Når jeg ser at det skjer, men ikke vet hvordan jeg skal forhindre

8 timer siden

Ok. Så er jeg definitivt overveldet og vet ikke hvordan jeg skal løse alt dette. Jeg kjenner at jeg kun kommer gjennom med å koble helt fra, bare handle og ikke føle, men merker at det ikke kommer til å holde evig.

Barnet mitt sliter med søvn og diverse fysiske diffuse ondter også - regner med psykosomatisk, forteller at hen føler seg dårlig i følelsene uten at hen kan forklare hva det er. Det kommer ut av det blå. Jeg får assosiasjoner til hvordan det så smått startet for meg med symptomer på depresjon. Skolen er orientert på hvordan det står til, bare sånn at jeg tenker det er greit at man vet. Selve skoledagene går visst stort sett greit, når hen først har kommet seg dit.

I hverdagen er det vanskelig å få ting til å gå opp logistisk. Vi har situasjoner der jeg bokstavelig talt må være flere steder på en gang. Faren stiller opp når han kan og på etterspørsel, men denne uka kan han ikke hjelpe. Jeg har vakter å være på der jeg mangler skyss og pass til barnet, og hun mistrives med å ordne seg selv også. Men drar jeg ikke på vakt så har jeg ikke nok inntekt, drar jeg ikke på studiene visse dager så stryker jeg faget pga fraværsgrense. Henger utrolig nok med faglig men har problemer med å få vært med rent fysisk.

Så er det høst igjen som er en viss risikofaktor i seg selv. Jeg tror jeg slapp unna smellen i forfjor hvis jeg ikke husker feil, men ellers har jeg gått på en smell hvert år. Jeg kjører på og finner løsninger der jeg kan, men ettersom min egen psyke også tæres ned på, nesten planmessig, så synes jeg det blir mer og mer utfordrende. Jeg undertrykker egne behov og kan absolutt ikke ta meg råd til å kjenne etter. Her er det bare å fokusere på oppgavene og ikke tenke. Men kjenner at det ikke holder evig. Alt er noe man bare må, og unnlates noe som helst av det, så blir det katastrofe. Jeg har noen pustehull når jeg er på jobb - da går jeg bare helt inn i den rollen, men når skiftet er over vet jeg at jeg skulle vært et annet sted, helst for minst en time siden. Og jeg må deale med følelsene til dem jeg passer på. Jeg kommer ikke unna det. Da funker det ikke å kjøre autopilot, foruten at jeg selvfølgelig har omsorgsrollen å gå inn i, men det lar seg ikke gjøre uten å komme i kontakt med tematikk og emosjoner jeg strengt talt er avhengig av å stenge ute.

Jeg kan ikke bruke råd som å stresse ned, la være med ting som ikke er strengt nødvendig, jobbe mindre osv., for tingene i timeplanen er faktisk helt nødvendige. Lar jeg være med dem, så går alt under. En fordel er at jeg kan la være å gå på jobb i form av at jeg ikke har fast stilling, men en konsekvens av det er at jeg ikke tjener penger til mat og leie. Det går jo ikke.

Jeg går allerede på AD så trenger ikke skrive til legen og be om doseøkning. Den får jeg ikke. Eneste han kunne respondert er å foreslå rehenvisning til DPS. Jeg tror timeavtaler der kun vil utgjøre nok en post som skal gå opp i regnestykket av en timeplan som allerede ikke fungerer, og dessuten har jeg vært til samtaler med behandlere der i flere runder uten å ha opplevd det som nyttig. Det å gå dit løser egentlig ingenting for meg. Det må finnes en eller annen løsning jeg kan gjøre selv. Men føler at alt av endring kun vil få korthuset til å falle sammen.

Skal jeg gi helt opp og spør om han kan undersøke mulighet for delvis uføretrygd, gi opp studiene og ambisjoner jeg har for den nye jobben og bare tenke at jeg får holde meg hjemme og passe på at jeg har et minimum av livsgrunnlag. Jeg vil ikke det heller, men tanker om å være kaste fra seg alt og "gi opp" er til stede. Som bestillt og som en dårlig gjentagelse av tanker fra tidligere år. Følelsene med skyld og skam er der, jeg blir selvkritisk og fysisk sliten. Jeg kjenner det der. Finnes det en måte jeg kan unngå å treffe veggen og få ivaretatt ingen bedre, samtidig som jeg ikke mister studieplass, jobb og fremtidsutsikter?

Anonymkode: a20d5...594

7 timer siden

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Ok. Så er jeg definitivt overveldet og vet ikke hvordan jeg skal løse alt dette. Jeg kjenner at jeg kun kommer gjennom med å koble helt fra, bare handle og ikke føle, men merker at det ikke kommer til å holde evig.

