En tanke om hypomani/mani

[Den forsvunne diamanten]

Når jeg bytta helt over fra å være rolig til når jeg begynte å gå opp i mani eller kanskje var oppe der så husker jeg at jeg var innlagt og at jeg hele tiden fikk tilsnakk av personale. «nå må du roe ned» «nå må du ta deg en dusj» «nå må vi lage dagsplan» «nå traver du fælt» osv. eller en gang fikk jeg ikke være å se på film med de andre. Men jeg husker å tenke at jeg ikke forsto helt hvorfor jeg fikk tilsnakk. Jeg husker jeg ofte følte meg normal men veldig fantastisk pen og sterk og bare et nydelig menneske. Men følte på en måte at dette var den nye normalen.  Jeg fattet ikke hvorfor jeg fikk tilsnakk fordi jeg var jo fantastisk og helt normal. Jeg ble veldig overraska når jeg plutselig ikke fikk lov til å gå på butikken. Jeg ble sjeldent sint men bare sånn paff! Bare sånn hvorfor det liksom? Jeg er jo bare normal og fantastisk!

Er det flere som har hatt det slik? At man ikke helt forstår hvorfor omverden reagerer på væremåten din? Fordi inni deg så føler du ikke helt på at det er noe galt?

  

[nachnoo]

Det er typisk. 

[XbellaX]

Helt vanlig. Sykdomsinnsikten drar på ferie.

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg aldri har opplevd mani eller hypomani. Har nå likevel diagnosen og opplevd at en person terapeuten reagerte på det at jeg hadde mye å si. Når jeg var frivillig innlagt var jeg ekstremt rolig. Jeg ble provosert av terapeuten når hun begynte å kommentere at jeg snakket mye og holdt øyeblikkelig kjeft. Jeg hadde jo mange ting å gjennomgå og ønsker ikke å bruke 5 år på det. Ingen andre har reagert på at jeg traver eller prater i et sett. Jo jeg pratet i et sett når jeg ringte hjelpetelefonen noen ganger, stort sett prater jeg i et sett når jeg er stresset og forteller om ting som for meg er stressende å snakke om. Har aldri opplevd å tenke at jeg er normal eller kjempepen eller fantastisk. Har heller gjennomgående hatt ekstremt negative tanker om meg selv. 

Men jeg kan skrive i et sett, det kan jeg 🤣

I dag etter ekstremt lang depresjon vasket jeg og støvsuger soverommet og vasket badet. Depresjonen min har vart nå i 2 år eller noe og jeg begynner å tenke hva om jeg er hypoman? Men tror det er normalt å frivillig gjøre rent i ni og ne. 😊

Anonymkode: 385fe...a20

[Den forsvunne diamanten]

Det skulle egt stå fra deprimert og ikke fra rolig. 

[Den forsvunne diamanten]

nachnoo skrev (11 minutter siden):

Det er typisk. 

 

XbellaX skrev (11 minutter siden):

Helt vanlig. Sykdomsinnsikten drar på ferie.

Ja det er vel en del av sykdommen, merkelig sykdom som gjør at man ikke føler seg syk. 

[Den forsvunne diamanten]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg tror jeg aldri har opplevd mani eller hypomani. Har nå likevel diagnosen og opplevd at en person terapeuten reagerte på det at jeg hadde mye å si. Når jeg var frivillig innlagt var jeg ekstremt rolig. Jeg ble provosert av terapeuten når hun begynte å kommentere at jeg snakket mye og holdt øyeblikkelig kjeft. Jeg hadde jo mange ting å gjennomgå og ønsker ikke å bruke 5 år på det. Ingen andre har reagert på at jeg traver eller prater i et sett. Jo jeg pratet i et sett når jeg ringte hjelpetelefonen noen ganger, stort sett prater jeg i et sett når jeg er stresset og forteller om ting som for meg er stressende å snakke om. Har aldri opplevd å tenke at jeg er normal eller kjempepen eller fantastisk. Har heller gjennomgående hatt ekstremt negative tanker om meg selv. 

Men jeg kan skrive i et sett, det kan jeg 🤣

I dag etter ekstremt lang depresjon vasket jeg og støvsuger soverommet og vasket badet. Depresjonen min har vart nå i 2 år eller noe og jeg begynner å tenke hva om jeg er hypoman? Men tror det er normalt å frivillig gjøre rent i ni og ne. 😊

Anonymkode: 385fe...a20

Hmm hvis du har diagnosen så er det jo noen som må ha opplevd deg som hypoman eller manisk? Får du sove? 

[AnonymBruker]

Den forsvunne diamanten skrev (Akkurat nå):

Hmm hvis du har diagnosen så er det jo noen som må ha opplevd deg som hypoman eller manisk? Får du sove? 

Sover ja. Men hadde en periode med mye stress og mange vanskelige ting som skjedde samtidig. Fikk ikke sove da så mye. Men jeg ønsket ingenting annet enn å sove. Søkte hjelp for å sove. Det var helt grusomt som tortur å ikke få sove og det har jeg også forklart. 

Ja det er den terapeuten som har ment jeg oppførte meg hypoman og et par av hennes kolleger som traff meg få ganger. Ingen andre i mitt liv har tenkt det. De så meg gå gjennom mye vondt og mye stress bare. Skjønte at jeg måtte ha vært utslitt og jeg var utslitt mentalt. Kjente meg bare sliten aldri energisk.Måtte fake energi bare for å stå oppreist og kunne snakke.  Har forklart det til terapeuten. Men det er hun som bestemmer. 

Anonymkode: 385fe...a20

[krøll9]

Er rimelig sikker på at jeg har opplevd hypomani. Selv om jeg ikke lenger har tilsvarende diagnose. 

Synes det du snakker om er interessant. Når jeg møter maniske mennesker så blir det veldig mye. Det er slitsomt for alle rundt. Too much. Men fortsatt kan jeg forstå at man ikke forstår hvorfor man skal roe seg ned. Vet ikke helt heller om jeg synes det er riktig å be en i mani roe seg ned, med mindre man direkte formærmer eller på annen måte krenker noen mer sånn direkte. Å være rastløs og prate masse kan man kanskje ikke styre... Så.tja.