Klage på en sur og respektløs behandler

[Fru2020]

Sokk skrev (10 minutter siden):

Nei, kan «klikka» i forbindelse med at jeg ville avslutte behandling. Ropte til meg. Kom med dystre spådommer om fremtiden min og jobbmuligheter. Skrev nærmest en «hevnepikrise».

Fastlegen var heldigvis på ballen og fant en ny behandler til meg veldig raskt. Hun er veldig hyggelig, og det var akkurat det jeg trengte. At noen ville være hyggelig med meg uten at jeg hadde gjort noe for å fortjene det. 

Oi. Det var da voldsomt. Du er nok ikke den eneste med den erfaringen. 

Jeg synes det er vanskelig å klage fordi videre behandling ville jo vært ved samme DPS. 

Veldig flott at du fikk en ny behandler, og at hun var det du trengte.

[Sokk]

Fru2020 skrev (Akkurat nå):

Oi. Det var da voldsomt. Du er nok ikke den eneste med den erfaringen. 

Jeg synes det er vanskelig å klage fordi videre behandling ville jo vært ved samme DPS. 

Veldig flott at du fikk en ny behandler, og at hun var det du trengte.

Jeg klagde jo på DPS også, og det virket det som at de i det minste snakket med de involverte og så på saken. Så la de til et kort notat i journalen min om at jeg ved en ny henvisning skulle få behandling med medisiner først og at behandling for eventuelle relasjonelle vansker kom i andre rekke. For jeg har vært veldig bekymret for at det ble så mye fokus på personlighetstrekk og -forstyrrelser at det ville ødelegge for adekvat hjelp ved nye bipolare episoder, som jo er det jeg er mest bekymret for i livet mitt. Jeg vil ikke ha fokus på eventuelle feil i personligheten min dersom jeg trenger hjelp i en akuttsituasjon. Da vil jeg heller ha AD eller stemningsstabiliserende eller AP eller hva som skal til for å stabilisere den aktuelle situasjonen. Fordi det virker. Ikke kjeft og lærepenger, som bare kan gjøre ting mye verre dersom jeg f.eks allerede er deprimert og ikke tenker helt rasjonelt. 

[Fru2020]

Sokk skrev (2 minutter siden):

Jeg klagde jo på DPS også, og det virket det som at de i det minste snakket med de involverte og så på saken. Så la de til et kort notat i journalen min om at jeg ved en ny henvisning skulle få behandling med medisiner først og at behandling for eventuelle relasjonelle vansker kom i andre rekke. For jeg har vært veldig bekymret for at det ble så mye fokus på personlighetstrekk og -forstyrrelser at det ville ødelegge for adekvat hjelp ved nye bipolare episoder, som jo er det jeg er mest bekymret for i livet mitt. Jeg vil ikke ha fokus på eventuelle feil i personligheten min dersom jeg trenger hjelp i en akuttsituasjon. Da vil jeg heller ha AD eller stemningsstabiliserende eller AP eller hva som skal til for å stabilisere den aktuelle situasjonen. Fordi det virker. Ikke kjeft og lærepenger, som bare kan gjøre ting mye verre dersom jeg f.eks allerede er deprimert og ikke tenker helt rasjonelt. 

Det er jo veldig likt utfordringen min. Jeg ønsker å klage på at de behandler personligheten min når det er depresjoner som er problemet. Som nå når det viste seg at gruppen jeg gikk på I halvannet år var designet for å bedre relasjonelle ferdigheter. Ikke rart jeg følte jeg hadde nesten ingen utbytte av den. Jeg tenker av alle ferdigheter jeg har så er mine relasjonelle ferdigheter de beste. Men fordi jeg har pf så er det opplest og vedtatt at jeg har problemer med det. Jeg trodde behandlingen handlet om å legge til følelser i kroppen tidligere enn når de var sterke. Selv når behandler sier tidlig i gruppebehandling  at jeg hadde veldig gode evner til å mentalisere eller at jeg kommer ut av et strukturert to timers intervju om personlighet uten tegn til problemer med personligheten så tenker de tanken at kanskje de skal ha fokus på depresjonene som depresjoner og ikke problemer med personligheten. 

Jeg tror ikke det er mulig å få DPS til å behandle meg for den jeg har vært i 45 år. De har sett seg blinde på den jeg var de to årene mellom 2018 og 2020.

