Jeg er så sint hele tiden

[AnonymBruker]

Jeg har ikke motivasjon. jeg bare jobber. trener. dagene går fort. Jeg er bare så lite fornøyd med meg selv og jeg får angst av hvor lite livet egentlig byr på. Og jeg er bare en vanlig kjedelig som må ta opp lån for å eie bolig. Jeg vet ikke hvordan det føles å føle seg verdt noe. Jeg synes ikke jeg er noe attraktiv. Jeg er tynn og høy. Føler meg ufeminin. 
Jeg er også veldig sint på det meste med naturen og samfunnet. Jeg er lei reklamer, over alt du går er det noen som vil ha pengene dine. Det er reklamer som skal få deg til å kjøpe, noen som spør om du vil donere, billettkontrollører, og fakturaer er det eneste som er trofast. Det eneste vi skal her i livet er å jobbe, ta opp mobilen og betale. Tid finnes ikke. Man skal ha den helvetes søvnen, komme seg opp på jobb, så rekker man ikke annet en å ta første buss til trening, så hjem og spise så legge seg. Tid til å lage mat? nei. Har gitt opp. Alt som er lett å lage og smaker godt er også usunt. Enda et dårlig design fra naturen. Jeg har fulltid, men jobber mer, fordi det alltid er underbemannet. Hvorfor er folk alltid syke? Hva er det som feiler immunforsvaret vårt? 

Jeg er også ofte sikker på at jeg har kreft eller noe. Hadde rødt område rundt en tann i fjor vinter og bestilte første ledige time hos tannlege. det var bare en liten betennelse. 

Jeg fikk en forkjølelse i fjor. Det kom noen små røde prikker. Det var vist herpes sa legen. Jeg trodde det var alvorlig sykdom.

Jeg trodde også jeg hadde livmorhalskreft tidligere i år flesk jeg har glemt å ta kontroll i 5 år. Har ikke hatt sex da. Jeg hadde vist ikke det. men mensen kom så ofte. Jeg har vist 21 dagers syklusen. Og fremdeles har jeg ofte en følelse av at jeg snart dør av sykdom. At det ikke er noe å se frem til. det her var alt på en måte. Og livet er oppskrytt. Pengene har vi mest av når vi blir gamle; men jeg vil ikke bli gammel. Likevel kommer det mail i e-posten om sparing til pensjon. Den er bare irriterende. Ja man skal leve mens man er ung, ha råd til å kjøpe et sted å bo, og på toppen av det skal vi spare ekstra til pensjon. Jeg ble 35 forrige uke og det var en dag som føltes trist. Jeg feiret ikke. Jeg ser bare ei som blir eldre og ikke har klart noe. 
Jeg går 10 år tilbake i tid og ser for meg den fremtidige meg (nå). Hvor er du om 10 år? jeg har alltid trodd at om 10 år er mye av problemene borte, men det er de ikke. Det dårlige humøret er her enda. Det føles som en forbannelse som er livslang. Jeg håper ofte bare jeg plutselig dør. Jeg gleder meg ikke til noe som det er vanlig å glede seg til. Jeg bare er irritert. Irritert på julen. Alt søppelet som fylles opp i butikkene allerede. De voksne lederne som tjener pengene klarer ikke vente. Dumme folk kjøper. Løper rundt som hodeløse høns for å få kjøpt alt plast drittet. Den nyeste telefonen på markedet må også kjøpes. Selv om de ikke har bruk for. Jeg liker heller ikke noen klær. Mamma sier jeg bør kjøpe noen nyeb klær. Noe av det jeg har er fra 2009. Men jeg ser ikke vitsen. 

Jeg er konstant sint på kroppen min. For at den har skoliose(ikke alvorlig grad). Jeg er sint på nervesystemet mitt for at det ikke vil virke. Hjernen nekter jo å være glad. Så jeg ser meg selv om en slags sammensatt maskin, men den er sammensatt av misslykkede deler. 

