Stadig flere unge havner utenfor arbeidslivet: – Livet er ingen dans på roser, ta deg sammen!

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (22 minutter siden):

Var det eksperter i Debatten, eller var det synsere?

Det finnes folk også innen medisin/psykiatri med formalkompetanse som er styrt av ideologi i stedet for fakta.

AI oppsummering av debatten:

Hovedargumenter i debatten

• Bekymring for overdiagnostisering og sykeliggjøring:
  • Kritikere (blant andre psykiater Henriette Kirkaune Sandven og bidragsytere i bøker og media som Diagnosefellen) hevder at kriteriene er blitt for vide, og at normale livsutfordringer eller høye samfunnskrav i skole og arbeidsliv feilaktig gjøres til medisinske diagnoser.
  • Det pekes på en kraftig økning i henvisninger til BUP (barne- og ungdomspsykiatrien, opptil 26 % etter pandemien) og en økt bruk av private utredninger som koster titusener av kroner.
  • Enkelte fagpersoner uttrykker bekymring for at systemet i seg selv presser fram diagnoser fordi det ofte er eneste måte å utløse nødvendig støtte og ressurser på i skolen eller hjelpeapparatet. 

• Bekymring for underdiagnostisering og mangelfull hjelp:
  • Organisasjoner som ADHD Norge (v/ Gry Lunde) og flere fagmiljøer (blant andre professorer som Lars Lien og Solveig Klæbo Reitan, samt bidrag i Tidsskrift for Den norske legeforening) mener at fokuset på overdiagnostisering er misforstått og potensielt farlig.
  • De viser til at ubehandlet ADHD gir alvorlige langsiktige konsekvenser, som økt risiko for frafall i utdanning, rusproblemer, angst, depresjon og selvmord.
  • Mange pasienter og fagfolk i debatten understreker at kjerneproblemet ofte ikke er for mange diagnoser, men for lite helhetlig hjelp, forståelse og praktiske verktøy i hverdagen utover ren medisinering.
  • Nyere forskning (blant annet publisert i JAMA Psychiatry i 2026) viser at økningen i diagnoser delvis henger sammen med utvidet praksis, større åpenhet og at flere voksne, kvinner og ungdommer utredes enn før. 

Anonymkode: 4c6a2...18b

[AnonymBruker]

Everybody skrev (1 time siden):

Hvorfor skal en voksen få autisme diagnose? For å få tilrettelegging på jobben? For å få uføretrygd?

Jeg fikk det fordi jeg var inn og ut av angst, depresjoner, sykemeldinger, sykehusinnleggelser etc. Mange har spiseforstyrrelser f.eks. Og vi blir ikke bedre av vanlig behandling uten at autismen også hensyntas. 

Anonymkode: f9b36...159

[nachnoo]

Kanskje denne er interessant:

Criminal convictions in males and females diagnosed with attention deficit hyperactivity disorder: A Swedish national registry study

Anna-Karin Ångström ¹, Anneli Andersson ², Miguel Garcia-Argibay ¹, Zheng Chang ³, Paul Lichtenstein ³, Brian M D'Onofrio ^3 4, Catherine Tuvblad ^2 5, Laura Ghirardi ^3 6, Henrik Larsson ^1 3

AffiliationsExpand

• PMID: 38486956
• PMCID: PMC10933617
• DOI: 10.1002/jcv2.12217

Abstract

Background: Individuals with Attention-Deficit/Hyperactivity Disorder (ADHD) face an elevated risk of criminal convictions compared to those without ADHD. However, understanding this link involves considering sex differences, coexisting psychiatric conditions, and unmeasured familial factors. This study aimed to explore the connection between ADHD and criminal convictions (both violent and non-violent) in males and females, while also assessing the impact of comorbid psychiatric disorders and familial factors.

Methods: Using Swedish national registers, we identified individuals born between 1986 and 1997 (635,391 males and 600,548 females). ADHD was defined through clinical diagnosis and prescribed medications, while criminal convictions were determined based on Swedish lower court records. Unmeasured familial factors were accounted for using a sibling design approach.

