virkelig erkjennelse?

[vanilje]

hver dag, hver time, hvert minutt går med på å diskutere med meg selv... hva skjedde? er det egentlig noe å bry seg om? hvorfor husker jeg så lite? hva med alle helt klare "bevis"? hva med alt som stemmer? hva med alt som ikke stemmer?

jeg er redd for å bli trodd og redd for å ikke bli trodd...

jeg skulle ønske det ikke hadde skjedd...

jeg skulle ønske jeg kunne trekke alt tilbake...

jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe sånn at faren min ikke er så sint på meg...(ja, jeg vet at han er død, men han er sint og venter på at jeg skal dø sånn at han kan straffe meg fordi jeg har svertet minnet hans...)

jeg skulle ønske jeg ikke hadde alle bevisene...

jeg skulle ønske jeg visste sannheten...

hvorfor er det så vanskelig å erkjenne? hvorfor er jeg så redd hele tiden?

hvorfor ser jeg alle bevisene og prøver å bortforklare dem?

hvorfor fortalte jeg noen hva som har skjedd?

har det skjedd?

hvorfor tror jeg ikke på meg selv?

[girlunknown]

det er så altfor vondt å ta innover seg det som virkelig skjedde, å erkjenne det tar mye krefter og det er vondt. skremmende å måtte endre det bildet du har hatt av din far hittil. kjenner det igjen, har hatt det på akkurat samme måten.

sender styrke, du trenger det i kampen.

[Singularity]

Minnet hans er det han selv som har svertet ved det han gjorde.

Hvorfor du ikke tror på deg selv... Jeg tror kanskje at du tror på deg selv, men leter etter en "enkel" utvei fra et håpløst aspekt ved tilværelsen - leter etter at det ikke skjedde, at det ikke er noe i vewien osv. ?

Av og til er det kanskje slik at ting er så vonde at man ikke vil at det skal være slik - og at man derfor stiller spørsmålstegn ved ting for at det skal passe inn i et ønskebilde om at du ikke er blitt utsatt for det ?

[vanilje]

Minnet hans er det han selv som har svertet ved det han gjorde.

Hvorfor du ikke tror på deg selv... Jeg tror kanskje at du tror på deg selv, men leter etter en "enkel" utvei fra et håpløst aspekt ved tilværelsen - leter etter at det ikke skjedde, at det ikke er noe i vewien osv. ?

Av og til er det kanskje slik at ting er så vonde at man ikke vil at det skal være slik - og at man derfor stiller spørsmålstegn ved ting for at det skal passe inn i et ønskebilde om at du ikke er blitt utsatt for det ?

bare tanken på at alt dette faktisk har skjedd gir meg panikk gang på gang...

du har rett, jeg skulle så gjerne ønske at det ikke hadde skjedd og prøver å bortforklare alle fakta. på den ene siden er jeg ikke sterk nok eller føler meg ikke sterk nok, men på den andre siden har jeg lyst til å ta opp kampen, bare for å komme meg videre... og sånn diskiuterer jeg med meg selv, putte hodet i sanden eller reise meg opp...

jeg vet jammen ikke...

[Singularity]

bare tanken på at alt dette faktisk har skjedd gir meg panikk gang på gang...

du har rett, jeg skulle så gjerne ønske at det ikke hadde skjedd og prøver å bortforklare alle fakta. på den ene siden er jeg ikke sterk nok eller føler meg ikke sterk nok, men på den andre siden har jeg lyst til å ta opp kampen, bare for å komme meg videre... og sånn diskiuterer jeg med meg selv, putte hodet i sanden eller reise meg opp...

jeg vet jammen ikke...

Det neste du må erkjenne er at hvis du gjemmer hodet i sanden så er det du frykter der når du løfter hodet igjen...

Den eneste måten å få det bort på er å ta opp kampen. Å slutte og ønske seg frihet fra tankene og begynne og forsyne seg med friheten sakte men sikkert.