Den nye behandleren du fikk, var det på DPS eller utenfor?

[Sokk]

Fru2020 skrev (25 minutter siden):

Det er jo veldig likt utfordringen min. Jeg ønsker å klage på at de behandler personligheten min når det er depresjoner som er problemet. Som nå når det viste seg at gruppen jeg gikk på I halvannet år var designet for å bedre relasjonelle ferdigheter. Ikke rart jeg følte jeg hadde nesten ingen utbytte av den. Jeg tenker av alle ferdigheter jeg har så er mine relasjonelle ferdigheter de beste. Men fordi jeg har pf så er det opplest og vedtatt at jeg har problemer med det. Jeg trodde behandlingen handlet om å legge til følelser i kroppen tidligere enn når de var sterke. Selv når behandler sier tidlig i gruppebehandling  at jeg hadde veldig gode evner til å mentalisere eller at jeg kommer ut av et strukturert to timers intervju om personlighet uten tegn til problemer med personligheten så tenker de tanken at kanskje de skal ha fokus på depresjonene som depresjoner og ikke problemer med personligheten. 

Jeg tror ikke det er mulig å få DPS til å behandle meg for den jeg har vært i 45 år. De har sett seg blinde på den jeg var de to årene mellom 2018 og 2020.

Den nye behandleren du fikk, var det på DPS eller utenfor?

Først var jeg på DPS, med både innleggelser og poliklinisk behandling, til sammen en del variasjon mellom ulike behandlere.

Så ble jeg henvist til gruppeterapi hos avtalespesialist, hvor jeg ganske raskt fant ut at dette ikke var noe jeg ville bruke tid og krefter på. Det var han som «klikka» da jeg sa jeg ville avslutte.

Etter det begynte jeg hos en psykolog som er avtalespesialist. Får vel mest støttesamtaler, mer psykodynamisk orientert enn kognitivt (ingen skjemaer eller teknikker). Hun er ikke perfekt på alle måter, men hun har klart å skape en trygg terapeutisk relasjon, som er det aller aller viktigste (og som noen andre psykologer har glemt i sin iver etter å «fikse» meg på alle mulige måter).

Hvis du klager, så tror jeg at å bare si «behandle depresjonene» blir for upresist, for mener du medisiner, kognitiv terapi, eller hva innebærer det for deg? At hvis du vil klage, så bør du ha klart for deg hva du ønsker deg, hva du mener ville være best behandling.

Jeg har ofte tenkt at du kanskje hadde hatt nytte av en mer traumeorientert tilnærming. I stedet for å tenke «personlighet», bør de heller jobbe med evt mønstre og tankemåter som har satt seg som beskyttelsesmekanismer, men som kanskje ikke er hensiktsmessige lenger. Men ha klart for seg at dette ikke er din skyld eller noe iboende galt med personligheten din, men et resultat av det du har stått i over tid. 

Jeg mistenker at du har en del forsvarsmekanismer som kanskje dukker opp også når du går i terapi, enten det er individuelt eller i gruppe. Noe som gjør at man liksom ikke kommer under huden på deg, og dermed har terapien begrenset effekt, eller til og med negativ effekt. Men å slippe ned dette forsvarsverket innebærer nok å gjøre seg veldig sårbar, og det er trolig svært krevende, og kan kanskje trigge nye depresjoner og andre vanskelige reaksjoner. Og det vil kanskje gjøre vondt. Så jeg tror ikke nødvendigvis det er en lettvint prosess, og kanskje bør du være bevisst på dette og ta et valg om når du eventuelt er klar for det. (Dette er selvsagt bare min analyse, og som du vet har jeg ingen kvalifikasjoner på området, utenom som nysgjerrig medmenneske og medpasient).

[emilie321]

Sokk skrev (1 time siden):

Nei, kan «klikka» i forbindelse med at jeg ville avslutte behandling. Ropte til meg. Kom med dystre spådommer om fremtiden min og jobbmuligheter. Skrev nærmest en «hevnepikrise».

Fastlegen var heldigvis på ballen og fant en ny behandler til meg veldig raskt. Hun er veldig hyggelig, og det var akkurat det jeg trengte. At noen ville være hyggelig med meg uten at jeg hadde gjort noe for å fortjene det. 