Results: Findings revealed that individuals with ADHD had a notably higher absolute and relative risk of both violent and non-violent criminal convictions compared to those without ADHD. While criminal convictions were more frequent among males with ADHD, females with ADHD exhibited higher relative risks (HR violent 10.50, non-violent 4.04) than their male counterparts (HR violent 6.03, non-violent 3.57). Additionally, lower socioeconomic status (SES) in individuals with ADHD was associated with increased relative risks for criminal convictions compared to individuals with ADHD who had higher SES. Adjusting for childhood and internalizing psychiatric disorders partially attenuated these associations, while substance use disorders (SUD) substantially attenuated them. SUD also contributed to an elevated absolute risk of criminal convictions in both male and female individuals with ADHD. Accounting for unmeasured shared familial factors slightly reduced the estimates, but the association between ADHD and criminal convictions persisted.

Conclusion: In conclusion, ADHD remains a potent independent risk factor for criminal convictions, with varying effects based on gender. This underscores the importance of tailored crime prevention strategies and early interventions for individuals with ADHD, especially when comorbid SUD is present.

[krøll9]

Sitat

While criminal convictions were more frequent among males with ADHD, females with ADHD exhibited higher relative risks (HR violent 10.50, non-violent 4.04) than their male counterparts (HR violent 6.03, non-violent 3.57). Additionally, lower socioeconomic status (SES) in individuals with ADHD was associated with increased relative risks for criminal convictions compared to individuals with ADHD who had higher

Betyr dette at kvinner med adhd har 10.5 ganger større sannsynlighet for å begå voldelig kriminalitet enn kvinner uten adhd diagnose, eller misforstår jeg? 

[nachnoo]

https://news.ki.se/adhd-medication-linked-to-lower-risk-of-suicide-attempts-substance-abuse-and-criminality

Om ADHD, suicid, rusmisbruk og kriminalitet

[Everybody]

 

[AnonymBruker]

On 11/10/2026 at 5:50 PM, nachnoo said:

Det håper jeg. Men om det ikke er bedre enn utredningen i det offentlige på ADHD hos barn, er jeg redd det ikke er slik.

Leste nettopp at antall barn som får autisme diagnosen i det offentlige har økt med nesten 200% siste ti år. Helsedirektoratet peker på at måten diagnoser stilles på har endret seg. Flere med mildere symptomer og gode språklige evner fanges opp i dag enn tidligere. Høres ut som en overdiagnosti sering.

 

Anonymkode: 0d785...140

[Ikkeanonymnok]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Leste nettopp at antall barn som får autisme diagnosen i det offentlige har økt med nesten 200% siste ti år. Helsedirektoratet peker på at måten diagnoser stilles på har endret seg. Flere med mildere symptomer og gode språklige evner fanges opp i dag enn tidligere. Høres ut som en overdiagnosti sering.

 

Anonymkode: 0d785...140

Tenker du det samme om somatiske diagnoser også? Sett at diagnosekriteriene endrer seg for f.eks hjertefeil og at flere mennesker med mildere symptomer fanges opp tidligere (tenkt scenario, jeg vet ikke om det er sånn). Men ville du tenkt at det var overdiagnostisering da også? 

[ISW]

Det er selvsagt forskjell på alvorlighetsgrad av absolutt alle diagnoser. Jeg mener det strengt talt er tull å liste opp diagnoser og generalisere at de som har den og den diagnosen burde være i arbeid og de som har den og den kan slippe. Jeg opplever at det er litt slik NAV jobber i dag. Spesielt når det gjelder sykmeldinger.

Med det sagt, så er det mange som faller utenfor arbeidslivet som følge av diffuse muskel-skjelettplager (spesielt fibromyalgi) og psykiske lidelser som burde/kunne vært behandlet hvis 1) vedkommende hadde hatt tilgang til god kompetanse i utredning og behandling og 2) man unngikk tullete og puritanske holdninger som "det er bedre å være uføretrygdet enn å bruke medisiner".

Jeg tror jeg hadde vært ufør hvis det ikke var for medisiner og annen behandling (da mener jeg ikke bare psykofarmaka). Det er ikke ofte jeg blir forbanna over å betale skatt, men litt forbanna blir jeg av de som "foretrekker" å leve et liv i tråd med naturen på statens regning, og behandlere som aksepterer det. Jeg mener at skal noen bli uføre, skal ALLE behandlingsalternativer være utprøvd med manglende resultat eller fullstendig uakseptable bivirkninger (nedverdigelsen av å bruke antidepressiva er f.eks. ikke en uakseptabel bivirkning).

