hvorfor skal folk være så premium?

[AnonymBruker]

syns jeg hele tiden ser noe om at folk er fortvilet over økonomien fordi det knapt går rundt. Likevel synes jeg det er utrolig hva folk kjøper. iphone til 15000, coach og lv veske, parajumpers. og jeg vet mange av disse ikke er fra rike familier men vanlige arbeiderklasser, og noen er delvis eller helt på nav. kan de ikke bare la være å kjøpe alt dette dyre? eller er de så desperate etter å være premium? de er jo ikke det

Anonymkode: a2e33...2ca

[psykedeliker]

De følger vel bare manus, hvem kan klandre dem for det?

[AnonymBruker]

46 minutes ago, AnonymBruker said:

syns jeg hele tiden ser noe om at folk er fortvilet over økonomien fordi det knapt går rundt. Likevel synes jeg det er utrolig hva folk kjøper. iphone til 15000, coach og lv veske, parajumpers. og jeg vet mange av disse ikke er fra rike familier men vanlige arbeiderklasser, og noen er delvis eller helt på nav. kan de ikke bare la være å kjøpe alt dette dyre? eller er de så desperate etter å være premium? de er jo ikke det

Anonymkode: a2e33...2ca

Mange er helt mongo når det gjelder privatøknomi.

Anonymkode: fb7f0...cff

[AnonymBruker]

Det er et undertrykt behov, en ketchupeffekt som oppstår når folk som ikke har greie på penger, eller fortjener mye, har for mye. Hadde de jobbet og slitt for pengene ville det skjedd i langt mindre grad.

Anonymkode: 66dca...561

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Det er et undertrykt behov, en ketchupeffekt som oppstår når folk som ikke har greie på penger, eller fortjener mye, har for mye. Hadde de jobbet og slitt for pengene ville det skjedd i langt mindre grad.

Anonymkode: 66dca...561

Folk flest jobber og sliter for pengene.

Anonymkode: 70108...db6

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Folk flest jobber og sliter for pengene.

Det er i så fall noe de velger selv. Det meste av realverdiskapningen gjøres av maskiner idag, så rasjonelt sett er det ingen grunn til å slite.

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (5 minutter siden):

Det er i så fall noe de velger selv. Det meste av realverdiskapningen gjøres av maskiner idag, så rasjonelt sett er det ingen grunn til å slite.

Si det til sykepleierne.

Anonymkode: 70108...db6

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Si det til sykepleierne.

Det gjør jeg gjerne. De har valgt yrket - og alt det medfører - selv.

[frosken]

psykedeliker skrev (6 timer siden):

Det er i så fall noe de velger selv. Det meste av realverdiskapningen gjøres av maskiner idag, så rasjonelt sett er det ingen grunn til å slite.

Det er ingenting irrasjonelt ved å velge yrker hvor man bidrar til andre menneskers livskvalitet og helse. 

[AnonymBruker]

Vet du at de som klager over økonomien er de samme som kjøper disse dyre tingene?

Anonymkode: ca87a...a42

[Worrisome_plenty]

Kjøper virkelig alle fattige iPhone? Hvem er det somnkjøoet motorola da?

 

[psykedeliker]

frosken skrev (2 timer siden):

Det er ingenting irrasjonelt ved å velge yrker hvor man bidrar til andre menneskers livskvalitet og helse. 

Å bidra til andre menneskers livskvalitet og helse betyr ikke at man må ofre sin egen.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vet du at de som klager over økonomien er de samme som kjøper disse dyre tingene?

Anonymkode: ca87a...a42

det er poenget. men hvorfor prøver de å se så premium ut? kan de ikke bare innse at de er middelmådige? og bruke klær og ja ting som matcher deretter

Anonymkode: a2e33...2ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

det er poenget. men hvorfor prøver de å se så premium ut? kan de ikke bare innse at de er middelmådige? og bruke klær og ja ting som matcher deretter

Anonymkode: a2e33...2ca

Hvorfor bryr du deg om hva slags klær andre går i? Hvorfor er det viktig for deg at de innser at de er middelmådige?

Anonymkode: ca87a...a42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvorfor bryr du deg om hva slags klær andre går i? Hvorfor er det viktig for deg at de innser at de er middelmådige?

Anonymkode: ca87a...a42

fordi vi ville kanskje hatt mindre syting over trang økonomi. mye papirarbeid spart også fordi pågangen blir stor når det blir inkasso, søknad om å utsette betalinger, folk som prøver seg på nav støtte og alt sånn, så kunne ressursene gått raskere til de som faktisk trenger hjelp. 