Det er viktig for meg også, at noen er hyggelige uten at jeg har gjort noe for å fortjene det. Synes faktisk det er vanskelig å bare ta imot, men jobber med saken

[Sokk]

emilie321 skrev (5 minutter siden):

Det er viktig for meg også, at noen er hyggelige uten at jeg har gjort noe for å fortjene det. Synes faktisk det er vanskelig å bare ta imot, men jobber med saken

Ja, det er viktig.

I dag kom jeg opp til der noen medstudenter satt og spiste lunsj. En av dem gikk og hentet en stol. Så jeg fulgte etter og gjorde det samme, og da lo han av meg, for han hentet jo stolen til meg. Og jeg ble så overrasket, for jeg er ikke vant til at noen gjør slike ting for meg. Tidligere i høst mistet jeg en penn ut av lommen mens jeg hastet av gårde, og da var det en dame som plukket den opp til meg. Jeg var helt sjokkert! 

[emilie321]

Sokk skrev (2 minutter siden):

Ja, det er viktig.

I dag kom jeg opp til der noen medstudenter satt og spiste lunsj. En av dem gikk og hentet en stol. Så jeg fulgte etter og gjorde det samme, og da lo han av meg, for han hentet jo stolen til meg. Og jeg ble så overrasket, for jeg er ikke vant til at noen gjør slike ting for meg. Tidligere i høst mistet jeg en penn ut av lommen mens jeg hastet av gårde, og da var det en dame som plukket den opp til meg. Jeg var helt sjokkert! 

Ja, det er ikke lett.

[Fru2020]

Sokk skrev (2 timer siden):

Først var jeg på DPS, med både innleggelser og poliklinisk behandling, til sammen en del variasjon mellom ulike behandlere.

Så ble jeg henvist til gruppeterapi hos avtalespesialist, hvor jeg ganske raskt fant ut at dette ikke var noe jeg ville bruke tid og krefter på. Det var han som «klikka» da jeg sa jeg ville avslutte.

Etter det begynte jeg hos en psykolog som er avtalespesialist. Får vel mest støttesamtaler, mer psykodynamisk orientert enn kognitivt (ingen skjemaer eller teknikker). Hun er ikke perfekt på alle måter, men hun har klart å skape en trygg terapeutisk relasjon, som er det aller aller viktigste (og som noen andre psykologer har glemt i sin iver etter å «fikse» meg på alle mulige måter).

Hvis du klager, så tror jeg at å bare si «behandle depresjonene» blir for upresist, for mener du medisiner, kognitiv terapi, eller hva innebærer det for deg? At hvis du vil klage, så bør du ha klart for deg hva du ønsker deg, hva du mener ville være best behandling.

Jeg har ofte tenkt at du kanskje hadde hatt nytte av en mer traumeorientert tilnærming. I stedet for å tenke «personlighet», bør de heller jobbe med evt mønstre og tankemåter som har satt seg som beskyttelsesmekanismer, men som kanskje ikke er hensiktsmessige lenger. Men ha klart for seg at dette ikke er din skyld eller noe iboende galt med personligheten din, men et resultat av det du har stått i over tid. 

Jeg mistenker at du har en del forsvarsmekanismer som kanskje dukker opp også når du går i terapi, enten det er individuelt eller i gruppe. Noe som gjør at man liksom ikke kommer under huden på deg, og dermed har terapien begrenset effekt, eller til og med negativ effekt. Men å slippe ned dette forsvarsverket innebærer nok å gjøre seg veldig sårbar, og det er trolig svært krevende, og kan kanskje trigge nye depresjoner og andre vanskelige reaksjoner. Og det vil kanskje gjøre vondt. Så jeg tror ikke nødvendigvis det er en lettvint prosess, og kanskje bør du være bevisst på dette og ta et valg om når du eventuelt er klar for det. (Dette er selvsagt bare min analyse, og som du vet har jeg ingen kvalifikasjoner på området, utenom som nysgjerrig medmenneske og medpasient).

Jeg mener jo selv at jeg har bipolar 2 og mener derfor at depresjonene best skal behandles med medisiner. Jeg har jo de siste årene fått god opplæring i hvordan håndtere depresjoner så jeg føler ikke jeg har stort behov for mer der. 