Og så mener jeg at benzo kunne vært brukt hyppigere for å holde mennesker i jobb. Husker at jeg spurte fastlegen om en pakke Sobril for å ha i lomma ved behov, og fikk en halv sides foredrag tilbake. Jeg ringte han og sa "for meg er det ekstremt viktig å beholde min funksjon, og hvis det er det som skal til for å holde meg i jobb, så synes jeg det er en dårlig medisinsk vurdering å kritisere det" - da fikk heldigvis pipa en annen lyd.

Endret 7 timer siden av ISW

[Nicklusheletida]

ISW skrev (3 timer siden):

Det er selvsagt forskjell på alvorlighetsgrad av absolutt alle diagnoser. Jeg mener det strengt talt er tull å liste opp diagnoser og generalisere at de som har den og den diagnosen burde være i arbeid og de som har den og den kan slippe. Jeg opplever at det er litt slik NAV jobber i dag. Spesielt når det gjelder sykmeldinger.

Med det sagt, så er det mange som faller utenfor arbeidslivet som følge av diffuse muskel-skjelettplager (spesielt fibromyalgi) og psykiske lidelser som burde/kunne vært behandlet hvis 1) vedkommende hadde hatt tilgang til god kompetanse i utredning og behandling og 2) man unngikk tullete og puritanske holdninger som "det er bedre å være uføretrygdet enn å bruke medisiner".

Jeg tror jeg hadde vært ufør hvis det ikke var for medisiner og annen behandling (da mener jeg ikke bare psykofarmaka). Det er ikke ofte jeg blir forbanna over å betale skatt, men litt forbanna blir jeg av de som "foretrekker" å leve et liv i tråd med naturen på statens regning, og behandlere som aksepterer det. Jeg mener at skal noen bli uføre, skal ALLE behandlingsalternativer være utprøvd med manglende resultat eller fullstendig uakseptable bivirkninger (nedverdigelsen av å bruke antidepressiva er f.eks. ikke en uakseptabel bivirkning).

Og så mener jeg at benzo kunne vært brukt hyppigere for å holde mennesker i jobb. Husker at jeg spurte fastlegen om en pakke Sobril for å ha i lomma ved behov, og fikk en halv sides foredrag tilbake. Jeg ringte han og sa "for meg er det ekstremt viktig å beholde min funksjon, og hvis det er det som skal til for å holde meg i jobb, så synes jeg det er en dårlig medisinsk vurdering å kritisere det" - da fikk heldigvis pipa en annen lyd.

For min del hadde jeg vært sykmeldt nå, hvis ikke jeg kunne hatt hjemmekontor. Hele min venstre side er betent og skulderen kjennes " løs" ut rundt skulderbladet. På jobb tar jeg meg selv i å sitte med venstre albue oppå kontorpulten. Selv om jeg prøver å la være, så gjør jeg det igjen og igjen. Hjemme sitter jeg i sofaen med pc i fanget og kan ha armene ned mens jeg skriver. Samtidig sitter jeg litt tilbakelent med pute i ryggen. Mykt og behagelig og jeg kjenner jeg er litt i bedring. Bruker medisiner samtidig.

Jeg tenker som deg. Litt annen problemstilling, men samme prinsipp. Skal jeg holde meg I jobb frem til pensjonsalder, så er jeg helt avhengig av fleksibilitet i perioder, enten det gjelder nakke/skulder/arm eller korsryggen. Jeg jobber ikke noe mindre effektivt fra sofaen. Tvert i mot. Her er jeg fri for avbrytelser og støy. 

[XbellaX]

ISW skrev (3 timer siden):

Det er selvsagt forskjell på alvorlighetsgrad av absolutt alle diagnoser. Jeg mener det strengt talt er tull å liste opp diagnoser og generalisere at de som har den og den diagnosen burde være i arbeid og de som har den og den kan slippe. Jeg opplever at det er litt slik NAV jobber i dag. Spesielt når det gjelder sykmeldinger.

