Er det ganske vanlig å huske lite fra barndommen om den var preget av uro, stress, neglect?

[AnonymBruker]

Fra samtaler med venner/familie uttrykker de fleste som vokste opp i særlig krevende eventuelt skadelig miljø, at de kun husker bruddstykker, men at nervesystemet er i "stress-modus"?

Anonymkode: 21f10...636

[XbellaX]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Fra samtaler med venner/familie uttrykker de fleste som vokste opp i særlig krevende eventuelt skadelig miljø, at de kun husker bruddstykker, men at nervesystemet er i "stress-modus"?

Anonymkode: 21f10...636

De aller fleste husker kun bruddstykker fra barndommen, uavhengig om man har opplevd noe vanskelig eller ikke. Det er mao. helt normalt.

[AnonymBruker]

XbellaX skrev (23 minutter siden):

De aller fleste husker kun bruddstykker fra barndommen, uavhengig om man har opplevd noe vanskelig eller ikke. Det er mao. helt normalt.

Også om man nesten ikke har minner og knapt husker hvordan folk så ut?

Anonymkode: 75833...9d5

[AnonymBruker]

XbellaX skrev (33 minutter siden):

De aller fleste husker kun bruddstykker fra barndommen, uavhengig om man har opplevd noe vanskelig eller ikke. Det er mao. helt normalt.

Hva med etter belastende/særlig krevende omsorgssituasjoner som voksen? Jeg "tok meg av" først mann med psykisk lidelse i 3 år og deretter min datter i 6 år (angst, depresjon). Jeg har knapt noen minner. Venner må fortelle meg "hva som skjedde". 

Anonymkode: 21f10...636

[XbellaX]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Også om man nesten ikke har minner og knapt husker hvordan folk så ut?

Anonymkode: 75833...9d5

Ja, egentlig, - men det kan også være fordi man har opplevd noe vondt. En trygg barndom med trygge gode rutiner gir ikke hjernen noen grunn til å ta vare på helt like hverdager i minnebanken. Alt er likt, trygt og forutsigbart. Men som sagt det kan også være fordi man har opplevd noe. Ofte er det ikke mengden minner som sier mest, men grunnfølelsen man sitter med i kroppen sin når man tenker tilbake.