Jeg tror også at traumebehandling hadde vært på sin plass, men det er der jeg har forsvarsmekanismer på plass. De første årene på DPS fikk jeg ikke lov til å snakke om traumene mine så jeg lærte meg metoder til å fortrenge de tenker jeg. Da jeg så etter fem år skulle få traumebehandling (emdr) klarte jeg ikke hente frem frem følelser, fordi de hadde jeg jo jobbet 5 år med å få vekk, så da fungerte ikke behandlingen. Jeg fikk også beskjed om at siden  jeg ikke følte så mye når jeg fortalte om traumene mine så ville ingen annen traumeterapi virke. Tenk så fint om de kunne ha hjulpet meg med å håndtere følelsene da de var store og sterke og overalt.

Egentlig er jeg lei av terapi. Jeg fungerte veldig bra før traumene så jeg mener at jeg i utgangspunktet hadde de ferdighetene jeg trenger for å leve godt. Så har jeg hatt 9 år med terapi oppå det og samtidig jobbet veldig hardt med å utvikle meg selv. Spesielt jobben jeg gjorde sammen med ROS var verdifull. Så egentlig tenker jeg at jeg har flust med redskaper. Det er kun når depresjonene blir moderat/alvorlig at det er et stort problem. 

[Sokk]

Fru2020 skrev (4 minutter siden):

Jeg mener jo selv at jeg har bipolar 2 og mener derfor at depresjonene best skal behandles med medisiner. Jeg har jo de siste årene fått god opplæring i hvordan håndtere depresjoner så jeg føler ikke jeg har stort behov for mer der. 

Jeg tror også at traumebehandling hadde vært på sin plass, men det er der jeg har forsvarsmekanismer på plass. De første årene på DPS fikk jeg ikke lov til å snakke om traumene mine så jeg lærte meg metoder til å fortrenge de tenker jeg. Da jeg så etter fem år skulle få traumebehandling (emdr) klarte jeg ikke hente frem frem følelser, fordi de hadde jeg jo jobbet 5 år med å få vekk, så da fungerte ikke behandlingen. Jeg fikk også beskjed om at siden  jeg ikke følte så mye når jeg fortalte om traumene mine så ville ingen annen traumeterapi virke. Tenk så fint om de kunne ha hjulpet meg med å håndtere følelsene da de var store og sterke og overalt.

Egentlig er jeg lei av terapi. Jeg fungerte veldig bra før traumene så jeg mener at jeg i utgangspunktet hadde de ferdighetene jeg trenger for å leve godt. Så har jeg hatt 9 år med terapi oppå det og samtidig jobbet veldig hardt med å utvikle meg selv. Spesielt jobben jeg gjorde sammen med ROS var verdifull. Så egentlig tenker jeg at jeg har flust med redskaper. Det er kun når depresjonene blir moderat/alvorlig at det er et stort problem. 

Så det du vil er egentlig å få en utredning for bipolar 2 og flere medisiner for bipolar?

[Fru2020]

Sokk skrev (4 minutter siden):

Så det du vil er egentlig å få en utredning for bipolar 2 og flere medisiner for bipolar?

Jeg ønsker å prøve Litium. Jeg har jo nå funnet ut at den eneste medisinen av de jeg har prøvd som har noen effekt er Lamictal. Men historien viser at den ikke beskytter meg helt mot depresjoner. Nå har jeg jo sett hvor langvarig og dyp en depresjon uten Lamictal kan være. Depresjonene på Lamictal pleier å være kortere. Men jeg ville jo helst sluppet unna.

Jeg hadde jo jevnlige depresjoner før de 2-3 svært traumatiske årene også. Men da håndterte jeg dem greit. Jeg pleide sjelden bli sykemeldt. Jeg bare satte ned farten på jobb og sov etterpå. Men etter jeg fikk PTSD og ME er det som om jeg ikke klarer å stå i mot toppene lenger.

[AnonymBruker]

Sokk skrev (3 timer siden):

Først var jeg på DPS, med både innleggelser og poliklinisk behandling, til sammen en del variasjon mellom ulike behandlere.

Så ble jeg henvist til gruppeterapi hos avtalespesialist, hvor jeg ganske raskt fant ut at dette ikke var noe jeg ville bruke tid og krefter på. Det var han som «klikka» da jeg sa jeg ville avslutte.

Etter det begynte jeg hos en psykolog som er avtalespesialist. Får vel mest støttesamtaler, mer psykodynamisk orientert enn kognitivt (ingen skjemaer eller teknikker). Hun er ikke perfekt på alle måter, men hun har klart å skape en trygg terapeutisk relasjon, som er det aller aller viktigste (og som noen andre psykologer har glemt i sin iver etter å «fikse» meg på alle mulige måter).