Med det sagt, så er det mange som faller utenfor arbeidslivet som følge av diffuse muskel-skjelettplager (spesielt fibromyalgi) og psykiske lidelser som burde/kunne vært behandlet hvis 1) vedkommende hadde hatt tilgang til god kompetanse i utredning og behandling og 2) man unngikk tullete og puritanske holdninger som "det er bedre å være uføretrygdet enn å bruke medisiner".

Jeg tror jeg hadde vært ufør hvis det ikke var for medisiner og annen behandling (da mener jeg ikke bare psykofarmaka). Det er ikke ofte jeg blir forbanna over å betale skatt, men litt forbanna blir jeg av de som "foretrekker" å leve et liv i tråd med naturen på statens regning, og behandlere som aksepterer det. Jeg mener at skal noen bli uføre, skal ALLE behandlingsalternativer være utprøvd med manglende resultat eller fullstendig uakseptable bivirkninger (nedverdigelsen av å bruke antidepressiva er f.eks. ikke en uakseptabel bivirkning).

Og så mener jeg at benzo kunne vært brukt hyppigere for å holde mennesker i jobb. Husker at jeg spurte fastlegen om en pakke Sobril for å ha i lomma ved behov, og fikk en halv sides foredrag tilbake. Jeg ringte han og sa "for meg er det ekstremt viktig å beholde min funksjon, og hvis det er det som skal til for å holde meg i jobb, så synes jeg det er en dårlig medisinsk vurdering å kritisere det" - da fikk heldigvis pipa en annen lyd.

1. Nav vurderer funksjonsevnen - ikke diagnose. (vel strengt tatt inntektsevne, på bakgrunn av funksjonsevne og medisinsk informasjon om man skal være helt korrekt). Det eksisterer ikke "godkjente diagnoser" for uføre (skjønt noen sykdomstilstander kan være mer rimelig/mer åpenbar at selve prosessen mot uføre går raskere).

2. Tanken om at folk flest "foretrekker" uføre fremfor medisiner har lite rot i virkeligheten. Å bli ufør innebærer for mange et økonomisk tap, sosialt utenforskap og et ganske formidabelt langt og utmattende avklaringsløp. Kravet om "hensiktsmessig behandling" er forøvrig allerede lovfestet i folketrygdloven. Jeg er enig i at all hensiktsmessig behandling som kan bedre inntektsevne - som hovedregel- skal være forsøkt. Men det er en ganske stor forskjell på "all hensiktsmessig behandling" vs "absolutt all behandling". Behandling må vurderes konkret ut fra medisinsk indikasjon, forventet effekt, risiko - og den enkeltes tåleevne. Det kan ikke være et mål i seg selv å prøve ut all tenkelig behandling dersom det ikke er et faglig grunnlag for å forvente bedring, eller dersom behandlingen innebærer en uforholdsmessig belastning/risiko.

3. Medisiner er ingen universalløsning og bivirkninger er høyst reelle. Det er flott at medisiner har holdt deg i jobb, men ved tilstander som fibro og ved mange sammensatte psykiske lidelser kan medikamenter ha en begrenset effekt. Når pasienter vegrer seg for å ta antidep eller annen/tyngre medisinering, kan det i mange tilfeller handle om reelle fysiske og kognitive bivirkninger, - og ikke nødvendigvis om "nedverdigelse". 

4. Fastlegers skepsis til benzo er faglig begrunnet og kan vel kanskje mer ses som forsvarlig legepraksis enn at det er et uttrykk for moralisme. Toleranseutvikling varierer og selv om avhengighetsrisikoen ikke er lik for alle er risikoen ved langvarig og regelmessig bruk relativt godt dokumentert. Du vurderer at Sobril kan hjelpe deg her og nå i en arbeidssituasjon, men en fastlege må jo også tenke risk/nytte frem i tid. Jeg mener selvsagt ikke at det ikke er lov å bruke skjønn og gjøre unntak, men jeg tror det er en ganske fornuftig grunnholdning å ha til den type medisiner. I de tilfellene der det er mulig, kan/bør jo heller tilrettelegging i arbeidssituasjonen være et alternativ å vurdere før benzo.