Barnet mitt sliter med søvn og diverse fysiske diffuse ondter også - regner med psykosomatisk, forteller at hen føler seg dårlig i følelsene uten at hen kan forklare hva det er. Det kommer ut av det blå. Jeg får assosiasjoner til hvordan det så smått startet for meg med symptomer på depresjon. Skolen er orientert på hvordan det står til, bare sånn at jeg tenker det er greit at man vet. Selve skoledagene går visst stort sett greit, når hen først har kommet seg dit.

I hverdagen er det vanskelig å få ting til å gå opp logistisk. Vi har situasjoner der jeg bokstavelig talt må være flere steder på en gang. Faren stiller opp når han kan og på etterspørsel, men denne uka kan han ikke hjelpe. Jeg har vakter å være på der jeg mangler skyss og pass til barnet, og hun mistrives med å ordne seg selv også. Men drar jeg ikke på vakt så har jeg ikke nok inntekt, drar jeg ikke på studiene visse dager så stryker jeg faget pga fraværsgrense. Henger utrolig nok med faglig men har problemer med å få vært med rent fysisk.

Så er det høst igjen som er en viss risikofaktor i seg selv. Jeg tror jeg slapp unna smellen i forfjor hvis jeg ikke husker feil, men ellers har jeg gått på en smell hvert år. Jeg kjører på og finner løsninger der jeg kan, men ettersom min egen psyke også tæres ned på, nesten planmessig, så synes jeg det blir mer og mer utfordrende. Jeg undertrykker egne behov og kan absolutt ikke ta meg råd til å kjenne etter. Her er det bare å fokusere på oppgavene og ikke tenke. Men kjenner at det ikke holder evig. Alt er noe man bare må, og unnlates noe som helst av det, så blir det katastrofe. Jeg har noen pustehull når jeg er på jobb - da går jeg bare helt inn i den rollen, men når skiftet er over vet jeg at jeg skulle vært et annet sted, helst for minst en time siden. Og jeg må deale med følelsene til dem jeg passer på. Jeg kommer ikke unna det. Da funker det ikke å kjøre autopilot, foruten at jeg selvfølgelig har omsorgsrollen å gå inn i, men det lar seg ikke gjøre uten å komme i kontakt med tematikk og emosjoner jeg strengt talt er avhengig av å stenge ute.

Jeg kan ikke bruke råd som å stresse ned, la være med ting som ikke er strengt nødvendig, jobbe mindre osv., for tingene i timeplanen er faktisk helt nødvendige. Lar jeg være med dem, så går alt under. En fordel er at jeg kan la være å gå på jobb i form av at jeg ikke har fast stilling, men en konsekvens av det er at jeg ikke tjener penger til mat og leie. Det går jo ikke.

Jeg går allerede på AD så trenger ikke skrive til legen og be om doseøkning. Den får jeg ikke. Eneste han kunne respondert er å foreslå rehenvisning til DPS. Jeg tror timeavtaler der kun vil utgjøre nok en post som skal gå opp i regnestykket av en timeplan som allerede ikke fungerer, og dessuten har jeg vært til samtaler med behandlere der i flere runder uten å ha opplevd det som nyttig. Det å gå dit løser egentlig ingenting for meg. Det må finnes en eller annen løsning jeg kan gjøre selv. Men føler at alt av endring kun vil få korthuset til å falle sammen.

Skal jeg gi helt opp og spør om han kan undersøke mulighet for delvis uføretrygd, gi opp studiene og ambisjoner jeg har for den nye jobben og bare tenke at jeg får holde meg hjemme og passe på at jeg har et minimum av livsgrunnlag. Jeg vil ikke det heller, men tanker om å være kaste fra seg alt og "gi opp" er til stede. Som bestillt og som en dårlig gjentagelse av tanker fra tidligere år. Følelsene med skyld og skam er der, jeg blir selvkritisk og fysisk sliten. Jeg kjenner det der. Finnes det en måte jeg kan unngå å treffe veggen og få ivaretatt ingen bedre, samtidig som jeg ikke mister studieplass, jobb og fremtidsutsikter?

Anonymkode: a20d5...594

Stemningsstabiliserende medisin.

52 minutter siden

Sokk skrev (6 timer siden):

Stemningsstabiliserende medisin.

På barnet?? Er vel litt uvanlig for en under 12 år.

Jeg har kun problemer den ene veien, nedover. Barnet også forsåvidt.

Anonymkode: a20d5...594

21 minutter siden

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

På barnet?? Er vel litt uvanlig for en under 12 år.

Jeg har kun problemer den ene veien, nedover. Barnet også forsåvidt.

Anonymkode: a20d5...594

Til deg. Har ikke du hatt bp2-diagnose tidligere?