Jeg liker aldri noen. Jeg forstår ikke hvordan folk havner i forhold. De finner tydeligvis noen de blir glad i. Det bare skjer ikke meg. De svært få gangene jeg liker noen så er de opptatt. det skjedde for ca 1,5 mnd siden, ut av det blå, etter å ha kommunisert med vedkommende i kanskje 8 min. Kroppen min tar sånne ting som noe magisk. Fordi det er så sjelden, men dette er alltid etterfulgt av kraftig nedstemthet. Jeg ser alle grunner til at jeg ikke vil bli valgt i det lange løp, og innerst inne føler jeg at jeg hører til bakerst i køen når det gjelder det meste. Jeg har liksom ikke verdi. 

 

Anonymkode: 8cb08...c0a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har ikke motivasjon. jeg bare jobber. trener. dagene går fort. Jeg er bare så lite fornøyd med meg selv og jeg får angst av hvor lite livet egentlig byr på. Og jeg er bare en vanlig kjedelig som må ta opp lån for å eie bolig. Jeg vet ikke hvordan det føles å føle seg verdt noe. Jeg synes ikke jeg er noe attraktiv. Jeg er tynn og høy. Føler meg ufeminin. 
Jeg er også veldig sint på det meste med naturen og samfunnet. Jeg er lei reklamer, over alt du går er det noen som vil ha pengene dine. Det er reklamer som skal få deg til å kjøpe, noen som spør om du vil donere, billettkontrollører, og fakturaer er det eneste som er trofast. Det eneste vi skal her i livet er å jobbe, ta opp mobilen og betale. Tid finnes ikke. Man skal ha den helvetes søvnen, komme seg opp på jobb, så rekker man ikke annet en å ta første buss til trening, så hjem og spise så legge seg. Tid til å lage mat? nei. Har gitt opp. Alt som er lett å lage og smaker godt er også usunt. Enda et dårlig design fra naturen. Jeg har fulltid, men jobber mer, fordi det alltid er underbemannet. Hvorfor er folk alltid syke? Hva er det som feiler immunforsvaret vårt? 

Jeg er også ofte sikker på at jeg har kreft eller noe. Hadde rødt område rundt en tann i fjor vinter og bestilte første ledige time hos tannlege. det var bare en liten betennelse. 

Jeg fikk en forkjølelse i fjor. Det kom noen små røde prikker. Det var vist herpes sa legen. Jeg trodde det var alvorlig sykdom.

Jeg trodde også jeg hadde livmorhalskreft tidligere i år flesk jeg har glemt å ta kontroll i 5 år. Har ikke hatt sex da. Jeg hadde vist ikke det. men mensen kom så ofte. Jeg har vist 21 dagers syklusen. Og fremdeles har jeg ofte en følelse av at jeg snart dør av sykdom. At det ikke er noe å se frem til. det her var alt på en måte. Og livet er oppskrytt. Pengene har vi mest av når vi blir gamle; men jeg vil ikke bli gammel. Likevel kommer det mail i e-posten om sparing til pensjon. Den er bare irriterende. Ja man skal leve mens man er ung, ha råd til å kjøpe et sted å bo, og på toppen av det skal vi spare ekstra til pensjon. Jeg ble 35 forrige uke og det var en dag som føltes trist. Jeg feiret ikke. Jeg ser bare ei som blir eldre og ikke har klart noe. 
Jeg går 10 år tilbake i tid og ser for meg den fremtidige meg (nå). Hvor er du om 10 år? jeg har alltid trodd at om 10 år er mye av problemene borte, men det er de ikke. Det dårlige humøret er her enda. Det føles som en forbannelse som er livslang. Jeg håper ofte bare jeg plutselig dør. Jeg gleder meg ikke til noe som det er vanlig å glede seg til. Jeg bare er irritert. Irritert på julen. Alt søppelet som fylles opp i butikkene allerede. De voksne lederne som tjener pengene klarer ikke vente. Dumme folk kjøper. Løper rundt som hodeløse høns for å få kjøpt alt plast drittet. Den nyeste telefonen på markedet må også kjøpes. Selv om de ikke har bruk for. Jeg liker heller ikke noen klær. Mamma sier jeg bør kjøpe noen nyeb klær. Noe av det jeg har er fra 2009. Men jeg ser ikke vitsen. 

Jeg er konstant sint på kroppen min. For at den har skoliose(ikke alvorlig grad). Jeg er sint på nervesystemet mitt for at det ikke vil virke. Hjernen nekter jo å være glad. Så jeg ser meg selv om en slags sammensatt maskin, men den er sammensatt av misslykkede deler. 

