Mitt udekkede, store omsorgsbehov har blitt avdekket i terapi

[psykedeliker]

Eva Sofie skrev (20 minutter siden):

Selv så jeg på det som å hjelpe meg selv som egoistisk. Jeg har lært at det er egenomsorg.

Spurte behandler deg om hvorfor du tenkte på den måten?

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (31 minutter siden):

Hva mener du med at det renner over for deg? Opplever du å få støtte fra terapeuten til å finne uet av det du nå står i? Slikt er overveldende og føles enormt ensomt.

Ja - det går en en stund. Det kan gå en god stund. Noen opplever at kroppen gir signaler om at det er mye, når omsorgen kun gis til andre. Jeg liker uttrykket de bruker under demonstrasjon av  nødlanding: "Ta på egen maske, før du hjelper barn og andre". Om en ikke sikrer oksygen til seg selv først, vil en ikke være i stand til å hjelpe andre. Det har blitt min motivasjon til å ta mer vare på meg selv, for å kunne gi mer til andre.

 

Selv så jeg på det som å hjelpe meg selv som egoistisk. Jeg har lært at det er egenomsorg. Jeg måtte lære at det var tillat å ha behov. Det strever jeg fortsatt med i praksis i dag.

Fint at du sier akkurat det, da jeg føler det eksakt på samme måte. Jeg har heller aldri tillat meg selv å ha behov. Og kanskje heller aldri helt isåfall visst hva de er isåfall.

Det jeg mener med at det "renner over" for meg er at det hele kjennes overveldende, (for) intenst, altoppslukende, vondt og litt lettende. 

Hvordan var oppveksten din?

 

 

 

 

Anonymkode: 8d4b5...2b6

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg har heller aldri tillat meg selv å ha behov. Og kanskje heller aldri helt isåfall visst hva de er isåfall.

Det å bli svært oppmerksom på andres behov og tolke stemninger, være der for andre og i liten grad merke hva en selv trenger, kan  mange tilfeller være en tilpasningsrespons fra oppveksten. Det viktige er å kunne kjenne at en har et valg, og at det ikke skjer på ren automatikk som er innarbeidet i personligheten.

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det jeg mener med at det "renner over" for meg er at det hele kjennes overveldende, (for) intenst, altoppslukende, vondt og litt lettende.

Ja - det rører opp i et lite hav av følelser når en begynner å innse hva en gikk glipp av. Har du støttende mennesker rundt deg i dag? Det er som å få mentale slag i ansiktet og bølger over seg i det en innser at den normaliteten andre tok som en selvfølge, var en annerledes virkelighet en selv levde under.

 

Det viktige å vite er: Alle følelser er tillat. Det er ingen normal/unormal måte å reagere på.

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hvordan var oppveksten din?

Jeg ønsker ikke å utlevere konkrete detaljer på et åpent forum, men i store trekk har vi trolig en del til felles, og trolig mye som ikke er felles. 

Jeg har svært liten kontakt med egen familie i dag. På 18-20 år har jeg vært tilbake i eget barndomshjem et par-tre ganger. Det er ikke fordi jeg ikke vil, men fordi det er best slik.

[Eva Sofie]

psykedeliker skrev (10 timer siden):

Spurte behandler deg om hvorfor du tenkte på den måten?

Ja, det har han gjort ved flere anledninger.