Et liv i løpestreng?

[Gjest bipoline]

Er nettopp kommet ut fra psykehuset etter noen dagers "krisevern". Fikk en ny kraftig nedtur og har vært litt skjermet fra dagliglivets krav og fra min egen selvdestruktivitet.

Forut for nedturen hadde jeg noen måneder som var bedre enn på lenge; så bra at vi begynte forsiktig nedtrapping på medisinene - og jeg kunne igjen kjenne på livskraft og glede - alt var ikke pakket inn i kjemi. Men hvor lenge var Eva i paradis?

Nå er det full pakke med medisiner igjen og jeg må igjen begynne på den tunge lange veien oppover. Jeg blir motløs, har ikke lyst på et liv hvor jeg må være avhengig av medisiner og hvor gledesfølelser er varsel om "snarlig undergang". Det er et liv på sparebluss eller i løpestreng: hit - men ikke lenger!!

Men jeg har barn som jeg ikke skal svikte, som ikke skal påføres mer skade enn de allerede er - så da må jeg ta opp kampen for å få et fotfeste og for å godta at slik ble mitt liv. Jeg lurer litt på om det må bli en slags sorgprosess?

[Gjest not today]

Er det ikke bare bra at det fins medisiner som kan hjelpe deg da?

Jeg hadde vært lykkelig om det hadde fantes noen for meg jeg ja, men det gjør det ikke.

Men men håper du får det bedre uansett.

[Gjest calestia]

tror du må igjennom en slags sorgprosess.. du vinner jo masse, bare ved å være stabil, du kan klare mye mer, bedre over tid, men selvfølgelig vil du savne det du hadde..tiltross for at det ikke var "friskt". du taper jo noe også, samtidig som du vinner noe.

Kanskje du finner "lina" di etterhvert. en du kan leve med og som ikke fjerner livsgnisten, eller fører deg laangt oppi skyene.

Men litt vil man kanskje ofte svinge.

men husk at nye med. kommer, de finner ut mer og mer, jeg tror det bare er et spørsmål om tid før de får nye, bedre medisiner, og mye mer kunnskap om sykdommen.

Jeg går fortsatt uten med. de er uenige..

blir sprø av det. skjønner ikke hva som skal være så vanskelig. hvorfor så mange kokker og så mye søl, og hvorfor i alle dager er inegn oppdatert..? skjønner ikke hva som skal være så vanskelig.. enkelte vil ikke tenke på en diagnose en gang, mens andre føyer nye til en liste.. det får meg til å tvile på hele psykiatrien, psykologien og vitenskapen..

er nesten som å avgjøre om jeg skal tro på gud eller ikke.

Hvem skal jeg tro på, hva skal jeg tro på?

De kan ikke så mye, noen av dem, de bare har sin " tro".. men noen må da etterhvert få peil... noen har det sikkert nå også, men de er det visst ikke flust av..

og finner ingen den j.. pilla, skal jeg love deg, at jeg skal finne den selv!!!! for til høsten starter jeg på studier.. uæææ... skal lære kjempemasse, og finne ut mye lurt. Skaffe med DET forsker teamet ( om noen... år), sjefe og komandere, og jeg gir meg ikke før noen, eller meg selv.. har funnet noe som duger, virkelig duger!!, hvis jeg ikke får sparken da.. eller dropper ut av studier.. eller forsøker å fly til månen.. eller noe sånt...

ps.. håper ikke du er altfor gammel.. for jeg kan trenge biiitelitte grann med tid, og en manisk episode, slik at jeg kan ta 40 vt på et semester...

klems ( kan du trenge, og jeg synes forøvrig du er knalltøf.)

[Gjest zuuul]

tror du må igjennom en slags sorgprosess.. du vinner jo masse, bare ved å være stabil, du kan klare mye mer, bedre over tid, men selvfølgelig vil du savne det du hadde..tiltross for at det ikke var "friskt". du taper jo noe også, samtidig som du vinner noe.

Kanskje du finner "lina" di etterhvert. en du kan leve med og som ikke fjerner livsgnisten, eller fører deg laangt oppi skyene.

Men litt vil man kanskje ofte svinge.

men husk at nye med. kommer, de finner ut mer og mer, jeg tror det bare er et spørsmål om tid før de får nye, bedre medisiner, og mye mer kunnskap om sykdommen.

Jeg går fortsatt uten med. de er uenige..

blir sprø av det. skjønner ikke hva som skal være så vanskelig. hvorfor så mange kokker og så mye søl, og hvorfor i alle dager er inegn oppdatert..? skjønner ikke hva som skal være så vanskelig.. enkelte vil ikke tenke på en diagnose en gang, mens andre føyer nye til en liste.. det får meg til å tvile på hele psykiatrien, psykologien og vitenskapen..

er nesten som å avgjøre om jeg skal tro på gud eller ikke.

Hvem skal jeg tro på, hva skal jeg tro på?

De kan ikke så mye, noen av dem, de bare har sin " tro".. men noen må da etterhvert få peil... noen har det sikkert nå også, men de er det visst ikke flust av..

og finner ingen den j.. pilla, skal jeg love deg, at jeg skal finne den selv!!!! for til høsten starter jeg på studier.. uæææ... skal lære kjempemasse, og finne ut mye lurt. Skaffe med DET forsker teamet ( om noen... år), sjefe og komandere, og jeg gir meg ikke før noen, eller meg selv.. har funnet noe som duger, virkelig duger!!, hvis jeg ikke får sparken da.. eller dropper ut av studier.. eller forsøker å fly til månen.. eller noe sånt...

ps.. håper ikke du er altfor gammel.. for jeg kan trenge biiitelitte grann med tid, og en manisk episode, slik at jeg kan ta 40 vt på et semester...

klems ( kan du trenge, og jeg synes forøvrig du er knalltøf.)

se på meldinger??

[Gjest Theos]

Det var leit å lese at du har vært på psykehuset.

Ja, jeg tror veldig på det der med sorgprosess. Det kjennes jo ut som et tap, ikke å leve det livet man i utgangspunktet hadde tenkt. Det er jo et slags tap når ikke alle "delene" av seg selv vil samarbeide. Det føles som et tap når de kranglete sidene vinner, og du må gi etter for dem.

Allikevel, mener og tror (og håper) jeg at ved å akseptere seg selv slik man faktisk er og fungerer, åpner det veien til en ærligere tilværelse. Jeg tror når man aksepterer sin egen sårbarhet tar man mer hensyn til seg selv og veiene man velger.

Det er tøft å erkjenne sin egen sårbarhet og ta hensyn til det.

Vet ikke om dette ga noen mening for deg, men håper det hjalp litt?

Tenker en hel del på deg. Derfor sender jeg deg noen solide: *Oppmuntringsspark bak!*