Frykt for å bli mislikt, være en bruse

[AnonymBruker]

Hvordan kan en like seg selv, eller våge å slippe noen innpå seg, når følelsen en sitter igjen med etter endt behandling er at behandleren ikke likte en fordi en er som en er, sier og gjør? 

Hva gjør en når en blir sittende fast i disse tankene og ikke kommer seg videre, og det preger ens hverdag og samhandling med andre så sterkt at en har trukket seg unna andre eller er mer stille fordi en er redd for å være en belastning, eller frykt for å bli mislikt eller gjøre noe galt?

Anonymkode: 08e0f...800

[AnonymBruker]

Overskriften ble ikke ferdig og feil, ble sendt før jeg rakk å skrive ferdig. Den skulle fortsette med «frykt for å bli mislikt, være en byrde og gjøre noe galt»

Anonymkode: 08e0f...800

[Glitter]

Har ingen gode råd, men det må være veldig vondt å ha det slik. Det hjelper kanskje ikke å appelere til den rasjonelle siden når det sitter så sterkt i en. 

[AnonymBruker]

Det høres ikke ut som om du var klar for å avslutte behandlingen.

Anonymkode: 35555...728

[psykedeliker]

Hvis man vet hva som er rett, trenger man ikke bekymre seg for å gjøre noe galt.

[AnonymBruker]

Glitter skrev (Akkurat nå):

Har ingen gode råd, men det må være veldig vondt å ha det slik. Det hjelper kanskje ikke å appelere til den rasjonelle siden når det sitter så sterkt i en. 

Ja, det er veldig vondt, og jeg blir trist og nedfor hver gang jeg tenker på det. Hele høsten har vært preget av dette, og jeg er også bekymret for at jeg skal utvikle en ny depresjon pga at det er så tungt. Jeg fungerer utad, men ikke innad, og det blir stadig verre. 

Jeg prøver så godt jeg kan å mestre det med de verktøy jeg har og har lært, bla ved å akseptere og ignorere, men det kommer tilbake stadig vekk fordi det plager meg så sterkt.

Jeg prøver også å motbevise mine følelser/tanker med den rasjonelle delen av meg som vet at jeg ikke kan stole på alle følelser jeg har (pga erfaring). Men det er vanskelig å stole på den rasjonelle siden når det er faktiske forhold som støtter følelsene, så jeg kommer ikke videre uanset hvor hardt jeg prøver og hva jeg sier til meg selv. 

Jeg har vært så redd for å starte denne tråden også. Redd for å bli avvist, og redd for å få «kjeft» eller negativ kritikk jeg ikke orker nå. Men jeg ville ikke la det være uprøvd, så jeg bestemte meg for å være åpen om det. 

Anonymkode: 08e0f...800

[Glitter]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ja, det er veldig vondt, og jeg blir trist og nedfor hver gang jeg tenker på det. Hele høsten har vært preget av dette, og jeg er også bekymret for at jeg skal utvikle en ny depresjon pga at det er så tungt. Jeg fungerer utad, men ikke innad, og det blir stadig verre. 

Jeg prøver så godt jeg kan å mestre det med de verktøy jeg har og har lært, bla ved å akseptere og ignorere, men det kommer tilbake stadig vekk fordi det plager meg så sterkt.

Jeg prøver også å motbevise mine følelser/tanker med den rasjonelle delen av meg som vet at jeg ikke kan stole på alle følelser jeg har (pga erfaring). Men det er vanskelig å stole på den rasjonelle siden når det er faktiske forhold som støtter følelsene, så jeg kommer ikke videre uanset hvor hardt jeg prøver og hva jeg sier til meg selv. 

Jeg har vært så redd for å starte denne tråden også. Redd for å bli avvist, og redd for å få «kjeft» eller negativ kritikk jeg ikke orker nå. Men jeg ville ikke la det være uprøvd, så jeg bestemte meg for å være åpen om det. 

Anonymkode: 08e0f...800

Bra du søker råd. Forhåpentligvis er det noen som har gode tips til deg.