologisk støtte og endringer i livet. Den kostnadseffektive behandlingen er også den mest effektive i mitt tilfelle.

Jeg synes det er hårreisende at psykologer får så stort spillerom til å behandle pasienter etter sitt eget forgodtbefinnende, i stedet for å måtte forholde seg til evidensbaserte (så langt det lar seg gjøre) anbefalinger og retningslinjer.

Hvis man hadde havnet på sykehuset med nakkebrudd og tilfeldigvis ble tildelt en kiropraktor i stedet for nevrokirurg som behandler, så hadde det jo blitt ramaskrik. Men innenfor psykiatrien lever «alternativ behandling» i beste velgående, uten at pasienter får noe valg. 

Hvor har du det fra at det bare er psykologer som holder på sånn? 

Er flust av psykiatere som er ihuga tilhengere av recoverymodellen, et eksempel her:

https://www.dagensmedisin.no/psykisk-helse-og-uhelse-i-recovery-perspektiv/554794?fbclid=Iwb21leAU8Ip9jbGNrBTwiXGV4dG4DYWVtAjExAHBkb2YFc3J0YwZhcHBfaWQMMzUwNjg1NTMxNzI4AAEeD6eWzLGHUlNdkrKN9UsgKEMSxxPEdAJ5E0V_ZlUUVuq-4XlzJONVvxqL11M_aem_lk1A_FF54OVQxtffsN4_Pg

Anonymkode: 4bc92...ac6

[nachnoo]

Å være psykiater er ingen absolutt garanti for god faglighet (EBM).

[Sokk]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvor har du det fra at det bare er psykologer som holder på sånn? 

Er flust av psykiatere som er ihuga tilhengere av recoverymodellen, et eksempel her:

https://www.dagensmedisin.no/psykisk-helse-og-uhelse-i-recovery-perspektiv/554794?fbclid=Iwb21leAU8Ip9jbGNrBTwiXGV4dG4DYWVtAjExAHBkb2YFc3J0YwZhcHBfaWQMMzUwNjg1NTMxNzI4AAEeD6eWzLGHUlNdkrKN9UsgKEMSxxPEdAJ5E0V_ZlUUVuq-4XlzJONVvxqL11M_aem_lk1A_FF54OVQxtffsN4_Pg

Anonymkode: 4bc92...ac6

Godt poeng. Min erfaring har vært med psykologer, men psykiatere kan selvsagt også gjøre det samme. 

[AnonymBruker]

Jeg er absolutt ikke imot medisiner, og har fått god hjelp av ap og ad, men jeg er ikke uforbeholdent ukritisk til all den medisineringen mange opplever heller. Å mene at alt løser seg bare man får en pille er heller ikke særlig evidensbasert, men ofte det enkleste og det minst ressurskrevende en lege har til rådighet. 

Anonymkode: 4bc92...ac6

[Canutus]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg er absolutt ikke imot medisiner, og har fått god hjelp av ap og ad, men jeg er ikke uforbeholdent ukritisk til all den medisineringen mange opplever heller. Å mene at alt løser seg bare man får en pille er heller ikke særlig evidensbasert, men ofte det enkleste og det minst ressurskrevende en lege har til rådighet. 

Anonymkode: 4bc92...ac6

Tenker også i de baner. Blant annet får man et inntrykk (uten at jeg har sett noe studier eller statistikk) at noen fastleger har for lav terskel for å skrive ut resepter på antidepressiva.