Anonymkode: a2e33...2ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

fordi vi ville kanskje hatt mindre syting over trang økonomi. mye papirarbeid spart også fordi pågangen blir stor når det blir inkasso, søknad om å utsette betalinger, folk som prøver seg på nav støtte og alt sånn, så kunne ressursene gått raskere til de som faktisk trenger hjelp. 

Anonymkode: a2e33...2ca

Så fordi noen velger klær du ikke godkjenner så fører det til alt dette?

Anonymkode: ca87a...a42

[nachnoo]

Jeg synes du har et poeng. Siste undersøkelse jeg leste sa at ca 10% av befolkningen melder at de har problemer med å få pengene til å strekke til. Med den kjennskap jeg har til folk gjennom jobben, tror jeg at dette fordeler seg omtrent slik: Ca. 5% har reelle vansker. Dette gjelde bla enslige forsørgere med barn. Mens ca 5% har problemene grunnet dårlig økonomisk styring og feilprioriteringer slik vi ser det i Luksusfellen.

[ISW]

nachnoo skrev (1 time siden):

Jeg synes du har et poeng. Siste undersøkelse jeg leste sa at ca 10% av befolkningen melder at de har problemer med å få pengene til å strekke til. Med den kjennskap jeg har til folk gjennom jobben, tror jeg at dette fordeler seg omtrent slik: Ca. 5% har reelle vansker. Dette gjelde bla enslige forsørgere med barn. Mens ca 5% har problemene grunnet dårlig økonomisk styring og feilprioriteringer slik vi ser det i Luksusfellen.

Dette er et utrolig stort og komplekst tema, men jeg skal prøve å gi noen innspill:

Egentlig er det slik at ingen trenger å sulte i Norge. Hvis vi tar utgangspunkt i Namsmannens satser for livsopphold (som ikke er de samme som SIFO sine, men lavere) - som legges til grunn når det skal beregnes trekk i lønn til kreditorer, gjeldsordninger, etc. - så utgjør de drøye 10.000 kroner i måneden (for en enslig person uten barn) etter at bokostnader er betalt.

Jeg gjorde i januar i år et eksperiment, med å leve en måned på disse satsene. Jeg skal ikke påstå at det var gøy, og alt unødvendig, som kafebesøk, restaurantbesøk og uteliv, alkohol generelt, større kleskjøp, snacks/godteri, osv, måtte utgå. Jeg planla mathandlingen, tenkte økonomi i alt jeg gjorde og lagde sunne billige måltider (mye supper fra bunn, osv.). Det var ingen opplevelsesrik måned, men det gikk. Mindre penger enn det disponibelt skal ingen ha i Norge.

Så: Hvis man har kontroll på økonomien sin, skal man ikke trenge å sulte i Norge. Imidlertid er nok bildet en del mer nyansert enn det. Du har f.eks. mennesker med avhengigheter (rus og spill er dyrt i Norge). Du har mennesker som mangler økonomisk forståelse. Du har mennesker som har sine grunner for å ta dyre lån, og sliter i ettertid. Og du har - ikke minst - veldig mange mennesker som bor over evne. Disse menneskene kan profitere på å selge boligen sin og velge en rimeligere bolig, evt. mindre sentralt.

Det handler neppe om "luksusfellen" - men om en manglende innsikt i egen økonomi. Jeg blir litt provosert når jeg ser folk bli intervjuet som egentlig har ganske OK inntekt, men som likevel sliter fordi "alt" er så dyrt. Det er i min verden mer et spørsmål om prioriteringer enn reell dårlig råd.

Endret i går, 11:55 av ISW

[laban]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

kan de ikke bare innse at de er middelmådige? og bruke klær og ja ting som matcher deretter

Jeg synes ikke man er en middelmådig person selv om man ikke har mye penger igjen etter at de helt nødvendige utgiftene er dekket. Jeg synes også det er helt greit at noen prioriterer f.eks. klær og interiør selv om jeg selv prioriterer andre ting. Men det er ikke hovedpoenget.

Jeg så et nyhetsinnslag for mange år siden, om en alenemor med dårlig råd. Datteren var for liten til å uttrykke ønsker og misunnelse i forhold til andre barn. Men det bugnet av leker etc. i leiligheten deres. Det ble kommentert av intervjueren, og moren sa noe sånt som at "ja, men det skal ikke gå ut over henne at jeg har lite penger, hun skal ha det samme som andre barn". Selv hadde jeg aldri tenkt på barnas lekebeholdning som en markør på noe som helst, men for moren til denne lille jenta (som opplagt kunne klart seg fint med en tredjedel av haugen) var det tydeligvis et slags verdistempel.  