Hvis du klager, så tror jeg at å bare si «behandle depresjonene» blir for upresist, for mener du medisiner, kognitiv terapi, eller hva innebærer det for deg? At hvis du vil klage, så bør du ha klart for deg hva du ønsker deg, hva du mener ville være best behandling.

Jeg har ofte tenkt at du kanskje hadde hatt nytte av en mer traumeorientert tilnærming. I stedet for å tenke «personlighet», bør de heller jobbe med evt mønstre og tankemåter som har satt seg som beskyttelsesmekanismer, men som kanskje ikke er hensiktsmessige lenger. Men ha klart for seg at dette ikke er din skyld eller noe iboende galt med personligheten din, men et resultat av det du har stått i over tid. 

Jeg mistenker at du har en del forsvarsmekanismer som kanskje dukker opp også når du går i terapi, enten det er individuelt eller i gruppe. Noe som gjør at man liksom ikke kommer under huden på deg, og dermed har terapien begrenset effekt, eller til og med negativ effekt. Men å slippe ned dette forsvarsverket innebærer nok å gjøre seg veldig sårbar, og det er trolig svært krevende, og kan kanskje trigge nye depresjoner og andre vanskelige reaksjoner. Og det vil kanskje gjøre vondt. Så jeg tror ikke nødvendigvis det er en lettvint prosess, og kanskje bør du være bevisst på dette og ta et valg om når du eventuelt er klar for det. (Dette er selvsagt bare min analyse, og som du vet har jeg ingen kvalifikasjoner på området, utenom som nysgjerrig medmenneske og medpasient).

Dere, ikke bare hun, har klart å skape en trygg terapeutisk relasjon😉

Anonymkode: da871...ad7

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Dere, ikke bare hun, har klart å skape en trygg terapeutisk relasjon😉

Anonymkode: da871...ad7

Det tror jeg er et viktig poeng. Det som for meg er en håpløs og forferdelig terapeut kan være den helt rette for andre. Det handler om samspillet mellom begge.

 

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (23 minutter siden):

Det tror jeg er et viktig poeng. Det som for meg er en håpløs og forferdelig terapeut kan være den helt rette for andre. Det handler om samspillet mellom begge.

 

Jeg håper virkelig ikke det finnes så mange håpløse og forferdelige terapeuter?? Jeg har vært svært heldig med mine 5.

Anonymkode: da871...ad7

[Sokk]

Fru2020 skrev (2 timer siden):

Jeg ønsker å prøve Litium. Jeg har jo nå funnet ut at den eneste medisinen av de jeg har prøvd som har noen effekt er Lamictal. Men historien viser at den ikke beskytter meg helt mot depresjoner. Nå har jeg jo sett hvor langvarig og dyp en depresjon uten Lamictal kan være. Depresjonene på Lamictal pleier å være kortere. Men jeg ville jo helst sluppet unna.

Jeg hadde jo jevnlige depresjoner før de 2-3 svært traumatiske årene også. Men da håndterte jeg dem greit. Jeg pleide sjelden bli sykemeldt. Jeg bare satte ned farten på jobb og sov etterpå. Men etter jeg fikk PTSD og ME er det som om jeg ikke klarer å stå i mot toppene lenger.

Jeg tenker du har flere måter å forsøke å oppnå dette på.

Hvis du velger å klage på DPS, så er det viktig at du presiserer at formålet med klagen er å få stilt bipolardiagnosen og å få prøve medisiner, særlig litium.

Legg press på fastlegen. Fastlegen kan la deg forsøke litium. Om ikke litium, så burde hun uansett tørre å la deg forsøke quetiapin xr 300 mg. Den har evidens for effekt mot akutt depresjon og ikke bare forebyggende.

ME-legen er psykiater og kan i hvert fall vurdere om du kan forsøke litium, så spør henne også.

Til slutt kan du forsøke å gå privat hos noen andre enn de som skulle ha 30000 kr. Presenter problemstillingen og forhør deg om noen kan gjøre dette på en eller to timer.

Kanskje kan du bruke den avtalen du har med akuttpsykiatrisk som en sikkerhet overfor legene om at du ikke vil ta overdose noen gang, fordi du kan love at du ved forverring benytter avtalen før det blir så ille at du føler trang til selvmordsforsøk/å skade deg selv.