5. Arbeidslivet handler ikke utelukkende om individers helse og/eller behandlingsvilje. Mange ønsker å arbeide, har en viss restarbeidsevne og gjør aktive forsøk på å komme tilbake til arbeidslivet, men får ikke innpass. Det er en vesentlig forskjell på å ha arbeidsevne og det å faktisk få tilgang til arbeid. Arbeidsinkludering kan ikke reduseres til et spørsmål om hvorvidt den enkelte har fått tilstrekkelig behandling eller er villig til å bruke medisiner. Det handler i aller høyeste grad også om arbeidsgivernes inkluderingsvilje, tilrettelegging i samarbeid med Nav/andre aktører, samt arbeidslivets strukturelle barrierer.

 

 

 

 

 

[ISW]

XbellaX skrev (23 minutter siden):

1. Nav vurderer funksjonsevnen - ikke diagnose. (vel strengt tatt inntektsevne, på bakgrunn av funksjonsevne og medisinsk informasjon om man skal være helt korrekt). Det eksisterer ikke "godkjente diagnoser" for uføre (skjønt noen sykdomstilstander kan være mer rimelig/mer åpenbar at selve prosessen mot uføre går raskere).

2. Tanken om at folk flest "foretrekker" uføre fremfor medisiner har lite rot i virkeligheten. Å bli ufør innebærer for mange et økonomisk tap, sosialt utenforskap og et ganske formidabelt langt og utmattende avklaringsløp. Kravet om "hensiktsmessig behandling" er forøvrig allerede lovfestet i folketrygdloven. Jeg er enig i at all hensiktsmessig behandling som kan bedre inntektsevne - som hovedregel- skal være forsøkt. Men det er en ganske stor forskjell på "all hensiktsmessig behandling" vs "absolutt all behandling". Behandling må vurderes konkret ut fra medisinsk indikasjon, forventet effekt, risiko - og den enkeltes tåleevne. Det kan ikke være et mål i seg selv å prøve ut all tenkelig behandling dersom det ikke er et faglig grunnlag for å forvente bedring, eller dersom behandlingen innebærer en uforholdsmessig belastning/risiko.

3. Medisiner er ingen universalløsning og bivirkninger er høyst reelle. Det er flott at medisiner har holdt deg i jobb, men ved tilstander som fibro og ved mange sammensatte psykiske lidelser kan medikamenter ha en begrenset effekt. Når pasienter vegrer seg for å ta antidep eller annen/tyngre medisinering, kan det i mange tilfeller handle om reelle fysiske og kognitive bivirkninger, - og ikke nødvendigvis om "nedverdigelse". 

4. Fastlegers skepsis til benzo er faglig begrunnet og kan vel kanskje mer ses som forsvarlig legepraksis enn at det er et uttrykk for moralisme. Toleranseutvikling varierer og selv om avhengighetsrisikoen ikke er lik for alle er risikoen ved langvarig og regelmessig bruk relativt godt dokumentert. Du vurderer at Sobril kan hjelpe deg her og nå i en arbeidssituasjon, men en fastlege må jo også tenke risk/nytte frem i tid. Jeg mener selvsagt ikke at det ikke er lov å bruke skjønn og gjøre unntak, men jeg tror det er en ganske fornuftig grunnholdning å ha til den type medisiner. I de tilfellene der det er mulig, kan/bør jo heller tilrettelegging i arbeidssituasjonen være et alternativ å vurdere før benzo.

5. Arbeidslivet handler ikke utelukkende om individers helse og/eller behandlingsvilje. Mange ønsker å arbeide, har en viss restarbeidsevne og gjør aktive forsøk på å komme tilbake til arbeidslivet, men får ikke innpass. Det er en vesentlig forskjell på å ha arbeidsevne og det å faktisk få tilgang til arbeid. Arbeidsinkludering kan ikke reduseres til et spørsmål om hvorvidt den enkelte har fått tilstrekkelig behandling eller er villig til å bruke medisiner. Det handler i aller høyeste grad også om arbeidsgivernes inkluderingsvilje, tilrettelegging i samarbeid med Nav/andre aktører, samt arbeidslivets strukturelle barrierer.

 

 

 

 

 

Her virker det som du mest er uenig for å være uenig.