Jeg liker aldri noen. Jeg forstår ikke hvordan folk havner i forhold. De finner tydeligvis noen de blir glad i. Det bare skjer ikke meg. De svært få gangene jeg liker noen så er de opptatt. det skjedde for ca 1,5 mnd siden, ut av det blå, etter å ha kommunisert med vedkommende i kanskje 8 min. Kroppen min tar sånne ting som noe magisk. Fordi det er så sjelden, men dette er alltid etterfulgt av kraftig nedstemthet. Jeg ser alle grunner til at jeg ikke vil bli valgt i det lange løp, og innerst inne føler jeg at jeg hører til bakerst i køen når det gjelder det meste. Jeg har liksom ikke verdi. 

 

Anonymkode: 8cb08...c0a

Høres ut som om du har depresjon.

Anonymkode: eb913...c85

[ISW]

Med forbehold om at du er den jeg tror du er:

Jeg opplever at du har en del uhensiktsmessige filosofiske betraktninger. Livet er egentlig meningsløst, men den enkelte kan finne mening i sitt liv. Når man ikke finner det, så er det ikke rart at man er sint og frustrert. Livet blir også langt og kjedelig hvis man bare venter på at man skal dø.

Hva kunne du tenke deg å gjøre i livet ditt? Jeg tenker kanskje også at du setter mange begrensninger for deg selv, på grunn av f.eks. sykdom. Sykdommene dine er ingen dom. Du er ikke dømt til å være mislykket eller nedstemt.

Med det sagt: Jeg opplever kanskje at du har fått det tyngre etter du sluttet med AD?

[AnonymBruker]

ISW skrev (1 time siden):

Med forbehold om at du er den jeg tror du er:

Jeg opplever at du har en del uhensiktsmessige filosofiske betraktninger. Livet er egentlig meningsløst, men den enkelte kan finne mening i sitt liv. Når man ikke finner det, så er det ikke rart at man er sint og frustrert. Livet blir også langt og kjedelig hvis man bare venter på at man skal dø.

Hva kunne du tenke deg å gjøre i livet ditt? Jeg tenker kanskje også at du setter mange begrensninger for deg selv, på grunn av f.eks. sykdom. Sykdommene dine er ingen dom. Du er ikke dømt til å være mislykket eller nedstemt.

Med det sagt: Jeg opplever kanskje at du har fått det tyngre etter du sluttet med AD?

Raserianfallene er tilbake. Har ikke knust mobilen, den kostet 8000,- men den angrer jeg også på. Jeg sliter med å unne meg ting. Jeg kjøpte den under stress fordi min som jeg hadde siden 2019 var blitt treig og 64gb holdt liksom ikke lenger. Batterihelsen har blitt dårlig. Men jeg kunne brukt bedre tid på å velge telefon. Nå må jeg jo ha den her i 7-8 år. Så misnøye med ting som jeg egentlig skulle vært glad for er også et problem. Jeg føler meg også dårlig for å ikke bli glad for bursdagsgaven jeg fikk. Vi var på senter og søster spurte hva jeg ønsker meg. Sa bare gavekort, men jeg tenkte jul og glemte fullstendig at jeg hadde bursdag søndagen etterpå. Hun endte opp med å kjøpe noe jeg hadde fra før. Så der var det også manglende glede. 

Det er et mønster som gjentar seg. Jeg har vært ekstra sint den siste uken. Jeg hadde en tlf samtale med mamma, og hun lurte på om jeg skal ha mensen snart. Når jeg sjekker så skal den starte nå ganske snart. Det er jo helt ekstremt rundt oppstart av mensen. Jeg blir sint for ting som ville gått meg hus forbi til vanlig. Problemet er at jeg har egentlig bare 1 uke med «fri». Siden syklus er så rask, kan symptomene starte allerede 2 uker før. Kanskje depresjon ikke er problemet, kan det være hormonelt? Jeg snakket med Gemini og den sier dette ligner PMDD eller PME. Men jeg er også skeptisk til å p-piller og det der siden veldig mange av de jeg kjenner som bruker det får et eller annet fysisk problem. 

Anonymkode: 8cb08...c0a

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det er et mønster som gjentar seg.

Riktig, og det velger du selv med alle projiseringene dine.