Husk at ikke alle bipolare har like god effekt av litium, men den kan likevel hjelpe litt, særlig i kombinasjon med noe annet. Den har også større antimanisk enn antidepressiv effekt, som jo ikke er helt det du er ute etter. Jeg forstår likevel at du ønsker å forsøke den når så mye annet er forsøkt. Jeg nevner også igjen quetiapin 300 mg (altså ikke i små doser bare før søvn), som virker antidepressivt, stemningsstabiliserende og hjelper på søvnen. Det kan kanskje være verdt et forsøk.

Så vet du at jeg tidligere har uttalt meg om at jeg tror du har noen flere utfordringer som kan bidra til depresjonene dine, og som medisiner ikke automatisk vil fikse. Så selv om jeg sier at jeg forstår at du vil forsøke litium, så er jeg ikke overbevist om at det er løsningen på problemene dine. Men det vet man jo ikke sikkert før du har prøvd. 

[Fru2020]

Sokk skrev (38 minutter siden):

Jeg tenker du har flere måter å forsøke å oppnå dette på.

Hvis du velger å klage på DPS, så er det viktig at du presiserer at formålet med klagen er å få stilt bipolardiagnosen og å få prøve medisiner, særlig litium.

Legg press på fastlegen. Fastlegen kan la deg forsøke litium. Om ikke litium, så burde hun uansett tørre å la deg forsøke quetiapin xr 300 mg. Den har evidens for effekt mot akutt depresjon og ikke bare forebyggende.

ME-legen er psykiater og kan i hvert fall vurdere om du kan forsøke litium, så spør henne også.

Til slutt kan du forsøke å gå privat hos noen andre enn de som skulle ha 30000 kr. Presenter problemstillingen og forhør deg om noen kan gjøre dette på en eller to timer.

Kanskje kan du bruke den avtalen du har med akuttpsykiatrisk som en sikkerhet overfor legene om at du ikke vil ta overdose noen gang, fordi du kan love at du ved forverring benytter avtalen før det blir så ille at du føler trang til selvmordsforsøk/å skade deg selv.

Husk at ikke alle bipolare har like god effekt av litium, men den kan likevel hjelpe litt, særlig i kombinasjon med noe annet. Den har også større antimanisk enn antidepressiv effekt, som jo ikke er helt det du er ute etter. Jeg forstår likevel at du ønsker å forsøke den når så mye annet er forsøkt. Jeg nevner også igjen quetiapin 300 mg (altså ikke i små doser bare før søvn), som virker antidepressivt, stemningsstabiliserende og hjelper på søvnen. Det kan kanskje være verdt et forsøk.

Så vet du at jeg tidligere har uttalt meg om at jeg tror du har noen flere utfordringer som kan bidra til depresjonene dine, og som medisiner ikke automatisk vil fikse. Så selv om jeg sier at jeg forstår at du vil forsøke litium, så er jeg ikke overbevist om at det er løsningen på problemene dine. Men det vet man jo ikke sikkert før du har prøvd. 

Hm...dumt hvis litium er hovedsaklig for mani da det jo er depresjoner som er det store problemet. Quetiapin er prøvd ut i små doser. Da reagerte leveren kraftig så den står nå på listen over medisiner jeg ikke tåler. Er det andre aktuelle medisiner du kjenner til?

God ide å bruke avtalen med akuttposten som sikkerhet. 

Jeg skal til fastlegen neste uke. Får høre hva hun har å si. Er mulig jeg bare gir opp alt som har med spesialisthelsetjenesten å gjøre og lever med depresjonene. 

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (32 minutter siden):

Hm...dumt hvis litium er hovedsaklig for mani da det jo er depresjoner som er det store problemet. Quetiapin er prøvd ut i små doser. Da reagerte leveren kraftig så den står nå på listen over medisiner jeg ikke tåler. Er det andre aktuelle medisiner du kjenner til?

God ide å bruke avtalen med akuttposten som sikkerhet. 

Jeg skal til fastlegen neste uke. Får høre hva hun har å si. Er mulig jeg bare gir opp alt som har med spesialisthelsetjenesten å gjøre og lever med depresjonene. 

Privat!!! Jeg bruker Litium mainly pga depresjoner.

Anonymkode: da871...ad7

[Sokk]

Fru2020 skrev (10 timer siden):

Hm...dumt hvis litium er hovedsaklig for mani da det jo er depresjoner som er det store problemet.