1. Nav mottar ingen vurdering av funksjon fra lege. De mottar en sykmelding, og gjør sine vurderinger ut fra den. I en ideell verden burde det vært slik du skriver, men det er ikke tilfelle i dag. Jeg snakker her om sykmeldinger, ikke uføre.

2. Jeg er usikker på hvordan du også kan generalisere så fælt? Eier du fasiten på virkeligheten siden du uttaler deg så skråsikkert? Jeg er enig i at hvis alternativet er å være 100% frisk og i arbeid, så foretrekker de fleste det. Det jeg (og til en viss grad Carl I Hagen) påpeker, er at dersom man har en lidelse hvor kan strengt talt KAN jobbe, eventuelt med hjelp av behandling, så foretrekker nok mange å bli uføre framfor den belastningen det medfører.

3. Jeg tror ingen er uenige i at medisiner KAN ha bivirkninger. Det er imidlertid i de fleste tilfeller mulig å finne en behandling som gir mer nytte enn bivirkninger. Jeg mener faktisk at skal man bli ufør, skal alle muligheter være utprøvd. Det inkluderer medisiner.

4. Der jeg tror vi er uenige, er hvor viktig det er, både for individ og samfunn, å stå i arbeid. @nachnoo har som eksempel sagt at han kan skrive ut Xanor hvis alternativet er å bli ufør, og førstnevnte gjør at pasienten kan stå i arbeid. Det er ganske stor forskjell på det, og å ha en Sobril i lomma (som man aldri bruker) når man går på jobb som en trygghet. Sistnevnte gir overhode ingen avhengighetsrisiko. Heller ikke om en person f.eks. bruker 1 Sobril i uka for å ta en topp eller for å klare et vanskelig møte, hvis alternativet er å ikke gå i det møtet.

5. Det er jeg forsåvidt enig i. Også arbeidsgiverne må ta sin del av ansvaret her. Jeg ser heldigvis en utvikling i det, spesielt i bedrifter med sterkt bærekraftfokus.

[ISW]

@XbellaX beklager om jeg svarte deg litt kjapt og irritert, satt med et halvt øre inn i et møte. Takk for god og saklig motargumentasjon  

[psykedeliker]

ISW skrev (2 minutter siden):

1. Nav mottar ingen vurdering av funksjon fra lege.

NAV gjør sine egne arbeidsevnevurderinger - uavhengig av diagnose - når uføresøknader behandles. (Kilde: saksbehandler hos NAV)

Men det kan se ut som om helsevesenet og NAV vektlegger ulike ting i sine vurderinger av samme saksforhold. Jeg opplevde ihvertfall mindre grøtrundtgåing hos NAV enn hos spesialisthelsetjenesten i den sammenheng. Uansett var samarbeidet mellom NAV, helsevesenet og AAP-tiltaksstedene i praksis ikke-eksisterende i flere år før dette, men det er ikke mitt ansvar å rette opp i det. Jeg har oppfylt medvirkningsplikten, svart på alle spørsmål jeg har blitt stilt underveis, og forholdt meg til den informasjonen jeg har fått.

ISW skrev (5 minutter siden):

4. Der jeg tror vi er uenige, er hvor viktig det er, både for individ og samfunn, å stå i arbeid.

Hvorfor skal man stå i et arbeid som ikke skaper noen realverdier, bare for å "ha noe å gå til"? Vi mangler ikke ressurser til å holde samfunnet og velferdsstaten i gang, ressursene er bare feil fordelt pga. grådighet - og den grådigheten er jevnt fordelt i alle samfunnslag, ikke bare på toppen.

Nei, la de som ønsker å slite seg ut i underbetalte drittjobber gjøre det, og la de som vil ha borgerlønn og bidra til samfunnet på andre måter gjøre det. Det er en vinn-vinn situasjon.

[AnonymBruker]

ISW skrev (58 minutter siden):

Her virker det som du mest er uenig for å være uenig.

1. Nav mottar ingen vurdering av funksjon fra lege. De mottar en sykmelding, og gjør sine vurderinger ut fra den. I en ideell verden burde det vært slik du skriver, men det er ikke tilfelle i dag. Jeg snakker her om sykmeldinger, ikke uføre.