Jeg tror kanskje det er sånn mange tenker - at de fortjener det (f.eks. en dyr iPhone) i like stor grad som andre, selv om de ikke har råd til det, derfor er det "riktig" å kjøpe det. Mens mange av oss som er så heldige at vi kan kjøpe andre ting i tillegg til det absolutt nødvendige, har et mer avslappet forhold til sånt:  Vi velger å vente med ny mobil til det blir salg eller den gamle begynner å fuske, og i mellomtiden står pengene på bufferkonto eller spares til en ferietur. 

Jeg sitter ikke på noen sannhet, men jeg har ofte tenkt på den reportasjen når jeg har undret meg over slike prioriteringer som denne tråden er inne på: Jeg definerer meg ikke som premium eller middelmådig eller lavtstående ut fra hva jeg bruker penger på, og når det gjelder hva jeg fortjener, kan det til nød handle om lønn, ikke forbruksvarer. Men for den som har lite, kan det synlige forbruket  tydeligvis være langt viktigere. Det likner på en slags trassreaksjon - jeg har ikke råd, men ut fra min egenverdi, burde jeg hatt det. 

Jeg tror også det handler litt om personlighet, ikke bare om inntekt. Det finnes både Luksusfelle-typer som har en glitrende fasade og rike som ikke viser fram pengene sine konstant. 

 

[Nicklusheletida]

laban skrev (30 minutter siden):

Jeg synes ikke man er en middelmådig person selv om man ikke har mye penger igjen etter at de helt nødvendige utgiftene er dekket. Jeg synes også det er helt greit at noen prioriterer f.eks. klær og interiør selv om jeg selv prioriterer andre ting. Men det er ikke hovedpoenget.

Jeg så et nyhetsinnslag for mange år siden, om en alenemor med dårlig råd. Datteren var for liten til å uttrykke ønsker og misunnelse i forhold til andre barn. Men det bugnet av leker etc. i leiligheten deres. Det ble kommentert av intervjueren, og moren sa noe sånt som at "ja, men det skal ikke gå ut over henne at jeg har lite penger, hun skal ha det samme som andre barn". Selv hadde jeg aldri tenkt på barnas lekebeholdning som en markør på noe som helst, men for moren til denne lille jenta (som opplagt kunne klart seg fint med en tredjedel av haugen) var det tydeligvis et slags verdistempel.  

Jeg tror kanskje det er sånn mange tenker - at de fortjener det (f.eks. en dyr iPhone) i like stor grad som andre, selv om de ikke har råd til det, derfor er det "riktig" å kjøpe det. Mens mange av oss som er så heldige at vi kan kjøpe andre ting i tillegg til det absolutt nødvendige, har et mer avslappet forhold til sånt:  Vi velger å vente med ny mobil til det blir salg eller den gamle begynner å fuske, og i mellomtiden står pengene på bufferkonto eller spares til en ferietur. 

Jeg sitter ikke på noen sannhet, men jeg har ofte tenkt på den reportasjen når jeg har undret meg over slike prioriteringer som denne tråden er inne på: Jeg definerer meg ikke som premium eller middelmådig eller lavtstående ut fra hva jeg bruker penger på, og når det gjelder hva jeg fortjener, kan det til nød handle om lønn, ikke forbruksvarer. Men for den som har lite, kan det synlige forbruket  tydeligvis være langt viktigere. Det likner på en slags trassreaksjon - jeg har ikke råd, men ut fra min egenverdi, burde jeg hatt det. 

Jeg tror også det handler litt om personlighet, ikke bare om inntekt. Det finnes både Luksusfelle-typer som har en glitrende fasade og rike som ikke viser fram pengene sine konstant. 

 

Har et par kollegaer hvor man kan se tydelig hvorfor de sliter med økonomi. Hun ene er veldig impulsstyrt og det brukes over evne. Hun lever på kanten av stupet. Hun andre er langt mer fornuftig, men fornuften kom nok for sent i livet dessverre. Har jobbet i samme bedrift siden 20-årene og vil gå av med pensjon med en gjeld på nesten 2 mill. Vedkommende synes jeg fryktelig synd på. Det høres ut som et mareritt.