Jeg begynte på litium under depresjon og jeg opplevde at den hjalp meg ut av depresjonen. Kanskje hjalp det at jeg gikk på AD samtidig. Etter at jeg begynte på litium har jeg bare blitt mildt deprimert. Så jeg tror jo den har en effekt mot depresjon hos meg. Men ut fra resultater i kliniske studier så virker den best mot akutt mani og som forebyggende av alle typer episoder.

Det var veldig dumt at du fikk endrede leververdier av lave doser quetiapin, for det er en mye brukt medisin med dokumentert effekt (men også bivirkninger selvsagt). Hvis du får tilgang til en spesialist, så kunne det vært verdt å få vedkommende til å se på hva som skjedde og vurdere alvorlighetsgraden av det, om det kan ha vært forbigående etc. og om det er trygt med et nytt forsøk.

Av andre medisiner mot bipolar så er det enkelte medisiner mot epilepsi (som Lamictal også er), men disse har også best dokumentasjon mot mani. I tillegg har du atypiske antipsykotika (samme gruppe som quetiapin). De fleste har best dokumentert effekt mot mani, men Latuda virker antidepressivt, Zyprexa (obs! metabolske bivirkninger, vektøktning) i kombinasjon med Fontex er godkjent i andre land i hvert fall, og lave doser Abilify kan vel også brukes som tillegg til andre antidepressiva, men jeg vet ikke om dette brukes i Norge.

Utover de tre som allerede er nevnt: Lamictal, litium og quetiapin, så er det vel ikke noe av dette som akkurat fremstår som «drømmemedisinen». Men det er bra du har begynt med Lamictal igjen, siden du opplever å ha effekt av den. Kanskje kan du evt også forsøke å øke dosen av den (hvis legen synes det er en god idé), hvis du tolererer den godt? 

[Fru2020]

Sokk skrev (5 timer siden):

Jeg begynte på litium under depresjon og jeg opplevde at den hjalp meg ut av depresjonen. Kanskje hjalp det at jeg gikk på AD samtidig. Etter at jeg begynte på litium har jeg bare blitt mildt deprimert. Så jeg tror jo den har en effekt mot depresjon hos meg. Men ut fra resultater i kliniske studier så virker den best mot akutt mani og som forebyggende av alle typer episoder.

Det var veldig dumt at du fikk endrede leververdier av lave doser quetiapin, for det er en mye brukt medisin med dokumentert effekt (men også bivirkninger selvsagt). Hvis du får tilgang til en spesialist, så kunne det vært verdt å få vedkommende til å se på hva som skjedde og vurdere alvorlighetsgraden av det, om det kan ha vært forbigående etc. og om det er trygt med et nytt forsøk.

Av andre medisiner mot bipolar så er det enkelte medisiner mot epilepsi (som Lamictal også er), men disse har også best dokumentasjon mot mani. I tillegg har du atypiske antipsykotika (samme gruppe som quetiapin). De fleste har best dokumentert effekt mot mani, men Latuda virker antidepressivt, Zyprexa (obs! metabolske bivirkninger, vektøktning) i kombinasjon med Fontex er godkjent i andre land i hvert fall, og lave doser Abilify kan vel også brukes som tillegg til atiapinndre antidepressiva, men jeg vet ikke om dette brukes i Norge.

Utover de tre som allerede er nevnt: Lamictal, litium og quetiapin, så er det vel ikke noe av dette som akkurat fremstår som «drømmemedisinen». Men det er bra du har begynt med Lamictal igjen, siden du opplever å ha effekt av den. Kanskje kan du evt også forsøke å øke dosen av den (hvis legen synes det er en god idé), hvis du tolererer den godt? 

Jeg ble veldig dårlig av quetiapin så jeg var under oppfølging av spesialist i over et år for å sikre at det ble bra og for å bekrefte at det var medisinen som gjorfe det,  så den er på no go listen.

Lamictal pleide jeg å gå på 300 mg. Tror egentlig det er relativt høyt. Er ikke høyere enn 50 mg nå så skal videre opp en stund, men det tar jo sin tid.

Antidepressiva har jeg jo prøvd 7 forskjellige så jeg tror ikke de gjør store forskjellen.

Jeg får høre med legen hva hun tenker. Jeg har egentlig lite lyst til å forholde meg til spesialisthelsetjenesten, men får høre hva hun har å si.