Kan man bli frisk fra angst bare med støtte og JERNvilje?

[AnonymBruker]

At man ved å gi selv omsorg og massiv eksponering kan bli kvitt unnvikelsen?

Anonymkode: e0afb...106

[Fru2020]

Ja, det tror jeg.

Jeg jobbet med min PTSD selv uten å få støtte til det fra helsevesenet. Det preger ikke må hverdagen min. Traumene vil alltid være en del av meg, men jeg tilfredsstiller ikke kravene til PTSD lengre.

Systematisk og trygg jobbing med eksponering var en viktig vei. Jobbing med vagusnerven og kroppskontakt mener jeg også var viktig. Jeg deltok også på kurs i mindfull self-compassion noe som gav meg noen redskap.

[frosken]

Man blir neppe frisk uten bruk av viljestyrke og eksponering, men hvorvidt det er det eneste du trenger for tilfriskning bør du diskutere med helsepersonell som kjenner deg og din situasjon. 

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (8 timer siden):

Ja, det tror jeg.

Jeg jobbet med min PTSD selv uten å få støtte til det fra helsevesenet. Det preger ikke må hverdagen min. Traumene vil alltid være en del av meg, men jeg tilfredsstiller ikke kravene til PTSD lengre.

Systematisk og trygg jobbing med eksponering var en viktig vei. Jobbing med vagusnerven og kroppskontakt mener jeg også var viktig. Jeg deltok også på kurs i mindfull self-compassion noe som gav meg noen redskap.

Det viser så utrolig mot og styrke hos deg! Si meg; om jeg har unnvikende pf, tvinger meg til å gå på en fest jeg har gruet meg lenge til (og som jeg meldre frafall til), er livredd av ubehag og frykt for det sosiale inni meg, men har allikevel et par gode samtaler. Er det fremskritt da?

Anonymkode: e0afb...106

[nachnoo]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det viser så utrolig mot og styrke hos deg! Si meg; om jeg har unnvikende pf, tvinger meg til å gå på en fest jeg har gruet meg lenge til (og som jeg meldre frafall til), er livredd av ubehag og frykt for det sosiale inni meg, men har allikevel et par gode samtaler. Er det fremskritt da?

Anonymkode: e0afb...106

Ja. Hvis du gjør noe du er redd for, og du stadig opplever at det går bra og er ufarlig, vil angsten stadig bli mindre. Kanskje du til og med kan oppleve at det var hyggelig/ givende/ positivt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det viser så utrolig mot og styrke hos deg! Si meg; om jeg har unnvikende pf, tvinger meg til å gå på en fest jeg har gruet meg lenge til (og som jeg meldre frafall til), er livredd av ubehag og frykt for det sosiale inni meg, men har allikevel et par gode samtaler. Er det fremskritt da?

Anonymkode: e0afb...106

Jeg har hatt det som deg, og gjort som deg,  mange ganger: tvunget meg til å gjøre nødvendige ting som har medført betydelig mye angst og ubehag for meg  - med viljens kraft. For meg var det ikke noe alternativ å ikke gjøre det jeg måtte - jeg trodde det var normalt å ha det slik, for jeg visste ikke av noe annet.

Jeg hadde en drøm allerede som barn: jobbe i butikk. Men jeg våget ikke å begi meg ut på det, nettopp fordi jeg ikke måtte. Jeg hadde «bare» lyst til det, og som med så mye annet unngikk jeg ting jeg «bare» hadde lyst til og som ikke var nødvendig.

Men da jeg «møtte veggen» og innså at det ikke var normalt å ha det sånn, søkte jeg hjelp. Jeg fikk diagnosen unnvikende/engstelig og, og jeg var heldig, for nav hjalp meg med praksisplass i en butikk. Jeg hadde tidligere gått butikkmedarbeiderkurs og fikk nytte av dette. 

Og sammen med behandleren min (som veiledet og støttet meg) trente jeg alt ubehag som fulgte med å jobbe i en butikk.

Jeg startet på lageret, fortsatte med varepåfylling og etter hvert bak disken. Det ble en suksess, og jeg storkoste meg på jobb. Nav kalte det en solskinnshistorie. Jeg ble tilogmed kåret til «Årets medarbeider» i butikkkjeden. 

Jeg vokste enormt mye på jobbe i butikk, for der fikk jeg virkelig trening. Jeg klarer det aller meste jeg har lyst til i dag, og jeg har ikke lenger diagnosen. 

Masse lykke til 🌷

Anonymkode: dba3c...9b6

[Glitter]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg har hatt det som deg, og gjort som deg,  mange ganger: tvunget meg til å gjøre nødvendige ting som har medført betydelig mye angst og ubehag for meg  - med viljens kraft. For meg var det ikke noe alternativ å ikke gjøre det jeg måtte - jeg trodde det var normalt å ha det slik, for jeg visste ikke av noe annet.

Jeg hadde en drøm allerede som barn: jobbe i butikk. Men jeg våget ikke å begi meg ut på det, nettopp fordi jeg ikke måtte. Jeg hadde «bare» lyst til det, og som med så mye annet unngikk jeg ting jeg «bare» hadde lyst til og som ikke var nødvendig.

Men da jeg «møtte veggen» og innså at det ikke var normalt å ha det sånn, søkte jeg hjelp. Jeg fikk diagnosen unnvikende/engstelig og, og jeg var heldig, for nav hjalp meg med praksisplass i en butikk. Jeg hadde tidligere gått butikkmedarbeiderkurs og fikk nytte av dette. 

Og sammen med behandleren min (som veiledet og støttet meg) trente jeg alt ubehag som fulgte med å jobbe i en butikk.

Jeg startet på lageret, fortsatte med varepåfylling og etter hvert bak disken. Det ble en suksess, og jeg storkoste meg på jobb. Nav kalte det en solskinnshistorie. Jeg ble tilogmed kåret til «Årets medarbeider» i butikkkjeden. 

Jeg vokste enormt mye på jobbe i butikk, for der fikk jeg virkelig trening. Jeg klarer det aller meste jeg har lyst til i dag, og jeg har ikke lenger diagnosen. 

Masse lykke til 🌷

Anonymkode: dba3c...9b6

For en fin og inspirerende historie. Jeg har vel ikke unnvikende pf, men jeg har en del trekk og bør absolutt kaste meg ut i noe hvis jeg skal komme noen vei. Det innså jeg i går. Med litt hjelp av brukere her på DOL.

Endret 15 timer siden av Glitter