2. Jeg er usikker på hvordan du også kan generalisere så fælt? Eier du fasiten på virkeligheten siden du uttaler deg så skråsikkert? Jeg er enig i at hvis alternativet er å være 100% frisk og i arbeid, så foretrekker de fleste det. Det jeg (og til en viss grad Carl I Hagen) påpeker, er at dersom man har en lidelse hvor kan strengt talt KAN jobbe, eventuelt med hjelp av behandling, så foretrekker nok mange å bli uføre framfor den belastningen det medfører.

3. Jeg tror ingen er uenige i at medisiner KAN ha bivirkninger. Det er imidlertid i de fleste tilfeller mulig å finne en behandling som gir mer nytte enn bivirkninger. Jeg mener faktisk at skal man bli ufør, skal alle muligheter være utprøvd. Det inkluderer medisiner.

4. Der jeg tror vi er uenige, er hvor viktig det er, både for individ og samfunn, å stå i arbeid. @nachnoo har som eksempel sagt at han kan skrive ut Xanor hvis alternativet er å bli ufør, og førstnevnte gjør at pasienten kan stå i arbeid. Det er ganske stor forskjell på det, og å ha en Sobril i lomma (som man aldri bruker) når man går på jobb som en trygghet. Sistnevnte gir overhode ingen avhengighetsrisiko. Heller ikke om en person f.eks. bruker 1 Sobril i uka for å ta en topp eller for å klare et vanskelig møte, hvis alternativet er å ikke gå i det møtet.

5. Det er jeg forsåvidt enig i. Også arbeidsgiverne må ta sin del av ansvaret her. Jeg ser heldigvis en utvikling i det, spesielt i bedrifter med sterkt bærekraftfokus.

Jeg kjenner folk som jobber hardt med dårlig helse. 

Anonymkode: 4dfaf...886

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg kjenner folk som jobber hardt med dårlig helse. 

Hvorfor søker de ikke uføretrygd isteden, så kan jobbene overtas av noen med god helse?

[Nicklusheletida]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg kjenner folk som jobber hardt med dårlig helse. 

Anonymkode: 4dfaf...886

Det tror jeg vi alle gjør. Det finnes alle mulige slags type mennesker der ute i samfunnet. 

[Nicklusheletida]

psykedeliker skrev (Akkurat nå):

Hvorfor søker de ikke uføretrygd isteden, så kan jobbene overtas av noen med god helse?

Har det ikke slått deg at noen synes det gjør noe med selvfølelsen å kunne få lov til å bidra ? 

[psykedeliker]

Nicklusheletida skrev (Akkurat nå):

Har det ikke slått deg at noen synes det gjør noe med selvfølelsen å kunne få lov til å bidra ?

Det finnes mange flere alternativer enn lønnet arbeid dersom man ønsker å bidra med noe i samfunnet.

[ISW]

psykedeliker skrev (44 minutter siden):

Hvorfor skal man stå i et arbeid som ikke skaper noen realverdier, bare for å "ha noe å gå til"? Vi mangler ikke ressurser til å holde samfunnet og velferdsstaten i gang, ressursene er bare feil fordelt pga. grådighet - og den grådigheten er jevnt fordelt i alle samfunnslag, ikke bare på toppen.

Nei, la de som ønsker å slite seg ut i underbetalte drittjobber gjøre det, og la de som vil ha borgerlønn og bidra til samfunnet på andre måter gjøre det. Det er en vinn-vinn situasjon.

Kan du utdype:

1) Hvordan KI skal gjøre jobben, og

2) Hvordan samfunnet ikke trenger,

følgende tre (eksempelvise) roller/personer/yrker.

a) Arbeidere i primærnæringer (bønder, fiskere, etc)

b) En kjøkkensjef på en restaurant med Michelin-stjerne som bidrar med 10 MNOK i året i skatt og MVA

c) Kjerstin Braathen (konsernsjef i DNB).

 

I tillegg er det veldig fint hvis du kan forklare meg hva motivasjonen til arbeid skal være, dersom den ikke er økonomisk? Hvis jeg forstår deg riktig vil du at alle skal kunne motta borgerlønn og ikke trenge å jobbe, fordi Staten har så store ressurser. Hvis du vil, kan du som et bonusspørsmål sette opp et (forenklet) statsbudsjett (noen få bulletpoints) med Statens inntekter og kostnader i ditt scenario.